Redigerer Mesopotamia (avsnitt)

==Prolog==
Med unntak av [[nomade]]ne som bodde i telt og sumpbeboerne i syd som bodde i sivhytter, bygde de gamle mesopotamierne hus i leire. Når leiren ikke brennes, er byggematerialet ikke særlig holdbart, og da det var rik forekomst på leire i motsetning til tre, rev man ofte det gamle huset, utjevnet jorden og bygde nytt. Det betød at det i ettertid er opphopet lag på lag av ruiner etter tidligere beboelser og dannet hva man med et arabisk ord kaller en [[tell]], en høyby. Gjennom årtusener blomstret den ene store kulturen etter den andre på sine forgjengeres ruiner, som lå avleiret i høybyens lag. Den dag i dag er disse platåene svært karakteristiske i landskapet i Midtøsten og et evig vitne om en ufattelig gammel verden.

De gamle borgerne i oldtidens Mesopotamia var klar over den fantastiske rikdommen som lå gjemt i den gamle høybyen, og bevisstheten om landets umåtelig rike [[kulturarv]] dukket mildt sagt opp av jorden.

Man utførte antikvariske undersøkelser, hadde [[antikvitetssamling]]er, lagde [[forfalskning]]er, utførte innskrifter med eldre tegnformer og fantaserte omkring skrifttegnenes utviklingshistorie. Den oldkyndige babylonerkongen Nabonid var en flittig [[antikvar]]. Under [[restaurering]]en av de gamle kultsentre i Babylonia undersøkte han fundamentet og fant gamle innskrifter og gjenstander fra en fjern fortid. Han gravde blant annet i [[Sippar]], hvor han nådde helt ned i lag til den oldakkadiske kongen [[Naram-Sin]]s tid (2254&ndash;2218 f.Kr.). Noen funn oppbevarte han i et slags museum i tempelanlegget i Ur, hvor han hadde innsatt datteren som yppersteprestinne. Blant funnene var en statue av Kong [[Shulgi]] fra [[Ur-III]] dynastiet(2094&ndash;2047 f.Kr.), en av [[Larsa]]-kongenes leirespiker fra det tidlige 2. årtusen, samt en [[kassitisk]] grensestein fra slutten av det 2. årtusen.

Inntil midten av det 19. århundre var Mesopotamias historie i den [[oksidenten|vestlige]] verden bare kjent fra beretninger i Bibelen og fra enkelte antikke forfattere. I det 12. århundre finner vi de første iakttagelser av de gamle ruinhøydene fra en reisende i området, som siden skulle bli etterfulgt av flere nysgjerrige sjeler. I det 17. og 18. århundre beskrev [[europa|europeere]] [[Persepolis]]' ruiner og laget kopier av [[oldpersisk]]e kileinnskrifter, som delvis ble tydet av den tyske forskeren [[Georg Grotefend]] i 1802. Blant de tidlige reisende var [[Carsten Niebuhr]], som besøkte Ninive i [[1766]] under den danske ekspedisjonen til [[Jemen|Arabia felix]] («Det lykkelige Arabia»). 

De første vitenskapelige undersøkelsene i Mesopotamia ble foretatt av orientalisten [[Claudius Rich]], som ble etterfulgt av den unge [[Henri Austen Layard]]. I begynnelsen av 1840-årene reiste han rundt i området og ble dypt betatt av de gamle, hemmelighetsfulle ruinhøydene, og i en alder av 28 år begynte han i november 1845 å grave i [[Nimrud]], hvor han fant Assurnasirpal IIs palass. Året etter foretok han noen prøvegravninger i Ninive, hvor han etter et år fant Sankeribs palass og avdekket til sammen tre kilometer med [[assyriske palassrelieffer]]. Helt eksepsjonelt gjorde Layard Mesopotamias historie kjent for en begeistret [[viktoriansk tid|viktoriansk]] offentlighet som drømte om å grave helt tilbake til [[Adam og Eva]]s tid.

Den gamle [[kileskrift]]en ble brukt fra slutten av det 4. årtusen f.Kr. frem til det 1. århundre e.Kr. til å skrive bortimot femten forskjellige språk, som for eksempel [[akkadisk]], (assyrisk og babylonisk), [[sumerisk]], eblaittisk, [[elamittisk]], [[hettittisk]], [[hurrittisk]], urarteisk, ugaritisk og [[oldpersisk]]. Skriften ble tydet på bakgrunn av en trespråket klippeinnskrift av Kong [[Dareios I av Persia|Dareios I]] ved [[Bisutun-innskripsjonene|Bisutun]] i det sydvestlige [[Iran]]. Etter en møysommelig kopiering av den [[oldpersisk]]e inskripsjonen utga [[Henry Rawlinson]] en tolkning i 1846. I neste omgang ble resten av inskripsjonen kopiert, og i 1851 tolket han den babylonske inskripsjonen.

I senere tid ble den siste inskripsjonen på elamittisk tolket av [[Edwin Norris]], på bakgrunn av Henry Rawlinsons notater i 1855. Dermed var grunnen lagt til en kileskriftforskning som fremdeles pågår i [[assyriologi]]en.