Redigerer Middelalderens mat og drikke (avsnitt)

===Fastebestemmelser===
[[Fil:Pietro Lorenzetti 001.jpg|thumb|Nonner spiser i stillhet mens de lytter til bibellesning. Under måltidet kunne bare gestikulasjon brukes for å kommunisere. Illustrasjon fra ''Sankta Humiltas hellige liv'' av [[Pietro Lorenzetti]], 1341.]]

Utover de sannheter som ble diktert av leger, hadde kirkelige bestemmelser en betydelig påvirkning på middelalderens matvaner. Såvel den østre som den vestre kirken foreskrev at høytid skulle alternere med faste. I store deler av Europa var onsdag, fredag, og i enkelte tilfeller også lørdag og mange spesifikke datoer, som faste- og adventstiden, fastedager. Kjøtt og animalske produkter som melk, ost, smør og egg var forbudt og bare fisk og vegetabilsk mat var tillatt. Fasten skulle være en form av kroppslig selvdisiplin som skulle oppfriske sjelen, en måte å befeste og forsterke det middelalderske dogmet om kroppens underlegenhet for ånden, og som en påminnelse om Kristus' offer for menneskeheten. Hensikten var ikke å fremstille noen mat som uren, snarere at måtehold skulle tjene som en åndelig øvelse i selvbeherskelse. På visse fastedager som ble sett som spesielt viktige begrenset man spising til bare et måltid per dag. Til tross for at de fleste mennesker viste respekt for fastebestemmelsene og i allmennhet gjorde bot om de brøt mot dem, fantes det mange forsøk på å omgå restriksjonene, en konflikt mellom ideal og praksis som ble oppsummert slik av forfatteren [[Bridget Ann Henisch]]:

{{sitat|Det ligger i menneskets natur å konstruere et bur av de mest innviklede regler og forordninger å stenge seg inne i bare for senere, med samme oppfinnsomhet og iver, å vri sin hjerne for å kunne sno seg triumferende ut igjen. Fasten var en utfordring; målet var å finne smutthullene.<ref>Henisch, s. 41; redaktørens oversettelse</ref>}}

Selv om man skulle avstå fra animalske produkter på fastedager så var en viss dose pragmatisme fremtredende. Definisjonen av «fisk» ble utvidet til å inkludere marine og vannlevende pattedyr som hval, [[hvitkinngås]], lundefugl og bever (riktignok bare halen). Valget av ingredienser må ha vært mer begrenset, men det betydde ikke at måltidene var mindre. Det fantes heller ikke noe forbud mot (måteholden) drikking eller å spise søtsaker. Festmiddager som ble holdt på fastedager kunne være minst like storslagne og de var ypperlige anledninger til å servere mat som skulle ligne kjøtt, ost og egg gjennom en rekke sinnrike metoder; fisk kunne finhakkes og formes så det så ut som viltkjøtt og egg kunne lages ved at man fylte tomme eggeskall med [[fiskerogn]] og mandelmelk og ristet det over glødende kull. Mens den bysantiske kirken la opp en hard linje i spørsmålet og motarbeidet all form for kulinarisk forfining under fasten, var deres vestlige kirkebrødre mer overbærende.<ref>Henisch, s. 43.</ref>  Det finnes mengder med fortellinger og anekdoter om hvordan ordensbrødre i klostre trosset fasterestriksjoner gjennom listige og originale omtolkninger av bibeltekster. Ettersom syke var fritatt fra fasten oppsto ofte en forestilling om at bestemmelsene bare gjaldt for den ordinære matsalen, og mange munker spiste helt enkelt sine fastedagsmåltider i et annet rom som senere skulle få navnet ''misericordia'' ([[latin]] for ''barmhjertighet''). Det kom også konstante klager fra menigmann over hvor streng fasten var. Fra begge endene av middelalderen kan man lese om hvordan konger og skolegutter, allmue og adel beklaget seg over de lange, vanskelige ukene med dyster grunning over egne og menneskehetens synder. Bønder som drev med dyr ble også rådet til å se opp for utsultede hunder som kunne drives til desperate handlinger av «den harde beleiringen av faste og fiskeben».<ref>Henisch, s. 40.</ref>