Redigerer Laks (avsnitt)

=== Fiskerett ===
Retten til laksefiske i sjø og ferskvann var et tema allerede i vikingtid eller middelalder. Ved elva [[Figgjo (elv)|Figgjo]] ved gården Sele sto en runestein fra omkring 1100 med teksten «De maa hugsa at halvparten i elvi med laksevarpi skal høyra til garden Sele til eiedom og til odel.» Både [[Gulatingsloven]] og [[Frostatingslova]] hadde bestemmelser om eiendomsrett til vann, fiske og jakt. Regelen om «hver manns rett til fiske ved egen jordeiendom slik det hadde vert fra gammelt» og Frostatingslova bestemte at «Kvar mann skal eige vatn og veidestad framfor si jord når det ikkje er lovleg fråskild.»  ble tatt inn Magnus Lagabøtes landslov i 1274 og i Christian Vs norske lov fra 1687. Gulatingsloven nevner at ingen må fiske i annen manns elv og ved fiske fra begge elvebredder eier hver mann frem til elvens midtpunkt. Samtidig måtte ingen sperre elven med fiskeredskap slik at fisken ikke kunne vandre fritt fra fjell til fjære: «ganga skal Gudsgåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil» (laksen omtales som Guds gave - «godgæfi»).<ref name="Berg" /> 
{{Sitat|UM FISKEVATN<br />
Um ei å renn millom gardane og det er fisk i åi, då eig kvar halve, ut til mid-åi, om dei eg soleis jord til på kvar side. Ingen skal øydeleggja for annanmann eller meinka hans fiskestad som han har hatt frå gamal tid. All stader der folk eig laks-elv, skal kvar gjera fiskegreidor i sitt elvestykke, og det soleis at fiskane kan gå opp i kvar elvepart. Ganga skal Guds-gåva til fjells som til fjære, um ganga ho vil. Um nokon stengjer i åi, då skal dei som eig ovanfor, setja han fem dagar frist på tinget til å bryta ned det som er ulovleg uppsett. Um han ikkje vil bryta det ned, skal dei krevja folkehjelp til å bryta ned; kvar bonde som nektar å fara stad, er saka 3 øyrar. Men til dei får han fengdi, dei som ovanfor bur. Ingen skala fara i annamanns å og fiska utan han vil fiska til den som eig åi, og bøta landnåm til han.|Gulatingslovi (del V, kap 14)<ref>''Gulatingslovi'', umsett av Knut Robberstad. Oslo: Samlaget, 1981.</ref>}}
Da munkene i [[Lysekloster]] sperret Oselven tvers over ble det rettssak og [[biskop Audfinn]] i Bergen bestemte i 1328 at sperringen skulle brytes ned slik at fisken kunne gå fritt mellom fjell og fjære. Biskopen sendte væpnede menn for å bryte ned den ulovlige fiskegarden. Elvens midtpunkt som grense mellom eiendommene ble senere endret til elvens dypeste sted (djupålen). Ved overdragelse av gårdseiendommer var det vanlig å regne opp alt som fulgte med, typisk ble da vann, jaktterreng og fiskeplasser nevnt. Laks ble samtidig fanget i sjøen før kilenota ble tatt i bruk. Hele eller parter av lakseverper ble omsatt, utleid eller pantsatt som selvstendige eiendommer. For eksempel ble det i [[Olav Engelbrektssons jordebok]] (ca. 1530) listet opp lakseverp eid av erkestolen eller [[Nidarosdomen]], noen av disse var bortleid separat, andre sammen med jord. Retten til laksefiske i sjø har hørt grunneieren til og laksefiske i sjøen har vært verdifulle, til dels like verdifulle som gården de var knyttet til. Noen lakseretter i saltvann er særskilt matrikulerte, andre er tatt hensyn til ved verdsetting av gården.<ref name="Robberstad">[[Knut Robberstad|Robberstad, Knut]] (1949). ''Retten til laksefisket''. Notat etter foredrag 14. oktober 1949 i Trondheim.</ref>