Redigerer Jonas Lie (1899–1945) (avsnitt)

== Politiminister ==
{{Se også|Aktion Polarkreis}}
[[Fil:Quisling og NS-regjeringen.jpg|thumb|[[Vidkun Quisling]] og de fleste av ministrene i [[Vidkun Quislings andre regjering|hans andre regjering]].<br />Første rekke fra venstre: Quisling, [[Albert Viljam Hagelin]], [[Kjeld Stub Irgens]], [[Ragnar Skancke]] og [[Tormod Hustad]].<br />Bakre rekke fra venstre: [[Sverre Riisnæs]], Lie, [[Axel Stang]], [[Johan Andreas Lippestad]] og [[Eivind Blehr]].{{Byline|[[Riksarkivet]], ca. 1942–1943}}]]
31. januar 1942 holdt det kommissariske statsrådet sitt siste møte på [[Victoria terrasse (Oslo)|Victoria terrasse]], hvor de vedtok å legge ned sine embeter og anmode Quisling om å danne en ny regjering.<ref name="r250">[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 250.</ref> Lie var imidlertid allerede på dette tidspunktet invitert til høytideligheten på [[Akershus festning]], den såkalte «[[Statsakten på Akershus]]» dagen etter. Her ble [[Vidkun Quislings andre regjering]] innsatt og Himmlers krav fra 1940 om at Lie skulle være politiminister gjaldt forsatt.<ref name="r250" /> Denne endringen til en Quislingledet regjering viste seg ikke å medføre noen realitetsendring av den tidligere situasjonen med kommissariske statsråder.<ref name="r250" />

For Lie innebar heller ikke denne endringen særlige realitetsendringer, og han kunne videreføre prosessen med å omdanne politiet til et nasjonalsosialistisk redskap og prosessen med å omdanne Norge til en SS-stat.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 251&ndash;253.</ref> I denne stillingen var han ansvarlig for planleggingen av aksjonene mot jødene. Men perioden som politiminister i Quislings regjering var preget av hans engasjement andre steder, særlig innen GSSN, verving til Waffen SS og senere i Finnmark, videre ble svakhetene i hans arbeidsstil og dårligere psykiske og fysiske helse stadig tydeligere. Hans støtte hos tyskerne ble svekket, også hos Himmler.

Lie etablerte Politiets særdomstol som dømte blant andre politimannen [[Gunnar Eilifsen]] og en rekke andre til døden. Lie var pådriver for dødsdommen mot Eilifsen. Saken mot Eilifsen vakte stor oppsikt, da Eilifsen ble dømt etter en lov som under press fra Terboven var skrevet av Sverre Riisnæs etter at Eilifsens ordrenekt hadde skjedd. Dette betydde at han ble dømt etter en lov med tilbakevirkende kraft. Loven ble undertegnet av Quisling tre dager etter Eilifsens henrettelse. Videre vakte Lies rolle i saken oppsikt, da Eilifsen var en gammel kollega og venn av Lie fra tiden ved Bergen politikammer.

Etter at Finland gikk ut av krigen etter [[den finske fortsettelseskrigen]]s avslutning, skulle de tyske soldatene som stod i både Finland og i Finnmark og Nord-Troms, trekke seg tilbake til en forsvarslinje ved [[Lyngen (fjord)|Lyngenfjorden]] og iverksette [[brent jords taktikk]] i områdene som ble evakuert. Da Terboven i oktober 1944 forberedte [[tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms]], beordret Quisling om å bidra. Lie ble da utnevnt til leder fra norsk side, med tittelen «styresmann» og NS-mannen [[Johan Andreas Lippestad]] ble hans nestleder, begge med «særskilte fullmakter i krigstid».<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 307.</ref> Etter hvert delte Lie og Lippestad området inn, slik at Lie tok ansvaret for Finnmark, mens Lippestad tok ansvaret for Nord-Troms.<ref name="rodder174">[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 174.</ref>

Lie kom imidlertid på kollisjonskurs med Wehrmachts øverstkommanderende, østerrikeren [[generaloberst]] [[Lothar Rendulic]], som ville brenne ned alt og slakte husdyrene. Lie så som sin oppgave å verne norsk kultur, liv og hjem mot hordene fra øst.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 309.</ref> Slik ville han bare evakuere den del av sivilbefolkningen som selv ønsket det, unntatt offentlige embets- og tjenestemenn som var nødvendige for å holde samfunnet intakt. Men til Lies fortvilelse foretrakk befolkningen å vente på sovjeterne i stedet for å la seg evakuere frivillig.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 309-310.</ref><ref>[[#refRodder1990|Rødder 1990]], s. 177.</ref> Hans svekkede framtoning og store alkoholkonsum medførte at han ikke ble tatt alvorlig, da han og hans reisefølge var «staur fulle».<ref name="rodder174" />

Slaget var tapt for Lie da Hitler 28. oktober bestemte tvangsevakuering og nedbrenning. Lie så da sin rolle å beskytte sivilbefolkningen gjennom tvangsevakueringen. Imidlertid benyttet Lie anledningen til å drive rasepolitikk, rettet mot [[Samer|samene]], særlig [[Sjøsamer|sjøsamene]]. Denne holdningen mot samene var imidlertid på kollisjonskurs med Himmlers oppfatning av denne folkegruppen, som han ønsket å bevare som «raseren».<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 314&ndash;316.</ref>

Lie kom tilbake til Oslo 27. november, og fremmet før jul 1944 et forslag overfor Quisling rettet mot [[tatere]] og [[sigøynere]], hvor han ønsket [[tvangssterilisering]], bygging av en egen leir for disse i Norge, og eventuelt deportering til Øst-Europa. Planene ble imidlertid ikke iverksatt, da de kom for sent i krigen.<ref>[[#refRougthvedt2010|Rougthvedt 2010]], s. 321.</ref>