Redigerer Italias samling (avsnitt)

===Årene etter samlingen===
[[Bilde:Francesco Hayez - Ritratto di Massimo d’Azeglio.jpg|miniatyr|[[Massimo d'Azeglio]] skal ha uttalt at «L'Italia è fatta. Restano da fare gli italiani» («Italia er skapt, nå gjenstår det å skape italienere»). Det er blitt foreslått at ordet «skape» er upresist, og bør erstattes med «forme».<ref>Side 242, Cassina Wolff</ref>]]

Italias samling var gjennomført politisk og diplomatisk, men et samlet folk manglet i stor grad. Cavour hadde skapt «et borgerlig liberalt monarki, økonomisk fremskrittsvennlig men sosialt konservativt» der «[k]løften mellom <nowiki>[landets statsværende klasse]</nowiki> og den store masse av lavt utdannede, fattige katolske småbønder og landarbeidere var enorm og skapte sammen med statsfinansene, som var blitt håpløst ødelagt av krigene, den nye stats støste politiske problem.»<ref>Side 252, i Lars-Arne Norborg: «Det Sterke Europa», bind 11 i ''Aschehougs verdenshistorie'' av Knut Helle, Jarle Simensen, Sven Tägil og Kåre Tønnesson (red.), Aschoug, Oslo, 1986</ref> I tillegg var flere nasjonalister ikke overbevist om at den territorielle kampen for Italias samling var ferdig. Trentino, Trieste og visse dalmatiske øyer, og i tillegg Savoie og Nice, var regnet som italienske, i det minste ''Italia irredenta'', det ikke-fullførte Italia. I tillegg var stemmeretten svært begrenset frem til 1913, og Kirken og italienske myndigheter hadde også et anstrengt forhold.<ref>Side 550-51, Palmer & Colton</ref>

Politisk sett fulgte Parlamentet i begynnelsen Cavours idé om at høyre-sentrum og venstre-sentrum samarbeidet godt. Riktignok var det klare forskjeller mellom ''La destra storica'' («Det historiske høyre») og ''La sinistra storica'' («Det historiske venstre»), men de var langt nærere hverandre enn de reaksjonære på høyresiden og de revolusjonære på venstresiden. Dette var med på å skaffe den nye regjeringen arbeidsro.<ref>side 212-213, Cassina Wolff</ref> Imidlertid fikk de andre utfordringer. I Sør-Italia ble de småkriminelle bøndene, ''briganti'', som hadde eksistert i lang tid, opprørske allerede i 1860. I tillegg til dem var også soldater i hæren til Kongeriket Napoli irriterte, og lojalister til bourbonnerne var også med på opprøret. Motiver inkluderte økte skatter, obligatorisk militærtjeneste og manglende landreform. Dette var i utgangspunktet et lokalt problem, men med Napoli fortsatt vanstyrt og fullt av folk med egeninteresse, ble Italias hær inkludert, og kampen varte helt til 1865.

Til tross for at det var noen grad av samarbeid mellom liberalkonservative og liberalsosialdemokrater, var det først i 1876 at venstresiden fikk sin første statsminister, [[Agostino Depretis]]. Det medførte imidlertid ingen stor endring, særlig ikke i sør, da representantene derfra hadde egne interesser for å la ting forbli slik de var.<ref>Side 226-228, Cassina Wolff</ref> Den allerede store forskjellen mellom nord og sør forble dermed stor, og økte til en viss grad også.