Redigerer Johan Augustinussen (avsnitt)

=== Ut av rikspolitikken ===
Perioden 1868&ndash;70 ble Augustinussens siste som stortingsmann. Hans yngre venn [[Anton Christian Bang]] tilskriver dette politiske motsetninger på venstresiden, og i særdeleshet Sivert Nielsen: ''«Det er et mærkeligt Vidnesbyrd om Styrken i den fra Jaabæk udgaaede Bevægelse, at det senere saa let lykkedes Sivert Nielsen at undergrave hans [Augustinussens] Anseelse og styrte ham som Tingmand ved at reise den Beskyldning mod ham, at han holdt med Storkarrann og i Virkeligheden selv var en af dem.»'' <ref name="Bang78" /> Jenssen skriver at ''«En viss konservativ dreining og mangel på helhjertet støtte til den radikale venstrebevegelsen kan være grunnen til at Johan Augustinussen ble byttet ut med den mer radikale venstremannen Sivert Nielsen fra Brønnøy»''<ref name="Jenssen111" /> og ''«Politisk ble han baktalt og utmanuvrert{{Sic}} til fordel for Sivert Nilsen{{Sic}}»''.<ref name="Jenssen211" /> Nielsen og Augustinussen hadde imidlertid vært stortingsmenn sammen siden 1859, og det er ikke gitt noen begrunnelse for hvordan det var «til fordel» for Nielsen at Augustinussen ikke tok gjenvalg. Ved valget i 1860 fikk Nielsen femte størst oppslutning og ble ikke valgt, i 1864 fikk han fjerde og sisteplass – ved siste valg i 1867 ble han nummer to bak Augustinussen med god margin til tredjemann.<ref>[[#Lind14-85|Lindstøl (1914) ''De enkelte...'']] ss.316, 334, 349</ref>

I et satirisk dikt han skrev om Stortingets sammentreden i 1871 ([[#Dikt og musikk|se nedenfor]]) virker det som om Jaabæk er Augustinussens hovedmotstander. Han roser dem som står imot eller ikke lar seg kue av Jaabæk, og bruker formuleringer som «Jaabækeri os slet ikke forente» om andre.<ref>[[#Aug99|Augustinussen (1899)]] ss. 117, 118, 122</ref> Stortingsmennene fra Nordland er blant de få han ikke kommenterer ved navn her. Han skriver bare «Af frygt jeg &mdash; som Wessel &mdash; de fire ei ændser/ «De bor saa forskrækkelig nær mine Grænser».»<ref>[[#Aug99|Augustinussen (1899)]] s. 119</ref>

Augustinussen skrev til vennen Bang i 1872 og tar der et kraftig oppgjør med tidens politiske strømninger:
{{Sitat|Jeg skal ikke nekte for Dig, at jeg kun i Hjemmet finder Trivsel nu, thi den senere Tids Fremtoninger, al denne Verdens Røre, denne Bitterhed, denne Nedriven av alt Bestaaende, denne Jaabækianisme, Sverdrupianisme, Bjørnsons – Frams – kort sagt alle disse utallige Mismer og Ismer gar gjort mig det offentlige Liv næsten ækelt. Der skal sterkere Aander til enn min Aand til at finde Glæde i en Virksomhed, der på Larv-vis angriber, hvad sier jeg nedtramper, spytter paa... Nei, da takker jeg Gud for at jeg faar være udenfor.|Augustinussen i 1872<ref>Dette sitatet av fra brevet gjengitt hos [[#Jenssen198|Jenssen (1998)]] s.198.</ref>}}