Redigerer Max Stirner (avsnitt)

== Ta det du vil ha ==

Stirner avviste sosialismens prinsipp om å dele godene. Han hevdet at godene finnes i overflod, og at det vil være tåpelig av den enkelte å vente passivt på å bli tildelt noe. Den som har evner til å bemektige seg en større andel, bør gjøre bruk av sine evner til å ta denne andelen i besittelse. Å betrakte seg som en del av samfunnet og avfinne seg med å bli avspist med «sin del» er uutholdelig for den unike. Når en er villig til å ofre noe for en annen, er det et resultat av at denne besitter noe – en egenskap, eiendom, arbeidskraft eller lignende – som en har nytte eller glede av. Ut av dette kommer også respekten for hverandre. Om en ikke finner noe å respektere hos en annen, så er det heller ingen grunn til å vise respekt, slo Stirner fast.

Sosialistenes tanke om at en skal ''få'', ikke i henhold til behov, men etter ens arbeidsinnsats, ble avvist av Stirner. Han fant at det ikke er arbeid som er det avgjørende, men ens evner. Det sentrale blir å forbedre ens evner. Ingen skulle ''gi'' ham noe som helst. Sine evner ville han bruke til å ''ta''. Bruk av makt, eller ’gjøre vold på’, er nøkkelen både til å beholde og å bemektige seg. Den rike kan bare beholde sin eiendom så lenge andre tror på eiendommens hellighet, avstår fra å bemektige seg den ved vold, og staten er mektig nok til å beskytte den ved hjelp av sitt voldsapparat. Så lenge de andre tror på statens lov, kan den rike beholde sin eiendom som han låner fra staten. Nettopp fordi eiendomsbesitteren bare låner sin eiendom og ikke besitter den fullt ut, er det statens anliggende å beskytte den som ''sin'', statens, eiendom.

De rike må gjerne forsøke å beholde sine privilegier og rikdom. Egoistene er ikke ute etter likhet, erklærte Stirner; vi er ute etter å bemeketige oss det vi kan. Ettersom dette prosjektet forutsetter at den enkelte setter sine egoistiske interesser gjennom, på tvers av både stat og samfunn, så kommer det ikke bare i konflikt med tradisjonell rettighetstenkning som hevder eiendom som en rettighet, men også med kommunismen. Kommunistenes maksime om å gjøre alle til eiere – like i sin fillefransethet – hviler på antagelsen om at den enkeltes kompetanse består i dens arbeidskraft. Den unike er imidlertid ikke fornøyd med det vedkommende får ut av sin arbeidskraft, evnene overstiger langt det som trenges til arbeidet. Ingen generell prisliste kan fange inn den enkeltes unike egenskaper. Bare for de ’menneskelige’ egenskapene er det mulig. For realiseringen av ens unike behov er den enkelte overlatt til seg selv og avhengig kun av sin egen innsats.