Redigerer Gudbrandsdalen (avsnitt)

===Jordbruk og skogbruk===
Det var tidligere en betydelig [[Korn|kornproduksjon]] i dalen og dette ble blant annet solgt til Østerdalen, [[Folldal]] og [[Røros]]. Særlig Fron og Lom hadde gode kornavlinger. Handelen med korn tok seg markert opp på 1800-tallet og det ble betydelig transport av korn over Venabygdsfjellet om vinteren. Korntrafikken omfattet de fleste bygdene i dalen og Ringebu sørget for å sette opp en fjellstue med [[stall]]. [[Amt|Amtet]] betalte for merking av vinterveien med 4 [[alen]] høye stokker. Rundt 1870 kom det billig korn fra oversjøiske produsenter og Østerdalen fikk jernbane slik at kornet fra Gudbrandsdalen ble utkonkurrert. Dette skapte økonomiske problemer for jordbruket i Gudbrandsdalen og fremskyndet omlegging til husdyrhold: Smør, ost og kjøtt ble da handelsvarer og [[Gudbrandsdalsost|gudbrandsdalsosten]] ble til.{{Sfn|Ramberg|1974|s=132-134}} På 1600-tallet ble det vanligere å hugge skog for å selge tømmer ut av distriktet. [[Fløting]] ble samtidig den vanlige transportform til kjøperne, først på Mjøsa og senere på Lågen med sideelver.{{Sfn|Ramberg|1974|s=146}} Jordbruk og skogbruk var viktigste levevei i dalen til omkring første verdenskrig. I [[mellomkrigstiden]] var det vanskelige tider i landbruket og antallet [[Tvangsauksjon|tvangsauksjoner]] på bygdene steg fra et par hundre i 1920 til over 6000 årlig i 1932.{{Sfn|Ramberg|1974|s=155-156}}

Gudbrandsdalen har relativt mange store gårdsbruk der eiendommen inkluderte en god del [[utmark]] samt retter i skogen og på fjellet. I [[senmiddelalderen]] og senere ble mange gårder delt opp slik det fremgår av navn for de eldste delingene (Nordgard, Sygard, Nigard og Uppigard) og nyere delinger (Nordistugun, Systugun, Nistugun, Uppistugun). En del gamle gårder var relativt store også etter oppdeling. Ved deling ble ofte gårdstun liggende nær hverandre slik at det dannet seg små landsbyer av klyngbosetting. Før utskiftingen på 1800-tallet var det flere steder sør og nord i dalen klynger på 30 til 40 hus. God tilgang på tømmer og tørt klima (der husene kunne stå i mange generasjoner) har medvirket til at relativt mange hus på gårdene. På 1600-1700-tallet ble det vanlige å bygge bolighus i to etasjer, ''tvihøgda stuguhus''. Hus med [[Svalgang|svalganger]], utsmykkede [[Loft (bygning)|loft]] og [[stabbur]], og stall preget utvendig [[arkitektur]]. Mange av husene fra den perioden er bevart.{{Sfn|Ramberg|1974|s=289-291}}

I løpet av [[middelalderen]] ble mindre og mindre av jorden odelsgårder og kirken, kongen og enkelte [[Adel|adelige]] [[Godseier og proprietær|godseiere]] eide store deler av jorden i dalen. Ved [[Reformasjon]] tok kongen over det meste av kirkens eiendom og ble da den dominerende jordeieren. Fra rundt 1650 til 1730 ble de fleste gårdbrukerne selveiende bønder og de største odelsbøndene fikk et aristokratisk og konservativt preg. En del mindre og marginale gårder ble på 1700-1800-tallet kjøpt og solgt, mens på storgårdene holdt for det meste slektene fast ved eierskapet.{{Sfn|Ramberg|1974|s=290-292}}