Redigerer Karl Johan-kvartalet (avsnitt)

== Strid om høyhus og teaterplassering ==

Etter konkurransen i 1962 lå det etter manges syn an til et kompromiss mellom utkasta fra de to andreprisvinnerne. Slik gikk det imidlertid ikke. Saken blei tilsynelatende liggende i dødvanne noen år, før uenighetene blomstra opp igjen. Det Norske Teatret engasjerte i 1963 den ene prisvinneren, Mjelva, til å arbeide videre med prosjektet, mens Møller i stor grad blei glemt.

[[Fil:Karl Johan-kvartalet flyfoto.jpg|thumb|300 px|Flyfoto av kvartalet; Grosch-gården (rød) i midten av bildet <br />Foto: Oslo byarkiv / Widerøes Flyveselskap / oslobilder.no]]
[[Fil:Karl Johan – Selvaag.jpg|thumb|300 px|Ingeniør Olav Selvaag presenterte i ''VG'' 2. november 1971 et forslag med terrasseblokker med hengende hager langs Karl Johan. Dette ville gjøre at «gatebildet mykes opp, og ikke minst vil det bli atskillig mer charmerende», uttalte han om forslaget som ville bli «en elegant motvekt til Studenterlundens mektige trekroner» (sitater fra avisartikkelen).]]
Etter at bystyret i 1966 slutta seg til prinsippene i Mjelvas konkurransebidrag, kunne han året etter presentere reviderte skisser. Høyhuset på 25 etasjer var borte – erstatta med to blokker på henholdsvis 16 og 20 etasjer. Som sist var det åpna for å bevare fasader mot Karl Johan – og for så vidt rundt heile kvartalet, men bevaring var tydelig ikke arkitektens eget førstevalg.<ref>I en presentasjon i ''Dagbladet'' 4. juli 1967 vises Mjelvas modell av kvartalet med bare nye bygninger. På spørsmål om fasadebevaring svarte arkitekten at det kan la seg gjøre «om man så ønsker». Referert i Christensen, side 235.</ref> Planen fikk motbør fra byplansjef Rolfsen, og bygningsrådet gikk mot den med sju mot én stemme.

Debatten gikk nå høyt langs flere akser. Den ene var spørsmålet om høyhus, som fant sine talspersoner både blant gårdeiere med ønske om høy utnyttingsgrad og blant modernistiske arkitekter (f.eks. deler av Pagon-gruppa). I den siste gruppa var det imidlertid også prinsipielle høyhustilhengere som fant Mjelvas plan dårlig og som ønska seg en plan for heile bysenteret, ikke bare for ett kvartal. Byplansjefen var sjøl tilhenger av høyhus, men ville ha disse plassert mer i sentrumsranden.

På motsatt kant kom kulturvernere på banen med krav om bevaring av mer enn 3–4 fasader. [[Stephan Tschudi-Madsen]], seinere riksantikvar, forsvarte nå også de to hjørnegårdene, idet han viste til kontrastenes betydning, både historisk og miljømessig.<ref>Blant annet i Stephan Tschudi-Madsen:''Karl Johan-kvartalet. Blokkbyggeri eller bykunst?'', Gyldendal 1970; her referert etter Christensen side 252 ff.</ref> Dette innebar også ei vending der vern om bymiljøer blei sidestilt med vern om enkeltbygg og monumenter.

Et sentralt og svært konkret moment i debatten var teaterets behov for nye lokaler. Teaterledelsen hadde naturligvis arbeidd planmessig med dette. Deler av statsstøtta var opp gjennom åra brukt til å kjøpe eiendommer. Tanken var ikke bare å bygge nytt for egne behov, men også å bygge forretnings- og kontorlokaler som kunne finansiere teaterbygget og framtidig drift av det. Dette forklarer teaterets interesse for høy utnyttingsgrad, og det forklarer til dels også Mjelvas plan der de inntektsbringende høyhusa lå på teaterets eiendommer, mens scenebygget var plassert utafor. Dette var rimeligvis ikke en plan som vakte begeistring hos de øvrige gårdeierne.

På politisk hold var det stor enighet om at teateret måtte sikres gode lokaler, og for Arbeiderpartiet blei det derfor viktig å støtte Mjelva-planen. Høyre ved [[Albert Nordengen]] lanserte et alternativ: Kommunen skulle la teateret få overta [[Stortingsgata (Oslo)|Stortingsgata]] 16 (der det holdt til) med tilliggende bakeiendom, mot at kommunen overtok teaterets tomter. Hensikten var å sørge for «sanering» av Karl Johan-kvartalet i kommunal regi og uten høyhus.

I 1969 kom ingeniør Furuholmen igjen på banen, nå med et prosjekt tegna av Erling Viksjø. Her var det meste revet, og kvartalet var bebygd med sju blokker av ulik størrelse med grønne torg imellom. Mot Karl Johan var plassert en langstrakt og lav arkade for på et vis å beholde gatas hovedpreg. I 1971 kom ennå et forslag – der boligene etter hundre års fravær gjorde sitt gjeninntog langs hovedstadens paradegate. [[Olav Selvaag]] foreslo å bygge sjuetasjers terrasseblokker vis-à-vis Eidsvolls plass!