Redigerer Motreformasjon og religionskrig (1556–1648) (avsnitt)

=== Hekseprosesser (1580–1648) ===
: ''Utdypende artikkel: [[Hekseprosessene]]''
[[Fil:Wickiana5.jpg|miniatyr|Heksebrenning fra Baden i Sveits i 1585. Dette var begynnelsen av da antall henrettelser av «hekser» tok av, og i et land med stor religiøs splittelse.]]
Tanken om hekser og magi har eksistert i svært lang tid. Det fantes såkalt «hvit» og «svart» magi, der en hvite hjalp og den sorte skaddet. Svart magi var i seg selv kriminalsert, men det var ikke knyttet til religion før på 1400-tallet. Da begynte en rekke skrifter å dukke opp som knyttet svart magi med [[Djevelen]]. Denne troen fikk styrke av pave [[Innocens VIII]]s bull som understreket dette. Før den tid hadde den katolske kirke ansett hekseprosesser som barbarisk overtro.<ref name="femtito">Side 52, Konnert</ref><ref>[http://www.newadvent.org/cathen/15674a.htm Witchcraft] - Catholic Encyclopedia</ref> Kort tid etter kom boken [[Heksehammeren]], som ble så populær at en rekke andre bøker om temaet kom. Likevel var det fortsatt 100 år til hekseprosessene virkelig begynte.<ref name="femtito" />

Hekseprosessene tok uansett lang tid å spre seg. Mellom 1480-tallet og 1520-tallet var det rikitgnok mange som leste bøker om hekser, men de lesende var fortsatt en minoritet, og dessuten var det lite å hente fra kirken. I 1490 ble Heksehammeren fordømt.<ref>[https://www.faust.com/legend/malleus-maleficarum/ Malleus Maleficarum] - Faust</ref> Selv om kirken utover på 1500-tallet hadde noe støtte til kampen mot hekser, var det i verdslige stater at hekseprosessene foregikk. Og her foregikk en forvrengning av romersk lov. Siden romersk lov ikke hadde noe om hekseprosesser, ble prosedyren rundt forræderi brukt. Her var det nødvendig med to vitner og en innrømmelse fra den skyldige. Siden det var vanskelig med vitner til heksekunst, måtte man satse alt på innrømmelse. For å sikre dette, brukte man ofte tortur. Fra 1530-tallet og utover kom også en rekke lover i forskjellige vest- og sentraleuropeiske lang mot hekseri.<ref>Side 53-54, Konnert</ref> I England var imidlertid tortur ikke akseptert innen juss.<ref name="hekse">Side 135-35, Koenigsberger</ref>

Hekseprosesser var vanligst i Frankrike, Sveits, Det tysk-romerske rike, Sverige, Polen og Skottland. Felles for alle var at de hadde splittelse mellom religiøse retninger, for det meste mellom protestantiske og katolske. I flere land med én gjennomført trosretning, som Spania, England og Danmark-Norge (med unntak av Finnmark), var det få heksebrenninger. Til gjengjeld hadde de to førstnevnte flere brenninger av kjettere.<ref name="hekse" /> Grenseområdene mellom to religioner var spesielt utsatt, særlig mellom Frankrike, Sveits og Det tysk-romerske rike.<ref>Side 367-68, Fuglestad</ref>

Hekseprosessene begynte i hovedsak på 1550-tallet, men tok kraftig av på 1580-tallet. Det varte omtrent til slutten av tredveårskrigen, da det ebbet kraftig ut. Av de som ble funnet skyldig og henrettet, var omtrent 80 prosent kvinner, mens kriminelle i europeisk historie ellers har en sterk overvekt av menn. Det er vanskelig å forstå nøyaktig hvorfor kvinnene ble spesielt utvalgt. Flere teorier er presentert. I en tid med dydighet, særlig under kalvinismen, kunne seksuelt aktive kvinner fremstå som en anomali. Det kunne også være at kvinner holdt lengst på gamle tradisjoner, inkludert de hedenske.<ref>Side 368-69, Fuglestad</ref>

Hekseprosessene med sine brutale mord endte omtrent samtidig som religionskrigene, det vil si 1648. Dette var også tiden da Europa forsiktig begynte en sekulariseringsprosess og vitenskapsrevolusjon der overtro og magi ikke hørte hjemme. I tillegg fulgte mange stater Englands prinsipp om å skrinlegge tortur innen jus. Verd å merke seg er at en pådriver for å kutte ut tortur og å kriminalisere magi var faktisk den pavelige inkvisisjonen.<ref>Side 368-70, Fuglestad</ref>