Redigerer Kinesisk kirkehistorie (avsnitt)

===Pax mongolica=== 
{{se også|Mongolriket}}

Under [[Djengis Khan]]s ledelse klarte et hans mongolskstyrte allianse i Sentral-Asia gjennom en rekke militære seire å pasifisere store deler av Eurasia fra [[Stillehavet]] til dagens [[Ungarn]], skape en ''pax mongolica'' og samle dem under én ledelse, til og begynne med utøvd fra [[Karakorum]] men senere fra [[Beijing|Khan-balyq]] (en del av dagens Beijing) i Kina. Handel og kulturutveksling fulgte. 
[[Fil:Mongol Empire map.gif|thumb|Mongolenes herredømme fra 1206 til 1294]]

Pavene på [[1200-tallet]] hadde fra sin side lenge vært oppsatt på å få en oversikt over situasjonen i Det fjerne østen for å kunne styrke de troende som skulle befinne seg der og for å drive misjon.

Ellers var europeerne blitt svært redde for mongolene. Først hadde de bare hørt historier om dem. I [[1238]] hadde kongene av Frankrike og England mottatt forslag fra ismailierne i [[Syria]] (de såkalte [[assassinerne]]) om en kristen-muslimsk allianse mot det beskrev som sivilisasjonens verste fiender, mongolene. Verken Frankrike eller England var interessert i det. [[Kong Henrik III av England]] fikk det råd fra biskopen av [[Winchester (England)|Winchester]]: ''«La heller disse hundene ødelegge hverandre og gå skikkelig til grunne, og så skal vi se den universelle katolske kirke reise seg på deres ruiner og det skal bli én hjord og en hyrde»''.<ref>Sitat fra Christopher Dawson: ''Mission to Asia: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia and China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries'', New York: Harper & Row 1966, s. xiv.</ref> Men så dukket mongolene overraskende opp i Sør-Russland og  erobret [[Kiev]] i [[1240]] og året etter nedkjempet de [[Madjarer|madjarene]] (i [[Ungarn]]). Når de snudde og forsvant, skyldtes det Storkhan [[Ögödei]]s død og uenighet om tronfølgen.

Pave [[Innocent IV]] ([[1243]]-[[1254]]) skjønte at så snart mongolene hadde funnet en løsning på sin tronfølgestrid, kunne det brake løs igjen. Dette ville han avverge. Til sin rådighet hadde de til en viss grad både [[fransiskanerordenen]] og [[dominikanerordenen]], begge nystiftede ordener uten ''stabilitas'', det vil si til disposisjon for reiser. En Østenreise av fransiskaneren frater Laurentius fra Portugal vet man lite om, men etterpå reiste [[Giovanni da Pian del Carpine|Johannes de Plano Carpini]] [[O.F.M.|O.Min.]] som pavelig utsending sammen med noen ledsagere til Karakorum. I ett av brevene paven sendte med, var han nokså rett på sak: ''«[Jeg ber om at] dere for fremtiden avstår fullstendig fra angrep av dette slag, og særskilt fra forfølgelse av de kristne»''.<ref>Christopher Dawson: ''Mission to Asia: Narratives and Letters of the Franciscan Missionaries in Mongolia and China in the Thirteenth and Fourteenth Centuries'', New York: Harper & Row 1966, s. 76.</ref> Johannes, som kom til Karakorum i juli [[1246]] fikk ikke utvirket noen slike løfter, men hva gjaldt trosforfølgelser var dette noe som allerede var blitt forbudt i [[Djengis Khan]]s lov; det som også kom for en da, var at mange mongoler faktisk var blitt kristne.<ref>John W. Witek: ''«Universal Teaching from the West»'', i Stephen Uhalley jr. og Xiaoxin Wu (red.): ''China and Christianity: Burdened Past, Hopeful Future, Armonk'', New York - London: M.E. Sharpe 2001, s. 15</ref> I Karakorum opplevde utsendingene kroningen av storkhanen Göyuk og fikk foretrede for ham i [[1246]].

Selv om storkhanen ikke gav seg inn på noe som kunne kalles forhandlinger, klarte pater Giovanni å utføre sitt oppdrag, slik han selv så det, med stort hell. Hans senere rapport beskrev utførlig mongolenes levemåte, seder, politiske forhold og militære midler, og munnet ut i en rekke forslag om hvordan trusselen fra øst kunne bemøtes bedre i fremtiden.

Svarbrevet fra storkhanen til paven er bevart for ettertiden.  Storkhanen uttrykker i brevet, forfattet på persisk (med innledning på tyrkisk og datering på arabisk), at han ikke kan begripe hvorfor paven vil at han skal la seg døpe, at han ikke er villig til å trekke seg ut fra [[magyarene]]s områder, og at han ingen tro på pavens oppriktighet vedrørende fredelige relasjoner, i alle fall ikke før paven selv og de kristne fyrster kommer til hans hoff og yter ham [[tributt]]. Giovanni di Pian del Carmine overleverte brevet til paven da han kom til [[Roma]] i slutten av [[1247]]. (Det er fremdeles bevart, og befinner seg i [[Vatikanets hemmelige arkiv]], som har lagt det ut på internett [https://web.archive.org/web/20070202070056/http://asv.vatican.va/en/doc/1246.htm Facsimile av storkhanens brev av november 1246 til pave Innocent IV]).

I 1247 kom en delegasjon dominikanere under ledelse av [[Anselm av Lombardia]] også til Karakorum. Ingen av de tre ekspedisjonene nådde Kina, men Johannes de Plano kunne ta med seg hjem første- og annenhånds skildringer av riket.

Den franske konge [[Ludvig IX av Frankrike|Ludvig IX]] sendte mens han var på [[korstog]] i [[1249]] dominikaneren [[André de Longjumeau]], og litt etter fransiskaneren [[Willem av Rubruck]] som sendemenn til Storkhanens rike i håp om å få i stand en mongolsk-kristen allianse mot muslimene.<ref>Igor de Rachewiltz: ''Papal Envoys to the Great Khans'', Stanford: Stanford University Press 1971, s. 121-143.</ref> Noen slik kom ikke i stand, men kontakt var oppnådd. Willem av Rubruck nådde frem i [[1253]] og traff storkhanen [[Möngke]] som ikke var kristen, men som deltok i syro-orientalske kristne gudstjenester.

I Sentral-Asia kom fransiskanerne i kontakt med mange grupper av syro-orientalske kristne, blant annet med keraiterne,<ref>Alphonse Mingana: ''The Early Spread of Christianity in Central Asia and the Far East: A new Document'', Manchester and London [[1925]], s. 14-16</ref>, var blitt allierte og samarbeidspartnere med mongolene. Alliansen ble forseglet ved at Djengis Khan lot sin sønn Tulai gifte seg med keraitisk kristen prinsesse, Sorghagthani Beki.<ref>Kenneth Scott Latourette: ''A History of Christian Missions in China'', London [[1929]], s. 62-63</ref> Yuán-dynastiet ble formelt proklamert i [[1271]], av Djengis Khans barnebarn storkhanen [[Kublai-khan]] (storkhan 1260-94). Kulturåpenheten gjorde seg gjeldende også på religionenes område, og Kublai Khan var meget velvillig innstilt overfor kristendommen. Hans mor var den kristne Sorghaghtani Beki. Hun var også mor til [[Hülegü]] (grunnlegger av Ilkhanatet i Persia) og av Möngke (den fjerde storkhanen).
[[Fil:YuanEmperorAlbumKhubilaiPortrait.jpg|thumb|[[Kublai-khan]]]]