Redigerer Karl III Johan (avsnitt)

=== 1812-års politikk ===
{{Utdypende artikkel|1812 års politikk}}

[[Fil:Europe map Napoleon Blocus.png|mini|Europa i 1811. Fargekoder: <br /> - Mørk blå - [[Det første franske keiserdømme|Det franske keiserdømme]],<br /> – Lys blå – Franske [[vasallstat]]er,<br /> – Blågrå – Stater som deltok i kontinentalblokaden<br />[[Storbritannia]] og [[Portugal]] var tilnærmet de eneste land i Europa som ikke ble formelt dekket av blokaden]]

Sentralt i hva som senere ble kjent som «1812-års politikk» var Karl Johans oppfatning at Sverige for å beskytte sine «[[naturlig grense|naturlige grenser]]» på alle sider burde søke union med Norge. Deretter skulle [[Sverige-Norge]] unngå å dras inn i europeiske konflikter.<ref name="1814SverreSteen11-16" /><ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie245-247" /> Kronprins Karl Johan måtte snart tre inn som regent da Karl XIII fikk et slag mindre enn en måned etter hans ankomst til landet.<ref name="AlanPalmer214-221">Alan Palmer 1992, s. 214-221</ref> Siden han var ukjent med svenske forhold og ikke kunne språket, måtte han støtte seg på dem innen samfunnslivet som behersket fransk flytende, blant dem grev Mörner, brødrene [[Gustaf Löwenhielm]] og [[Carl Axel Löwenhielm]], hovkansleren [[Gustaf af Wetterstedt]], general [[Carl Johan Adlercreutz]], general [[Magnus Björnstjerna]] og general og diplomat [[Kurt von Stedingk]].<ref name="AlanPalmer214-221" /><ref name="HojerKronprinstiden60-61">Torvald T:son Höjer 1943, s. 49-51</ref>

Når det gjaldt utenrikspolitikk, var Karl Johan derimot overlegen sine rådgivere, og helt fra sin første tid i Sverige bestemte han egenrådig og ofte uten å konsultere statsrådet.<ref name="NorskUtenrikspolitikksHistorie243-244">Narve Bjørgo 1995, s. 243-244</ref> Med seg til Sverige tok Karl Johan sin tvil om Napoléons styre. Tvilen ble forsterket ved at Frankrike kort etter hans ankomst tvang Sverige til å overholde kontinentalblokaden og erklære krig mot Storbritannia.<ref name="HojerKronprinstiden54-57">Torvald T:son Höjer 1943, s. 54-57</ref> Napoléons krav satte Sverige og Karl Johan i en svært vanskelig situasjon,<ref name="HojerKronprinstiden54-57" /> krigen mot Storbritannia ble derfor bare et spill for å tekkes Frankrike, og handelsforbindelsene med britene ble opprettholdt i smug.<ref name="AlanPalmer214-221" /> Karl Johan viste raskt interesse for ideen om å styrke Sverige ved å erobre Norge,<ref name="1814SverreSteen11-16" /> mens han var kjølig overfor det allmenne svenske ønsket om å forsøke å gjenerobre Finland.<ref name="AlanPalmer214-221" /><ref name="HojerKronprinstiden60-61" /> For å lykkes som tronfølger måtte han enten vinne Finland eller Norge, for å vinne Norge måtte han stå på seierherrenes side etter Napoléonskrigene, og Danmark måtte være blant taperne.<ref name="1814SverreSteen11-16" />

Kort etter sin ankomst til Sverige etablerte Karl Johan et [[Hemmelig politi|hemmelig politisk politi]].<ref name="HojerKronprinstiden91-96">Torvald T:son Höjer 1943, s. 91-96</ref> Bakgrunnen var dels hans erfaringer fra Frankrike, datidens mest utbygde [[politistat]], dels Sveriges urolige historie med kongemord, statskupp og sist mordet på Axel von Fersen, men også basert på hans overutviklede mistenksomhet.<ref name="HojerKronprinstiden91-96" /> En av dem som fikk unngjelde for dette, var generalmajor [[Gustaf Mauritz Armfelt]], som urettmessig ble utvist fra landet.<ref name="HojerKronprinstiden91-96" />

Fra sine år i Frankrike hadde Karl Johan kunnskap om bank- og finansvesen og var vel kjent med fordelene ved en stabil økonomisk politikk.<ref name="OlofSjostrom96">Olof Sjöström 2009, s. 96</ref> Han arbeidet derfor for å stabilisere de svenske finansene ved å få balanse i statens utgifter.<ref name="OlofSjostrom97">Olof Sjöström 2009, s. 97</ref> For å få bedre tilgang til kreditt tok han initiativ til opprettelse av [[sparebank]]er etter britisk mønster, og de første sparebankene ble opprettet i 1810.<ref name="OlofSjostrom123">Olof Sjöström 2009, s. 123</ref> Karl Johan mente at den kraftige inflasjonen var forårsaket av spekulanter og fremmede lands agenter. Han drev derfor dels en [[proteksjonisme|proteksjonistisk]] politikk med begrensning av import, dels valutaspekulasjoner med egne og statens midler for å motvirke den svenske valutaens fall mot [[Bancodaler|hamburger banco]].<ref name="HojerKronprinstiden97-102">Torvald T:son Höjer 1943, s. 97-102</ref>

Utover våren 1811 prøvde Karl Johan å få fransk støtte til tanken om svensk overtakelse av Norge.<ref name="1814SverreSteen22-25">Sverre Steen 1951, s. 22-25</ref> Napoléon var avvisende, men samtidig så interessert i Finland at Karl Johans utsending forsto at et fransk angrep på Russland ble forberedt.<ref name="AlanPalmer214-221" />

Uten foregående [[krigserklæring]] besatte franske styrker [[Svensk Pommern]] i slutten av januar 1812.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 107</ref> Det gav Karl Johan hva han trengte: et argument mot den svenske opinionens dyrking av Napoléon og dens fiendtlighet mot Russland.<ref name="AlanPalmer222-227" /><ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 90</ref><ref name="ErikBjornskau375">Erik Bjørnskau 1999, s. 375</ref> Det ble raskt innledet forhandlinger mellom Sverige og Russland gjennom den russiske ambassadøren [[Jan Pieter van Suchtelen]] i Stockholm og Carl Axel Löwenhielm i St. Petersburg. Forhandlingene førte til at tsar Alexander i april 1812 lovet å støtte dansk avståelse av Norge til Sverige. Til gjengjeld måtte Sverige akseptere russisk kontroll av Finland og gå med i krigen mot Napoléon.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Karl Johan forsøkte også å bearbeide den britiske [[Sendemann|envoyé]] (ambassadør) [[Edward Thornton (1766–1852)|Edward Thornton]] for å få britisk støtte til kravet om Norge.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Karl Johan lovet blant annet at Norge ikke skulle innlemmes i Sverige, «men få indre selvstyre med egen nasjonalforsamling og egne lover».<ref>Sverre Steen 1951, s. 28</ref>

Våren og sommeren 1812 var riksdagen igjen samlet i Örebro. Med en svært spent utenrikspolitisk situasjon fikk Karl Johan tilslutning til å opprette en [[verneplikt|vernepliktig armé]], innkreve ekstra krigsskatter, øke [[apanasje]]en<ref name="AlanPalmer222-227" /> og kontrollere pressen ved å innføre «[[indragningsmakten]]». Den ga myndighetene rett til å stanse en avis som kom med  uønsket kritikk av den nye politikken.<ref name="ErikBjornskau602-605">Erik Bjørnskau 1999, s. 602-605</ref> I teorien var indragningsmakten en kraftig begrensning av [[trykkefrihet]]en, i praksis viste den seg mindre virkningsfull.<ref>Torvald T:son Höjer 1943, s. 129</ref>

{{Sitat|I den stund, da Russlands skjebne hang i vektskålen - til Åbo kom under selve møtet ulykkesbudet, at Napoléons seier ved Smolensk åpnet veien til Moskva for hans armé - søkte alle russeres enehersker, [[Katarina II av Russland|Katarina II]]s sønnesønn, støtte og hjelp hos Sveriges nyvalgte kronprins, den forhenværende soldaten ved [[Royal-La Marine]]. På deres drøftelser hang for en vesentlig del tsarens beslutninger og krigens fortsettelse - og dermed Europas skjebne i overskuelig fremtid.|Fra ''Kronprinstiden'' av den svenske historikeren Torvald T:son Höjer.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" />|right}}

Blant de problemene Sverige sto overfor var finanskrise, med høy inflasjon og høy utenlandsgjeld.<ref name="OlofSjostrom141">Olof Sjöström 2009, s. 141</ref> Utgiftene til [[finskekrigen]] belastet landets økonomi,<ref name="OlofSjostrom95">Olof Sjöström 2009, s. 95</ref> og i 1809 ble [[Sveriges Riksbank]] tvunget til å forlate [[Sølvstandard|sølvmyntfoten]]. Under riksdagen i 1812 satte Karl Johan frem forslag om betalingsnekt til kreditorer i land under fransk kontroll.<ref name="OlofSjostrom80-83">Olof Sjöström 2009, s. 80-83</ref> Forslaget var begrunnet med at Frankrike holdt tilbake svenske skip og fordringer.<ref name="OlofSjostrom80-83" /> Dette vedtaket reduserte utenlandsgjelden fra rundt 11 millioner til om lag 4 millioner [[riksdaler]].<ref name="OlofSjostrom80-83" /> Under oppholdet i Örebro fikk Karl Johan vite om [[Napoleons felttog i Russland 1812|Napoléons invasjon av Russland]]. Det førte raskt til [[Freden i Örebro|fredsslutning med Storbritannia]]. Storbritannia bidro også med økonomisk støtte for svensk opprustning, og det svenske kravet om Norge ble i prinsipp godtatt.<ref name="ErikBjornskau385">Erik Bjørnskau 1999, s. 385</ref><ref>Kjell Arnjlot Wig 1998, s. 58-59</ref> I brev til Napoléon bekreftet Karl Johan Sveriges nøytralitet, det han kunne tilby tsar Alexander var en rekke brev med gode råd.<ref name="AlanPalmer222-227" />

Svensk-russisk forståelse og Karl Johans internasjonale prestisje ble ytterligere befestet i de siste dagene av august 1812 gjennom et møte i [[Åbo]] mellom Karl Johan og tsar [[Aleksander I av Russland|Aleksander&nbsp;I]].<ref name="HojerKronprinstiden136-145">Torvald T:son Höjer 1943, s. 136-145</ref> Tsaren var i en meget presset situasjon på grunn av Napoléons fremgang, og han søkte Karl Johans råd som forhenværende fransk marskalk.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> Han foreslo å gjøre Karl Johan til øverstkommanderende for de russiske styrkene.<ref name="AlanPalmer222-227" /> Ved en formell avtale undertegnet under møtet ble Sverige gitt frie hender overfor Danmark, så sant britene godtok det.<ref name="AlanPalmer228-233">Alan Palmer 1992, s. 228-233</ref>

Ved disse avtalene forpliktet Sverige seg til å delta i [[Den sjette koalisjonskrigen|kampen mot Napoléon]] (senere kjent som den sjette koalisjonen), mot at Russland lovet å arbeide for at Sverige skulle få Norge. Dessuten ble det inngått en hemmelig såkalt familieavtale mellom de to fyrstene, hovedsakelig for å beskytte Karl Johans dynasti.<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> Under møtet i Åbo antydet tsaren at Karl Johan burde bli Napoléons etterfølger,<ref name="HojerKronprinstiden136-145" /> en mulighet som i det påfølgende felttoget kom til å komplisere Karl Johans strategi.<ref name="AlanPalmer222-227" /><ref name="AlanPalmer234-238">Alan Palmer 1992, s. 234-238</ref><ref name="ErikBjornskau392">Erik Bjørnskau 1999, s. 392</ref>