Redigerer Henrik Wergeland (avsnitt)

== Liv og virke 1836–40 ==
Henrik Wergeland tiltrådte i vikariatet på Universitetsbiblioteket 1836. Samme år begynte han å utgi det patriotiske [[flyveblad]]et ''[[For Menigmand]]''. Som redaktør for ''Statsborgeren'' var han kontinuerlig i en utsatt posisjon. Han engasjerte seg i kampen for kommunalt selvstyre, en kamp som ble vunnet i 1837, da formannskapslovene ble vedtatt. I januar og februar 1838 fikk han oppført syngespillet ''[[Campbellerne]]''. Troppen brukte dette som et påskudd til å mobilisere mot Wergeland, og iverksatte det såkalte «[[Campbellerslaget]]». Welhaven deltok imidlertid ikke selv. Troppen led nederlag i teateret, og av tredje og siste forestilling fikk Wergeland hele inntekten. 15. mai kjøpte han et lite hus i [[Grønlia]] under [[Ekeberg]] for pengene. Livet hans tok nå en ny kurs. Men i det offentlige rom opplevde han ikke mindre turbulens enn før. Selv tidligere venner vendte ham nå ryggen og beskyldte ham for hykleri, fordi han mottok støtte fra kongen.

[[Fil:Lehmann Wergeland 1842.jpg|thumb|Henrik Wergeland, maleri av [[Carl Peter Lehmann]] fra 1842]]

=== Amalie Sofie Bekkevold ===
For å komme seg mellom Grønlia og arbeidsstedet Universitetsbiblioteket, som på denne tida holdt til i [[Rådmannsgården]] ved [[Christiania Torv (Oslo)|Christiania gamle torv]], pleide han å ro eller seile over [[Bjørvika]]. Han fikk lov til å sette fra seg årer og seil hos småhandler [[Peter Svendsen Bekkevold]] i [[Skippergata (Oslo)|Skippergata]], som drev et lite bevertningssted (som fremdeles finnes under navnet «[[Grei Kafé]]»). Der møtte den nå så vidt 30 år gamle Henrik Wergeland Bekkevolds eldste datter, den nesten 19 år gamle [[Amalie Sofie Bekkevold]] (f. 9. juli 1819), og ble forelsket. I løpet av sommeren og høsten 1838 skrev han en rekke kjærlighetsdikt, bl.a.:

[[Fil:Amalie Sofie Bekkevold.jpg|thumb|left|Amalie Sofie, Wergelands hustru, malt av Carl Peter Lehmann i 1842]]

{{Sitat|Dengang du laa ved mit Hjerte, min Brud,<br />var det som Blomster sprang derifra ud:<br />Blomster, som levte, drømte og tænkte.<br />Mandel og Abild ei vajer saa fuld.<br />Solen sit Blod<br />ikke saa rigt over Roserne sprængte.<br />Sjelen sit Muld,<br />drømmende saligt forlod.<ref group="Note">Et arkivkort fra Universitetsbiblioteket (nå Nasjonalbiblioteket) med et raskt nedrablet vers fra «Den første Omfavnelse» er fremdeles oppbevart på Nasjonalbiblioteket. Mangeårig bestyrer av håndskriftsamlinga, Oddvar Vasstveit, har fortalt om dette i en artikkel om Wergelands tid som bibliotekar.</ref>}}

Den siterte strofen er den nest siste i diktet «Den første Omfavnelse» som ble til kort tid før [[forlovelse]]n; denne ble offentliggjort 12. august 1838. Amalie Sofie var musikalsk likesom den yngre broren Frederik, som ble bassbarytonsanger.Amalie Sofie ble godt mottatt av sin tilkommende svigerfamilie.

[[Fil:Gmbkrk3.JPG|thumb|Høsten 1838 holdt Wergeland noen prekener i «Opslo kirke», fra 1925 [[Gamlebyen kirke]]. Den er Oslos eneste gjenværende [[Louis-seize-stil|louis-seize-kirke]], og framstår som på Wergelands tid. Han trakk bra med folk, men prestekall fikk han aldri.]]

=== Søker forgjeves prestekall ===
Wergeland søkte stadig nye prestekall, og fikk like mange avslag. De ganger han holdt prekener, diktet han gjerne salmer til dagens tekst. Fastelavns-søndag 1836 prekte han for eksempel i [[Akershus slottskirke]], og da skapte han salmen «Kun dagligdags er al din Dont». Han skrev også «Synder slaar dit Hjerte haardt» i 1831. Han satte store forhåpninger til det beskjedne [[Nannestad]] kapellani, men håpet «forvandlet seg til en rød sky». Om kvelden den 12. februar skulle han hjem over isen til Grønlia i følge med fire tyskere. Han fikk da for seg at han skulle besøke en venn, C.J. Gamborg, som arbeidet i [[Paléet]]s offisersvakt. Paléet tjente på den tid som kongebolig når Karl Johan var i Norge. De slapp inn, delte en bolle punsj, og en av tyskerne tok opp en gitar og begynte å synge. Det var i strid med reglementet, som tilsa at det skulle være fullstendig ro etter [[tappenstrek]]. Selskapet ble registrert av [[major|plassmajor]] Glad, og det kom til ordveksling med diverse misforståelser, grunnet språkproblemer, mellom Glad og en av tyskerne. Verten og Henrik Wergeland forsøkte å dempe gemyttene. Glad rapporterte det forefalne til sin overordnede, og dermed nådde det kongen, som var i byen på samme tid. Gamborg fikk to måneders festningsstraff som måtte sones på Fredriksten festning. Wergeland mente at episoden i offisersvakten var hovedgrunnen til at han ikke fikk Nannestad kapellani.

[[Fil:Jean Baptiste Bernadotte.jpg|thumb|left|Kong Karl Johan av Sverige og Norge fra 1818 til 1844. I 1839 ble Wergeland tildelt kongelig pensjon for to år i påvente av embete.]]

Omstendighetene rundt episoden i kongevakten er lett dramatisk gjenfortalt av Wergeland selv i ''Hassel-Nødder''. Den er også skildret i Rolv Laaches arbeid om Praëm-striden. Laache mente at episoden i vakten trolig var av mindre betydning for tapet av kapellaniet, og at det var viktigere for utfallet at Wergeland hadde uvenner som sto kongen nær.<ref>Rolv Laache: «Henrik Wergeland og hans strid med prokurator Praem», b. 3 1930.</ref> Wergeland og hans forlovede tok tapet av kapellaniet tungt. For å trøste Amalie Sofie skrev han det perspektivrike diktet «Smukke Skyer» (1839).

{| class="toccolours" style="float: right; clear:right;margin:0.5em 0 1em 1em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; color:black; width:26.5em; max-width: 25%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" |

=== Praëmfeiden og annet strev ===
Wergelands politiske engasjement og de ulike feider og prosesser han ble viklet inn i, især Praëmsaken, krevde tid og krefter, møtte motstande og tæret på økonomien. Konflikten med Welhaven utviklet seg også til en bitter strid med flere innblandede parter. At han hadde tatt på seg å redigere det opposisjonelle bladet ''Statsborgeren'' skaffet ham flere mektige motstandere på høyt politisk nivå. Dette ble ytterligere forsterket av farsene ''Stockholmsfarerne'' 1 og 2, den første oppført i Studentersamfundet 17. mai 1837. Begrunnelsen og bakgrunnen for å ta i mot pensjonen fra Kong Karl Johan ble ikke forstått av den såkalte opposisjonen som Wergeland tilhørte. Flere av hans kampfeller oppfattet ham som frafallen og hetset ham i pressen. Man mente han hadde solgt seg og sviktet de republikanske idealene fra ungdomsårene og kalte ham «hoffpensjonisten».
|}

=== Forholdet til kongen ===
De mange dikt som han viet kongen på ulike tidspunkt avspeiler forholdet mellom de to menn. Wergeland hadde fra ungdommen beundret Karl Johan, og betraktet ham hele livet som en revolusjonens sønn. Han mente derimot ikke at kongen var unntatt kritikk, og han var ikke alltid enig i Karl Johans politikk. Han mente at hvis kongen opptrådte despotisk, var det hans plikt å opponere (jf. ''Hassel-Nødder''). Wergeland handlet flere ganger i strid med majestetens direktiver, jf. for eksempel tidligere omtalte 17. mai-markeringer i forbindelse med det såkalte Torgslaget og talen ved Krohgstøtten. Kongen som på sin side var sympatisk innstilt til Wergeland, holdt ham under oppsikt, og strammet tøylene når han mente forfatteren var gått for langt.

Etter at [[formannskapslovene]] var gått igjennom i 1837, lå forholdene imidlertid til rette for avspenning. Kong Karl Johan hadde bl.a. også satt pris på diktet «Kongens Ankomst» (1838) og ønsket tross alt å hjelpe Wergeland. I mars 1839 tilbød han Wergeland en liten årlig pensjon av egen kasse, foreløpig for to år i påvente av embete (det kan kanskje sammenliknes med et [[statsstipendiat|statsstipendium]]). Wergeland tok i mot på betingelse av å kunne «gjengjelde det med fritvalgte Arbeider for Almuens Oplysning».<ref group="Note">Jf. ''Hassel-Nødder''</ref> I 1839 begynte han å gi ut bladet ''[[For Arbeidsklassen]]'', som fortsatte å komme ut også da han lå på dødsleiet. Arbeidet for folkeopplysning opptok ham så lenge han levde.

=== Ekteskap ===
Pensjonen satte Henrik Wergeland i stand til å gifte seg. Han og Amalie Sofie Bekkevold ble viet av Nicolai Wergeland på Eidsvoll 27. april 1839. Ekteparet flyttet inn i et hus i [[Akersveien (Oslo)|Akersveien]] med hage, [[lysthus]] og [[stall]] til hesten «Veslebrunen». Stedet eksisterer fortsatt under adressen [[Damstredet (Oslo)|Damstredet]] 1–3. Lysthuset er imidlertid havnet på Norsk Folkemuseum på Bygdøy.<ref group="Note">Til 200-årsdagen for Wergelands fødsel 17. juni 2008. sto det ferdig en kopi av det opprinnelige lysthuset i hagen i Damstredet.</ref> [[Hartvig Marcus Lassen|Hartvig Lassen]], som skrev en bok om Wergeland i kjølvannet av å ha samlet og utgitt den første utgaven av Wergelands skrifter i 9 bind, fikk Amalie Sofie til å fortelle litt fra samlivet med dikteren. Hun skriver bl.a.: «Aldrig var Wergeland saa elskværdig som i sit Hjem, naar han sad mellem fornøjede Gjester, især morede det ham at tale med jevne, ligefremme Damer, og disse behandlede ham anderledes end andre Herrer. Musik holdt han meget af, uden at være en Skjønner, og han skrev aldrig lettere end naar jeg gik over Gulvet og sang for mig selv. … Som før bemærket var Wergeland altid tidlig om Morgenen at finde ved sit Arbeidsbord. Ikke sjelden hendte det, at jeg vaagnede og saa ham staa foran min Seng med et fuldfærdigt Digt, og jeg var stolt og lykkelig over at være den første der hørte hvad der udgik fra hans Pen.»<ref>Lassen, Hartvig 1877, ''Henrik Wergeland og hans Samtid''</ref> Wergeland fortsatte å skrive dikt til Amalie Sofie etter at de ble gift (jf. f.eks. «Min Vivs Hjemkomst», 1841). De fikk ingen barn i sitt kortvarige samliv.

[[Fil:Jan van Huysums Blomsterstykke.jpg|thumb|left|[[Jan van Huysum]]s maleri, som inspirerte Wergeland til ''Jan van Huysums blomsterstykke'' ble skapt ca. 1730, og befinner seg i Kunstmuseet i [[København]]. Wergeland hadde sett det hos [[fylkesmann|amtmann]] [[Nicolai Emanuel de Thygeson|Thygeson]] på [[Nordre Skøyen Hovedgård]] som den gang lå i [[Aker]].]]

=== Eventyrlig diktning ===
Wergelands kjærlighetsdikt til Amalie Sofie ble trykt i månedsskriftet ''[[Bien (tidsskrift)|Bien]]'' etter hvert som de ble til. De kan sies å utgjøre en liten kjærlighetsroman på vers. Diktene fikk samletittelen ''Poesier''. I deres hjem i Akersveien ble bl.a. lystspillet ''Søkadettene i Land'' og farsen ''Den Konstitutionelle'' til i 1839. Den siste er et nissespill som egentlig foregår inne i hodet til juristen per se, den lærde Dr. Motzius. [[Kantate]]n ''Vord Lys'' ble skrevet til 400-årsjubileet for [[Johann Gutenberg|Gutenberg]] og oppfinnelsen av [[trykking|boktrykkerkunsten]]. Kantaten ble oppført i [[Oslo domkirke|Vår Frelsers kirke]] sankthansdagen 1840. Til den verdslige festen etterpå samme dag skrev han sin ''Skaaltale for et godt Aar''.

Høysommeren 1840 hadde han ferdig ''Jan van Huysums Blomsterstykke'', for en stor del skrevet i lysthuset i tidlige morgentimer.<ref group="Note">Lysthuset fra Damstredet står på Norsk Folkemuseum i Oslo, der det nå er nyrestaurert og ble gjenåpnet for publikum 25. mai 2008.</ref> Jan van Huysums blomstermaleri som han hadde hatt anledning til å beskue i original, var for dikteren et så betydelig kunstverk at han undret seg over om blomstene på bildet er noe annet og mer enn en avbildning av havens blomster.

{{Sitat|Og, endskjøndt I er' saa sande,<br />maa jeg Troe, I aldrig gro'de<br />blandt de andre paa vor Klode,<br />men engang i Edens Lande:<br />Blomstre vel, men endnu mere:<br />Blomsterblomstre, disse liig,<br />som fortrylle os i Haven,<br />som en Aand i Himmerig<br />ligner Liget under Graven.|Fra ''Jan van Huysums Blomsterstykke''}}

Dikteren bønnfaller endelig en av blomstene om å røpe maleriets hemmeligheter, og han blir innviet i en fortelling om forholdet mellom livet og kunsten, slik at han helt til slutt utbryter «Men nu veed jeg dog hvorledes, / slige Blomster bleve til.»<ref>Jfr.NRK P2-akademiet: «Eventyrlig botanikk hos Henrik Wergeland» 12. juni 2008, http://nrk.no/programmer/radio/p2-akademiet/1.5983318</ref>

Wergelands diktverk kombinerer flere genrer og er en form for romantisk [[eventyr]]diktning. Det ble tilegnet [[Fredrika Bremer]], en svensk feminist og forfatter som han korresponderte med på den tida. Hun hadde bedt ham om å sette henne inn i forholdene i Norge. I ett av brevene var han i pakt med [[nasjonalromantikken]], som begynte å gjøre seg gjeldende på den tida. Han viser interesse for [[folkemusikk]] og [[folkediktning]], som han mente lever et mer eller mindre skjult liv i folketradisjonen.

=== Barnepoesi ===
[[Fil:Wergelandsveien2Grotten5.JPG|thumb|17. mai 1841 sto [[Grotten]] ferdig, og Wergeland flyttet inn med sin hustru. Huset er et tidlig eksempel på [[sveitserstil|sveitserarkitektur]] i Norge.]]

3. februar 1840 utga han en samling med barnedikt.<ref group="Note">Om barnedikteren Wergeland, se Sonja Hagemans bok om emnet</ref>. Wergelands bok ''Vinterblommer i Barnekammeret'', er en samling fri og oversatt diktning. Inspirasjonen er hentet fra den tyske samlingen med folkediktning ''Des Knaben Wunderhorn'', og flere av diktene er gjendiktninger derfra. Han samarbeidet også med [[pastor]] [[Nils Andreas Biørn|Niels Biørn]] som redigerte bladet ''[[Børnevennen]]''. (Jf. diktet «Barnet» og «Børnevennen»»). En del av det han skrev for barn kom også i ''For Arbeidsklassen''. Blant Wergelands barnedikt hører tekster som «Sommerfuglen», «Smaafuglene i Juleneget» og fedrelandssangen som begynner «[[Vi ere en Nation vi med]]», som er den første fedrelandssang skrevet for barn. Wergeland skapte også poetiske eventyr for barn som «Røde og graa Dompaper» og «Vesle Hans' Eventyr».

[[Fil:Wergeland daguerreotype.jpg|thumb|left|[[Daguerreotypi]] fra 1840-åra, ifølge søsteren Camilla det eneste bildet som virkelig liknet {{Byline|[[O.F. Knudsen]]}}]]