Redigerer Libya (avsnitt)

=== Utenrikspolitikk ===
[[Fil:Secretary Rice met with Libyan Foreign Minister Abd al-Rahman Shalgam.jpg|thumb|Utenriksminister Abd al-Rahman Shalgam med sin amerikanske motpart, den amerikanske utenriksministeren [[Condoleezza Rice]]. Før opprøret i den arabiske verden i 2011 arbeidet Libyas regjering hardt for å bli en del av det internasjonale samfunnet igjen.]]

Libyas utenrikspolitikk har gjennomgått store skiftninger og endringer siden staten ble opprettet 24. desember 1951. Som kongerike inntok Libya en provestlig holdning, men ble likevel oppfattet som en del av den konservative tradisjonelle blokken av stater tilhørende i [[Den arabiske liga]], hvor landet også ble medlem i 1953.<ref name=indl>Federal Research Division of the Library of Congress, (1987), [http://lcweb2.loc.gov/cgi-bin/query/r?frd/cstdy:@field(DOCID+ly0036) «Independent Libya»], ''U.S. Library of Congress'', besøkt 19. april 2008</ref> Regjeringen var nært alliert både med [[Storbritannia]] og [[USA]], og begge disse landene hadde militærbaser i Libya. Libya dannet også nære forbindelser med [[Frankrike]], [[Italia]] og [[Hellas]], og det ble opprettet fullstendige, diplomatiske forbindelser med [[Sovjetunionen]] i 1955.<ref name=indl/>

Selv om regjeringen støttet det arabiske folks saker, som inkluderte uavhengighetsbevegelsene i [[Marokko]] og [[Algerie]], tok den i liten grad del i [[Midtøsten-konflikten]] eller i den turbulente interarabiske politikken som ble ført på 1950- og tidlig 1960-tallet. Kongeriket Libya var kjent for sine nære forbindelser med vesten, og det ble i all hovedsak ført en konservativ politikk på hjemmebane.<ref>Abadi, Jacob (2000), [http://www.lib.unb.ca/Texts/JCS/bin/get7.cgi?directory=Fall00/&filename=Abadi.htm «Pragmatism and Rhetoric in Libya's Policy Toward Israel»], ''The Journal of Conflict Studies: Volume XX Number 1 Fall 2000, University of New Brunswick'', besøkt 19. april 2008</ref>

Etter [[statskupp]]et i 1969 stengte Gaddafi amerikanske og britiske baser, og [[Nasjonalisering|nasjonaliserte]] delvis utenlandske oljeinteresser og annen kommersiell virksomhet i Libya. Han spilte også en nøkkelrolle i å ta i bruk oljeembargo som politisk virkemiddel, i håp om at en økning i oljeprisen og embargoen i 1973 skulle kunne presse vesten, og da spesielt USA, til å gi opp støtten til [[Israel]]. Motstanden mot fredsprosessen som ledet opp til [[Camp David-avtalen]] i [[1978]], førte til [[Den libysk-egyptiske krig|en kort krig mot Egypt]] sommeren 1977.

Gaddafi avviste både [[kommunisme]]n fra øst, og [[kapitalisme]]n fra vest, og hevdet at han valgte enn middelvei i valg av styresett for landet.<ref>The Columbia Encyclopedia, Sixth Edition, (2001–2005), [http://www.bartleby.com/65/qa/Qaddafi.html «Qaddafi, Muammar al-»] {{Wayback|url=http://www.bartleby.com/65/qa/Qaddafi.html |date=20060821131511 }}, ''Bartleby Books'', besøkt 19. april 2008</ref>

På 1980-tallet distanserte Libya seg gradvis fra vesten, og ble beskyldt for å stå bak statsstøttet terrorisme i stor skala. Da det ble lagt fram bevis for libysk innblanding i diskotekbomben i Berlin i 1986 hvor to amerikanske soldater ble drept, svarte USA med gjennomføringen av et [[Bombingen av Libya april 1986|luftangrep]] mot mål i nærheten av Tripoli og Benghazi i april samme år.<ref>Boyne, Walter J., (mars 1999), [http://www.afa.org/magazine/march1999/0399canyon.asp «El Dorado Canyon»]   {{Wayback|url=http://www.afa.org/magazine/march1999/0399canyon.asp |date=20051214141502 }}, ''Air Force Association Journal, Vol. 82, No. 3'', besøkt 19. juli 2006</ref>

I 1991 ble det reist tiltale mot to libyske etterretningsagenter i USA og [[Skottland]] for deres roller i [[Lockerbie-saken|bombingen av Pan Am flight 103]]. Seks andre libyere ble stilt for retten ''in absentia'' for bombingen av [[UTA Flight 772]]. [[FNs sikkerhetsråd]] krevde at Libya skulle utlevere de mistenkte, samarbeide i etterforskningen av flybombingene, betale oppreisning til ofrenes familier og stanse all støtte til terrorisme. Libya nølte med å gi et svar på kravene, noe som førte til at Resolusjon 748 ble vedtatt. Denne resolusjonen betydde sanksjoner mot landet med det formål å framtvinge et svar fra Libya. Libyas fortsatte motstand førte til ytterligere FN-sanksjoner i november 1993.<ref>(2003), [http://www.globalpolicy.org/security/sanction/libya/indxirlb.htm «Libya»], Global Policy Forum, besøkt 19. juli 2006</ref>

I 2003, mer enn et tiår etter at sanksjonene mot Libya ble innledet, endret Libya politisk kurs med henblikk på den vestlige verden, med en åpen intensjon om et bedre forhold mellom Libya og vesten. Den libyske regjeringen kunngjorde sin beslutning om å oppgi sitt program for framstilling av [[aBC-våpen|masseødeleggelsesvåpen]], og å utbetale nesten tre milliarder amerikanske dollar i erstatning til familiene av ofrene etter flybombingene på slutten av 1980-tallet.<ref>Marcus, Jonathan, ([[15. mai]] [[2006]]), [http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/4774305.stm «Washington's Libyan fairy tale»], ''BBC News'', besøkt 15. juli 2006</ref> Beslutningen ble ønsket velkommen av mange vestlige land, og ble sett på som et viktig skritt i retning av at Libya igjen kunne bli en del av det internasjonale samfunnet.<ref>U.K. Politics, ([[25. mars]] [[2004]]), [http://news.bbc.co.uk/2/hi/uk_news/politics/3566545.stm «Blair hails new Libyan relations»], ''BBC news'', besøkt 15. juli 2006</ref> Siden 2003 har landet jobbet i retning av et normalisert forhold til [[Den europeiske union|EU-landene]] og USA, og står også bak uttrykket «Libya-modellen», som er ment som et eksempel på hva som kan oppnås ved forhandlinger heller enn bruk av makt, når det blir vist vilje til det fra begge sider.

USAs utenriksdepartement kunngjorde [[15. mai]] [[2006]] at det ville gjenoppta sine fulle diplomatiske forbindelser med Libya dersom landet avsluttet sitt våpenprogram. Utenriksdepartementet fjernet også Libya fra sin liste over stater som støtter terrorisme, hvor Libya hadde vært i 27 år.

Den [[16. oktober]] [[2007]] ble Libya valgt inn i FNs sikkerhetsråd for to år, med virkning fra januar 2008.<ref>[http://news.bbc.co.uk/1/hi/world/asia-pacific/7047627.stm «Libya secures UN council»], ''BBC News'', besøkt 17. oktober 2007</ref>

==== Konflikten mellom Libya og Tsjad (1978-1987) ====
Konflikten mellom Libya og Tsjad var en tilstand med sporadisk krigføring som pågikk fra 1978 til 1987. Fire ganger disse årene ble det foretatt interversjoner fra Libysk side. Den opprinnelige hensikten til Gaddafis innblanding i Tsjad, var hans ambisjoner om å annektere [[Aouzoustripen]], den nordligste delen mot Chad, som grenser mot Libya, med begrunnelse i en uratifisert avtale fra kolonitiden.<ref name=Pollack375>K. Pollack, ''Arabs at War'', s. 375</ref> Ifølge historikeren Mario Azevedo hadde også Gaddafi ambisjoner om å danne en «klientstat» sør for Libya, en islamsk republikk utformet på samme måte som hans [[jamahiriya]].<ref>M. Azevedo, ''Roots of Violence'', s. 151</ref>

Etter at Libya ble drevet ut av området i 1987, har landene normalisert forholdet seg imellom, og konflikten om Aouzoustripen ble endelig avgjort av [[Den internasjonale domstolen]] i [[Haag]] [[3. februar]] [[1994]].

==== Germa Lionel-saken (1984) ====

Våren 1984 ble det norske bulkskipet [[Germa Lionel]] tatt i arrest kort tid etter ankomst Tripoli. Skipet med et mannskap på 14, en spanjol og 13 nordmenn, ble holdt under strengt vakthold i havneområdet i 67 dager. Mannskapet ble beskyldt for spionasje, fikk ikke forlate skipet, og ble voktet av tidvis sterkt ruspåvirkede væpnede vakter.<ref>(2006) Fuglesteg, Inger Karin og Larsen, Gry Ingrid [http://www.duo.uio.no/publ/medisin/2006/35703/Prosjektoppgave.Fuglesteg.Larsen.pdf «GERMA LIONEL 20 år etter.»]{{Død lenke}} Study of Post-Traumatic Stress Disorder (PTSD). Besøkt 23. april 2008</ref> Flere av mannskapet ble tatt inn til avhør, og også utsatt for tortur. Matrosen Bjørn Pedersen ble torturert til døde, mens en annen ble fengslet.<ref>Per Arne Totland & Alvin Rosfjord: Germa Lionel. Norske sjøfolk i Gaddafis fangenskap (Oslo, 1984)</ref>

==== HIV-saken (1999-2007) ====

Fem bulgarske sykepleiere og en palestinsk lege ble tiltalt for med forsett å ha smittet 426 libyske barn med [[Humant immunsviktvirus|HIV]] ved et barnesykehus i Benghazi, som en del av et påstått komplott fra vest for å destabilisere regimet. I begynnelsen var 23 bulgarere og flere libyske sykehusansatte tiltalt, men etterforskningen begrenset antallet til fem sykepleiere, to leger, en bulgarsk og en palestinsk, og flere libyske sykehusansatte. I 2004 ble den bulgarske legen, [[Zdravko Georgiev]], frifunnet i saken, men ble funnet skyldig i ulovlige transaksjoner i utenlandsk valuta, og dømt til fire års fengsel og 600 dinarer i bot. Han ble imidlertid umiddelbart satt fri, siden han allerede hadde vært i varetekt i fem år. De gjenværende fem sykepleierne og den palestinske legen ble dømt til døden, men de anket. Etter en ny rettssak ble de i 2006 igjen dømt til døden, men også denne dommen ble anket. Dommen ble opprettholdt i libysk høyesterett. Domstolens metoder ble kritisert av flere menneskerettighetsorganisasjoner, og dommene ble fordømt av USA og EU.<ref>(2006)[http://europa.eu/rapid/pressReleasesAction.do?reference=IP/06/1836&format=HTML&aged=0&language=EN&guiLanguage=en «Statement by Commissioner Ferrero-Waldner on Libyan Court verdict on the Benghazi case»], besøkt 10. desember 2007</ref> Den [[17. juli]] [[2007]] ble imidlertid dommene endret til livsvarig fengsel.<ref>(2007) [http://news.bbc.co.uk/2/hi/africa/6903336.stm «Libya revokes HIV death sentences»], ''BBC News'', besøkt 10. oktober 2007</ref> Etter lange og kompliserte forhandlinger med deltagere fra EU, Tyskland, Frankrike og flere andre, ble alle de fem bulgarske sykepleierne og den palestinske legen utlevert til Bulgaria, hvor de ble benådet.<ref>(2007) [http://www.nrk.no/nyheter/utenriks/1.3023651 «Helsearbeiderne er benådet»], ''NRK nyheter''. Besøkt 19. april 2008</ref>