Redigerer Hilmar Reksten (avsnitt)

== Fall (1975–1976) ==
Rekstens sjansespill straffet seg hardt. Voldgiftsdommen tok utelukkende hensyn til at han ikke hadde innbetalt det avtalte beløpet. Rekstens påstander om Akers mislighold av avtalen og innvendinger om at verftet ikke kunne dokumentere at de hittil hadde hatt utgifter i forbindelse med byggingen, fikk ingen betydning for kjennelsen av 30. mai 1975: Reksten måtte betale Aker 320 millioner kroner i kanselleringsavgifter, inkludert de 86 millionene han allerede hadde betalt. Dommen var i realiteten et ødeleggende slag mot Rekstens rederivirksomhet. På den første [[telex]]en med meldingen om kjennelsen, håndskrev Reksten bare et eneste ord: «Dommedag».<ref name="Hilmar Reksten 1979" /> Han var på forhånd sterkt gjeldstynget, tvilen var stor om han kunne betale beløpet, og konkurstrusselen var i rask anmarsj.
 
De to siste tankskipene på {{formatnum:285000}} tonn, T/T «Vespasian» og T/T «Cyprian», som ikke hadde latt seg avbestille, ble overlevert til Reksten i henholdsvis 1974 og 1975. Begge skipene gikk rett i opplagsbøyene i [[Tysnes]] og [[Halsnøy]], sammen med så godt som resten av Rekstens flåte. Dette gjorde skipene til et enormt tapsprosjekt. Reksten kansellerte byggingen av de to siste {{formatnum:285000}}-tonnerne, og måtte etterpå gå med på å betale ytterligere 200 millioner kroner i kanselleringsavgifter.<ref>Stig Tenold: The Harder They Come ... Hilmar Reksten from Boom to Bankruptcy (Ontario, 2002), s. 49</ref> Den totale gjelden hans steg snart til 750 millioner kroner. Formuen hans, som i 1972 hadde vært anslått til omtrent tre milliarder kroner, hadde skrumpet kraftig inn under oljekrisen, og blitt for liten til at han klarte å betjene gjelden sin.

Helt siden første halvdel av 1950-årene hadde Reksten bygget opp en utenlandsformue, nettopp for å beskytte seg under kriser som dette. Disse midlene var plassert i en rekke utenlandske Reksten-kontrollerte selskaper, som omkring 1960 hadde blitt underlagt en trust i [[Liechtenstein]]: Først «Anstalt Jason», og deretter fra 1970 «Establissement Lascaux».<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 1 (2003), s. 85</ref> Denne forretningsløsningen, valgt etter råd fra advokatfirmaet Kramer, Marx, Greenlee & Backus i New York, sikret Reksten anonymitet som eier. Men også disse hemmelige utenlandsreservene hadde fått hard medfart som følge av skipsfartskrisen, og blitt kraftig redusert i verdi.<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 1 (2003), s. 90</ref> Deler av utenlandsformuen hadde dessuten blitt brukt til kjøpet av Anglo Norness, og dens størrelse var nå for beskjeden til å kunne berge Reksten ut av uføret.  
[[Fil:Reksten 1970.jpg|thumb|Fire av Rekstens supertankere i opplag ved Onarheim på Tysnes: (fra venstre) T/T Nerva, T/T Aurelian, T/T Kong Haakon VII og T/T Octavian.]]

Forhandlinger startet mellom Reksten og kreditorene Aker, Hambros Bank, Norsk Skips Hypotekbank og Låneinstituttet for skipsbyggeriene. Sluttresultatet ble en avtale av 19. september 1975, der de fire kreditorene forpliktet seg til ikke å slå Reksten og hans rederier konkurs. En medvirkende årsak til dette utfallet var Akers frykt for at en Reksten-konkurs ville gi et dårligere økonomisk resultat, gitt de mange andre kreditorene i saken. I verste fall kunne det ende i konkurs også for Aker, som selv slet med likviditeten. Dessuten mistenkte Aker-ledelsen at Reksten hadde skjulte midler i utlandet.<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 1 (2003), s. 28</ref> Kreditorene engasjerte det britiske revisjonsfirmaet Coopers & Lybrand til å kartlegge Rekstens forretningsvirksomhet og redegjøre for hans økonomiske situasjon.

Problemene syntes å stå i kø for Reksten: Han hadde i april 1975 erklært at han ikke lenger klarte å betale leien for fire tankskip, langtidsinnleid i perioden 1970–1973. Eierne sa da opp leieavtalene og krevde 61 millioner dollar i kompensasjon. En av skipseierne, Ocean Steamship Company, truet Reksten med konkurs dersom deres krav ikke ble betalt innen august. Saken løste seg da et Panama-registrert selskap i Sveits, Iceland Shipping Corporation, kjøpte opp skipseiernes krav for 20 millioner dollar. Dette oppkjøpet av Rekstens gjeld vakte oppsikt, siden det ble foretatt av et ukjent og stort sett inaktivt selskap. Raskt meldte mistanken seg blant de andre kreditorene om at det var Reksten selv og Hambros Bank som stod bak Iceland Shipping Corporation. Deres overbevisning om at Reksten faktisk disponerte over en utenlandsformue, ble med dette styrket. Imidlertid forsøkte verken myndighetene eller kreditorene å hindre transaksjonen, ettersom de anså gjeldsoppkjøpet for å være i deres interesse.<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80'', del 2 (2003), s. 251</ref> Senere skulle det også bekreftes at Reksten hadde brukt av midlene fra sin utenlandsformue til å kjøpe opp egen gjeld.<ref>{{Kilde bok
| forfatter= Kristian Ilner
| utgivelsesår= 2006
| tittel= Reksten
| utgave=
| utgivelsessted= Bergen
| forlag= Vigmostad & Bjørke| side= 224
| isbn= 
| kommentar=
| url=
}}</ref> Denne operasjonen, likesom de andre forhandlingene med kreditorene, inngikk i det Reksten selv kalte for [[Nero]]-planen. Men utenlandsformuen ble slik sett anvendt i henhold til sitt formål, idet konkurs ble unngått.

Under de rådende forholdene døde Hanøytangenprosjektet hen i all stillhet, etter at Reksten hadde investert omtrent 50 millioner kroner i en påbegynt byggedokk på 100 ganger 500 meter.<ref>Jens Kristian Thune og Kristian Roll: ''Sluttberetning til Bergen Skifterett i konkursbo nr.34/80,'' del 2 (2003), s. 183</ref> Hanøytangen ble i stedet den tredje opplagsplassen for Rekstens skip.