Redigerer Irlands historie (avsnitt)

==Kolonitiden==
:''Hovedartikkel: [[Irlands historie 1691-1801]]''

[[Fil:Royal Standard of Ireland (1542–1801).svg|thumb|Flagget til kongeriket Irland 1542 – 1801]]
Flertallet av folket i Irland var katolske bønder; de var svært fattige og stort sett uvirksom politisk i løpet av 1700-tallet, da mange av deres ledere konverterte til protestantisme for å unngå alvorlige økonomiske og politiske straffer. Likevel var det en voksende katolsk kulturell oppvåkning på gang.<ref> McBride, Ian (2009): ''Eighteenth-Century Ireland: The Isle of Slaves - The Protestant Ascendancy in Ireland''. kapittel 6-7</ref> Det var to protestantiske grupper. [[Presbyterianisme|Presbyterianerne]] i Ulster i nord levde under langt bedre økonomiske forhold, men hadde praktisk talt ingen politisk makt. Makten ble beholdt av en liten gruppe anglo-irske familier, som var lojale mot den anglikanske kirken i Irland. De eide størstedelen av jordbruksarealet, der arbeidet ble utført av de katolske bøndene. Mange av disse anglo-irske familiene bodde i England og var fraværende utleiere, hvis lojalitet i utgangspunktet var til England. Anglo-irerne som bodde i Irland ble i økende grad identifisert som irske nasjonalister, og var harme over den engelske kontrollen over øya deres. Talsmennene deres, som den radikale forfatteren [[Jonathan Swift]] og den konservative britiske politikeren og filosofen [[Edmund Burke]], søkte mer lokal kontroll.<ref>Foster, Robert Fitzroy (1990): ''Modern Ireland: 1600-1972'', Penguin Books, s. 153-225</ref> Burke beskrev kort før han døde det britiske styret i Irland som like undertrykkende som de revolusjonære jabobinernes styre i Frankrike, under [[den franske revolusjon]].<ref>Hobson (2015), s. 103</ref>

Maten som ble produsert ble også for en stor grad eksportert fremfor å selges på det irske markedet, ettersom det var større profitt å hente andre steder. På grunn av to kalde vintre ble det [[hungersnøden i Irland 1740-1741|hungersnød]] i [[1740]]&ndash;[[1741]], og rundt 13% og 20% av befolkningen i 1740 på 2,4 millioner mennesker.<ref>Póirtéir, Cathal, red. (1955): ''The Great Irish Famine'', Mercier Press, s. 53–55</ref> Også de som produserte varer for eksport var misfornøyd med situasjonen; det hadde i [[1660-årene]] blitt innført toll på irske varer som ble sendt til England gjennom [[Navigasjonsakten|Navigasjonslovene]] (''Acts of Trade and Navigation''), men det var ingen slik toll på varer som gikk den andre veien.

[[Fil:Portrait of Theobald Wolfe Tone.PNG|thumb|Portrett av [[Wolfe Tone]]. Tone ble arrestert under det irske opprøret i 1798, men begikk selvmord før han kunne bli henrettet.]]
En del irske katolikker var trofaste mot jakobittene sak inntil Jakob II døde i [[1766]]. Etter hans død uttalte paven at [[huset Hannover]] var rikets rettmessige herskere, og motstanden la seg. 1700-tallet var nokså fredelig i forhold til de foregående to århundrer, og befolkningen økte. To veldig kalde vintre nær slutten av [[den lille istid]]en førte direkte til en [[hungersnød]] mellom [[1740]] og [[1741]], som tok livet av rundt 400 000 mennesker og fikk over 150 000 irer til å forlate øya.<ref>Mcwilliams, Brendan (19. febraur 2001): [https://www.irishtimes.com/news/the-great-frost-and-forgotten-famine-1.282539 «The Great Frost and forgotten famine»], ''The Irish Times''</ref> I tillegg ble irsk eksport redusert av navigasjonslovene fra 1660-tallet, som la toll på irske produkter som kom inn i England, men fritok engelske varer fra toll ved innreise til Irland.

På 1700-tallet hadde den anglo-irske herskende klassen utviklet seg til å forstå Irland som sitt hjemland, ikke England.<ref>Foster, Robert Fitzroy (1988): ''Modern Ireland: 1600-1972'', s. 178</ref> En parlamentarisk fraksjon ledet av [[Henry Grattan]] agiterte for et gunstigere handelsforhold med Storbritannia og for større lovgivende uavhengighet for det irske parlamentet. Imidlertid stoppet reformen i Irland over de mer radikale forslagene mot å gi irske katolikker rett. Dette ble delvis aktivert i 1793, men katolikker kunne ennå ikke bli medlemmer av det irske parlamentet, eller bli embetsmenn. Noen ble tiltrukket av det mer militante eksemplet på [[den franske revolusjon]]en i [[1789]].

Presbyterianere og dissenter møtte også forfølgelse om enn i mindre skala, og i 1791 holdt en gruppe dissidentiske protestantiske individer, som alle unntatt to var presbyterianere, det første møtet i det som skulle bli foreningen av forente irlendere: ''Society of the United Irishmen''. Opprinnelig søkte de å reformere det irske parlamentet som ble kontrollert av de som tilhørte statskirken; søke katolsk frigjøring; og bidra til å fjerne religion fra politikken. Da deres idealer virket uoppnåelige, ble de mer fast bestemt på å bruke makt for å styrte britisk styre og etablere en irsk republikk. Deres aktivitet kulminerte i [[Det irske opprøret 1798|det irske opprøret]] i [[1798]], som ble blodig undertrykt.

[[Fil:Dublin castle.JPG|thumb|The Castle i Dublin, visekongens residens i Irland.]]
Irland var formelt et adskilt kongerike styrt av kong [[Georg III av Storbritannia]]; han fastsatte politikken for Irland ved utnevnelsen av [[Irlands stattholder]] (''Lord Lieutenant of Ireland'') eller visekonge. I praksis bodde visekongene i England og sakene på øya ble i stor grad kontrollert av en elitegruppe av irske protestanter kjent som «undertakers». Systemet endret seg i 1767, med utnevnelsen av en engelsk politiker som ble en veldig sterk visekonge. [[George Townshend, 1. marki Townshend|George Townshend]] tjenestegjorde 1767-72 og hadde residens i [[Dublin Castle|The Castle]] i Dublin. Townsend hadde sterk støtte fra både kongen og det britiske kabinettet i London, og alle store avgjørelser ble i utgangspunktet tatt i London. De irske protestantiske landeierne (''The Ascendancy'') klaget, og oppnådde en rekke nye lover på 1780-tallet som gjorde det irske parlamentet mer effektivt og mer uavhengig av det britiske parlamentet, men fortsatt under tilsyn av kongen og hans [[Det kongelige råd (Storbritannia)|kongelige råd]].<ref>Foster (1988), s. 226-240</ref>

Hovedsakelig grunnet opprøret i 1798 ble det irske selvstyret fullstendig avsluttet ved bestemmelsene i [[Act of Union 1800|Unionsloven]] av 1800 (''Acts of Union'') som medførte at [[Kongeriket Storbritannia]] og [[Kongeriket Irland]] ble slått sammen til [[Det forente kongerike Storbritannia og Irland]]. Som følge av unionen ble det irske parlamentet avskaffet og [[det britiske parlamentet]] i [[Westminster]] ble også irenes nasjonalforsamling.<ref>McDowell, Robert Brendan (1979): [https://www.cambridge.org/core/journals/irish-historical-studies/article/abs/ireland-in-the-age-of-imperialism-and-revolution-17601801-by-r-b-mcdowell-pp-vii-740-oxford-clarendon-press-oxford-university-press-1979-28/2AECFF9991A4092059574C6C8125044B ''Ireland in the age of imperialism and revolution, 1760–1801''], Clarendon Press</ref><ref>[https://www.oireachtas.ie/en/visit-and-learn/history-and-buildings/history-of-parliament-in-ireland/ «History of Parliament in Ireland»], ''Houses of the Oireachtas''</ref>