Redigerer Leiegårdene i Oslos historiske murby (avsnitt)

===Synlig tegl i fasadene og norsk naturstein===

[[Fil:Vindu og jernankre Markveien 67B Grünerløkka.jpg|miniatyr|Vindu og jernanker i fasade med synlig tegl. [[Markveien (Oslo)|Markveien]] 67B, Grünerløkka.{{byline|Helge Høifødt}}]]

Noen tidlige leiegårder bygget som arbeiderboliger fikk upusset, synlig tegl i fasaden. Det gjaldt Grønland 12 bygget av Arbeiderboligselskapet i 1868 og den første av de såkalte [[Gråbeingårdene]], ferdig i 1885. De aller fleste andre leiegårder før 1890 fikk pusset og malt fasade. En grunn til at synlig tegl kom rundt 1870 er at man først da greide å brenne mursteinen hardt nok til at den kunne stå ubehandlet mot vær og vind. En annen grunn var den holdningen at materialene skulle være synlige, uten forskjønnende lag.<ref>Aslaksby 1986, side 120.</ref> Blant arbeidsfolk som skulle bo i husene var den upussede teglen ikke populær, man ønsket å kunne «vise fasade» på linje med andre som bodde i leilighet. Fra tidlig i 1890-årene endret synet seg, og det ble vanlig med et lag tegl utenpå den bærende veggen (forblending) i dekorative farger, mest mørk gul, ofte importert fra Belgia, Holland, Danmark eller Syd-Sverige, men også den norske dyp røde ble brukt.

I kirker, fabrikker og andre offentlige bygninger som brannstasjoner ble rød, hardbrent tegl i hele murbyperioden brukt uten puss, ofte sammen med nyromansk (rundbue) eller nygotisk (spissbue)-stil. Eksemplene på slike fasader på andre bygninger var få, som Ringnes' direktørvilla i [[Biermanns gate (Oslo)|Biermanns gate]], 1889, og Gassverkets administrasjonsbygning i [[Storgata (Oslo)|Storgata]] 36C, 1883.<ref>Bruun, side 41. Aslaksby (1998, side 584–92) drøfter bruken av synlig tegl, og det at bruken var begrenset til kirker, offentlige bygninger, fabrikker og leiegårder som uttrykkelig var omtalt som arbeiderboliger.</ref>

Da pussede teglvegger på noen gårder ble erstattet av synlig tegl på slutten av århundret, ble også naturstein lagt som forblending. Det ble brukt mange slags norsk stein: granitt, labradoritt, sandstein, kleberstein. Forbildene ble hentet fra Hamburg, Frankfurt og Berlin.<ref>Henrik Andersson: «Kristiania på 1800- og 1900-tallet.» I: Krogstad 1996, side 31–32.</ref> Arkitekt [[Herman Major Schirmer]] (1845–1913) hadde som lærer på Tegneskolen stor innflytelse og hevdet i 1880 at Slottet hadde satt tonen da pussarkitektur ble valgt «med alle de flatheter og usannheter i formgivningen, som denne metode medfører» – nå var det tid for å hente fram landets egne materialer, og blant dem var naturlig nok stein.<ref>Aslaksby 1998, side 534.</ref>