Redigerer Mithras-kulten (avsnitt)

== Forholdet til andre religioner ==
=== Mithras-kulten og kristendommen ===
Undersøkelsen av forholdet mellom Mithras-kulten og den tidlige kristendommen har tradisjonelt blitt basert på polemiske vitnesbyrd fra kirkefedrene på 200-tallet, som [[Justin Martyr|Justinus martyrens]] beskyldninger om at kultens medlemmer etterlignet de kristne på en diabolsk måte (''Apologier'')<ref>Martin (1989), side 2.</ref>: «...dette overleverte de onde demoner skulle finne også sted i Mithras’ hemmelige kult i det de etterligner det. For et brød og et beger med vann stilles fram i innvielseseremoniene for den som skal innvies i forbindelse med noen ledsagende ord, det vet dere, eller også kan dere få vite det».

Det har blitt gitt en oppfatning av bitter rivalisering mellom de to nye religionene rundt [[Middelhavet]], som [[Ernest Renan]] gjorde en sammenfatning av i sin ''Origins of Christianity'' ([[1882]]), ved å si at «om kristendommens vekst hadde blitt stoppet av en form for moralsk sykdom hadde verden (i dag) vært mithraisk».<ref>Renan (1882), side 579.</ref> Denne karakteriseringen av Mithras-kulten og kristendommen som bitre motstandere ble allmenn tidlig på 1900-tallet med Cumonts bekreftelse. Martin ([[1989]]) karakteriserte rivalisering mellom Mithras-kulten og kristendommen i Roma på 300-tallet som hovedsakelig en strid om eiendommer i Romas offentlige områder.<ref>Martin (1989), side 4f.</ref> Mithras-kulten var sannsynligvis uten sammenligning den største trusselen og konkurrenten til den tidlige kirke. De kristne kirkefedre og filosofer kjørte en massiv [[propaganda]] mot kulten, ikke kun fordi den var en umiddelbar trussel, men også fordi likhetene mellom Mithras og [[Jesus Kristus|Jesus]] var slående (se nedenfor).

=== Ikonografiske likheter med kristendommen ===
Franz Cumont var den første forskeren som foreslo at kristendommen hadde lånt [[ikonografi]]ske trekk og temaer fra Mithras-kulten. Han pekte på at mithraiske bilder av himmelen, jorden, havet, solen, månen, planetene, dyrekretsen, vindene, sesongene og elementene er funnet i kristne [[sarkofag]]er, [[mosaikk]]er, og miniatyrer fra det tredje til det femte århundrene. I henhold til Cumont motsatte kirken seg den hedenske praksis med å dyrke kosmiske sykluser, men disse bildene ble uansett opptatt og blandet i kristne kunstverk hvor «noen få endringer i kostymer og holdninger omformet en hedensk scene til et kristent bilde». Tidlige kristne avbildninger av [[Moses]] som slår på klippen, det vil si fjellet Horeb ([[Sinai (fjell)|Sinai]]), med stokken og det flyter vann (''2. Mos 17,5-6'') var i henhold til Cumont inspirert av tidligere mithraiske referanser til Mithras som skyter piler mot fjellet og får vannkilder til å springe opp.<ref>Cumont, Franz (1956): i McCormack, Thomas K. (overs.): ''The Mysteries of Mithras''. Dover Publications. Side 227-8.</ref>

M. J. Vermaseren har hevdet at scenen hvor Mithras stiger opp til himmelen var tilsvarende tatt opp i kristen avbildning: etter at Mithras hadde utført en rekke mirakuløse handlinger steg han opp til himmelen i en vogn som i ulike avbildninger er en vogn i flammer som tilhører [[Helios]] og ført til vann, omgitt av guden [[Okeanos]] og sjønymfer. Vermaseren argumenterer at kristne portrett på sarkofager av sjelens oppsigelse til himmelen, selv om det er tilsynelatende en referanse til den bibelske scene hvor profeten [[Elia]] blir ført til himmelen av flammende vogn og hester, faktisk var inspirert av representasjoner av Mithras' oppstigning i Helios’ vogn. Solguden, hevder Vermaseren, ga inspirasjon til flammene på Elias vogn og elven [[Jordan (elv)|Jordan]] er personifisert av en figur som faktisk ligner på guden Okeanos.<ref>Vermaseren, M.J (1963). ''Mithras: The Secret God''. Chatto & Windus. Side 104-6.</ref>

Heller enn å forsøke å finne individuelle referanser fra mithraisk kunst i kristen ikonografi, som Cumont gjør med solen og månen, kan man se etter større mønstre å sammenligne med: «med denne metoden kan ikke lenger rene tilfeldigheter bli benyttet og gjenkjennelsen av Mithras som den privilegerte hedenske inspirasjon for middelalderens kristne ikonografi blir presset på oss». Forskeren Deman sammenligner hva han kaller «kreativ ofring» av Mithras med den kreative ofringen av Kristus. I begge ikonografiske scener er vårlige ofringer det sentrale i bildet og med solen og månen begge symmetrisk arrangert over. Under ofringen er to andre figurer symmetrisk arrangert. I mithraiske scener er disse Kautes og Kautopates, og i den kristne scenene, som dateres fra 300-tallet og framover, er figurene typisk [[jomfru Maria]] og [[evangelisten Johannes]]. I andre kristne innslag er disse to andre figurer og løfter en hevet og en senket gjenstand som minner om de reiste og de senkede faklene til Kautes og Kautopates. Slike figurer kan være to romerske soldater med lanser, eller [[Sankt Longinus|Longinus]] som holder et spyd og [[Stephaton]] som tilbyr Jesus [[eddik]] fra en [[svamper|svamp]]. I noen tilfeller er klærne på disse figurene tilsvarende dem som Kautes og Kautopates bar i tidlige avbildninger. Derman har også sammenlignet [[jesu apostler|de tolv apostlene]] som er vist i kristne korstfestelsescener, med de tolv tegnene i [[dyrekretsen]] som er vanlig i mithraiske scener, foruten å identifisere korslagte posituren i figurene i begges ikonografi<ref>Derman, A. (1971) i Hinnells, John R.: «Mithras and Christ: Some Iconographical Similarities», i ''Mithraic Studies'', vol. 2. Manchester University Press.  Side 510-7.</ref>

=== Likheter mellom Mithras og Jesus === 
Likheter mellom Mithras og Jesus kan derimot også ses direkte. Eksempelvis var Mithras en lysgud og Jesus beskriver seg selv som «verdens lys» (''Joh 8, 12''). Mithras ble beskrevet som den uovervinnelige sol. De tidlige kristne hadde også en forestilling om at Jesus var identisk med solen. Han ble betraktet som å være «den rettferdige sol» (''mal. Kap3,v.20'') og som «soloppgangen fra det høye» (''luk.kap 1,v.78''). Enn videre hadde begge religionene retning mot øst, kristne for at det var der de forventet at Jesus ville oppstå som soloppgangen. Ifølge den kristne filosof og teolog [[Tertullianus]] (ca. [[160]] – [[225]]) ble de kristne også feilaktig forvekslet med soldyrkere: «(noen hedninger) anser solen for den kristne gud ettersom det er blitt kjent at vi ber i den oppadgående sols retning og hengir oss til glede på solens dag (søndag)...»

På flere bilder kan man se Mithras bli født ut av en klippestein og ifølge flere inskripsjoner ble han betraktet som guden fra klippen ''theos ek petras''. En parallell kan trekkes til den måte [[Apostelen Paulus|Paulus]] fremstiller Jesus på «de drakk av en åndelig klippe som fulgte med, og den klippe var Kristus» (''1 kor. kap.10 v.4''). Ifølge overleveringen ble Mithras født i en hule. I [[Jacobs forevangelium]], som kanskje var det eldste av evangeliene, fortelles det om Jesu fødsel og at Jesus likeledes ble født i en hule. Jacobs forevangelium var ett av de mest utbredte [[Apokryfer|apokryfe skrifter]], noe som indikerer at en del kristne delte denne oppfatningen.

Mithras' fødselsdag ble feiret den [[25. desember]]. Det var normalt akseptert i oldtiden at alle solguder hadde fødselsdag på denne dagen, da det var denne dag solen begynte å tilta i styrke ([[vintersolverv]]). I [[Det nye testamente]]t fortelles det ikke om hvilken dag Jesus ble født. I den vestlige kristendom har Jesus’ fødselsdag tradisjonelt blitt feiret den 25. desember, men denne datoen kan bli sporet tilbake til tidlig på [[330-årene|330-tallet]] blant romerske kristne. Før denne tiden ble fødselsdagen gjerne feiret den [[6. januar]], som en del av en [[teofani]]sk fest<ref>Erwin Fahlbusch and Geoffrey William Bromiley, ''The Encyclopedia of Christianity''. Grand Rapids, Mich.; Leiden, Netherlands: Wm. B. Eerdmans; Brill, 1999–2003, 1:454–55</ref>, også kjent som [[Helligtrekongersdag]]. At kristne endret oppfatning om Jesus fødselsdag på omtrent samme tid som Mithras-kulten var på sitt høyeste, er et besnærende faktum, men ikke et avgjørende bevis.

Mithras-kulten fikk sin avslutning i slutten av det fjerde århundre under keiser [[Theodosius den store]] ([[347]] – [[395]]), da kristendommen ble statsreligion og enhver form for avgudsdyrkelse ble forbudt ved dødsstraff. Kristne begynte da en innbitt kamp for å slette alle bevis på kultens eksistens, blant annet ble det bygget kirker over alle mithræumer. Faktisk er de best bevarte mithræumer i dag de som ligger begravd under kirkebygninger, og likeledes er de eneste skriftlige vitnesbyrd, bortsett fra inskripsjoner, på kultens eksistens fra kristne motstandere.

=== Påvirkning på norrøn mytologi ===
Den [[Sverige|svenske]] arkeologen [[Anders Kaliff]], dosent ved [[Uppsala universitet]], og religionshistorikeren [[Olof Sundqvist]], dosent ved Högskolan i Gävle,<ref>''Oden och Mithraskulten: Religiös ackultration under romersk järnålder och folkvandringstid''. 2004</ref> har argumentert for muligheten av at den [[norrøn]]e guden [[Odin]] ble påvirket og endret i møtet mellom germansk og romersk religion.<ref>[http://hum.gu.se/organisation/kalendarium/forelasningar/forelasningar-2005/medeltidskommitten/view Mithras och Oden] {{Wayback|url=http://hum.gu.se/organisation/kalendarium/forelasningar/forelasningar-2005/medeltidskommitten/view |date=20071020200050 }}</ref>

Da Mithras-kulten var populær i den romerske hæren i de germanske områdene, kom den opprinnelige orientalske guden til å påvirke de germanske Odindyrkerne i den romerske hæren. Da de germanske soldatene forlot hæren, tok de med seg noen trekk fra romersk religion tilbake. Romerne påvirket språk, matvaner og kampteknikk, noe som viser at kommunikasjonen mellom germanere og romere var aktiv. De respektive kultene om Odin og Mithras har likhetspunkter. Begge var krigsguder og ble koblet til en mannlig, militær ideologi som idealiserte den uredde krigeren i et hierarkisk kollektiv. Det fornnordiske militære broderskap av berserker, som en form for elitesoldater og med innvielsesritualer i form av dyremasker, minner om Mithras-kultens tilsvarende ritualer, hvor den innvidde ble symbolsk drept og hedret. Både Odin og Mithras førte den døde opp til himmelen i en vogn. Også billedspråket har likheter ved at begge gudene omgis av hunder/ulver og ravner.

Det betyr ikke at Odin og Mithras var identiske, men at det skjedde et kulturmøte i [[Rhinland|Rhindalen]] på 200- og 300-tallet som påvirket den germanske og norrøne religionsoppfatningen. Det finnes en underlig passasje hos den [[Danmark|danske]] krønikeskriveren [[Saxo Grammaticus]], hvor han i ''[[Gesta Danorum]]'' (bok 1.7.2) forteller at Odin en gang forlot Danmark. I hans sted ble en trollmann ved «Mithothyn» gud og forandret offerritualene. Det er flere teorier om navnet Mithothyn, eksempelvis som «Mid-Odin» eller «Mellem-Odin», men Kaliff og Sundqvist foreslår at det kan henge sammen med det norrøne ordet ''mithu'' i betydning «falsk», som i den falske Odin.<ref>Forsking & Framsteg, side 51. 5/2006.</ref>