Redigerer Georg Philipp Telemann (avsnitt)

=== Endring i musikksyn ===
Den overveiende positive vurderingen av Telemanns musikk i hans egen levetid endret seg fort, og få år etter hans død begynte det å komme mange kritiske synspunkter. Årsaken til stemningsskiftet lå i overgangen fra [[Barokkmusikk|barokken]] til ''[[Sturm und Drang]]''ens tid, og moteendringene som fulgte med den begynnende [[Wienerklassisismen]]. Musikkens oppgave var ikke lenger å ''skildre'', men heller å uttrykke subjektive følelser. Musikken skulle ikke lenger ha noen konkret foranledning, og den såkalte leilighetsmusikken ble fortrengt av komposisjoner som ble skrevet for sin egen skyld.

For det første betraktet man kritisk det kirkemusikalske tekstmaterialet Telemann og de andre kirkemusikk-komponistene skrev etter, for også disse måtte nå underordne seg de moderne reglene for diktningen. For det andre ble Telemanns konsekvente musikalske skildring av tekstuelle ideer som hjerteklapp, voldsom smerte og lignende nå heftig kritisert. Ellers betraktet man den komiske opera som et tegn på et angivelig musikalsk forfall.

Representativ for den forandrede oppfatningen om komposisjon og diktning er følgende utsagn av [[Gotthold Ephraim Lessing]]: ''«Telemann overdrev ikke sjelden sine imitasjoner til det vulgære ved å skildre ting musikken slett ikke burde skildre»''.<ref>''„Telemann übertrieb auch nicht selten seine Nachahmung in das Abgeschmackte, indem er Dinge mahlte, welche die Musik gar nicht mahlen sollte“''</ref><ref>Gotthold Ephraim Lessing: ''Kollektaneen zur Literatur.'' Utgitt av Johann Joachim Eschenburg. Zweyter Band K–Z. Berlin 1790, s. 173. Sitert av Klein 1998, s. 28f.</ref>

[[Fil:Komponisten-1799.png|thumb|300px|''«Komponistsol»'' fra 1799 over samtidige eller nær samtidige tyskspråklige komponister. [[Johann Sebastian Bach|Bach]] er plassert i sentrum, som alle tings opphav, tett fulgt av [[Joseph Haydn|Haydn]], [[Georg Friederich Händel|Händel]] og [[Carl Heinrich Graun|Graun]] i første rekke. Telemann og [[Wolfgang Amadeus Mozart|Mozart]] klassifiseres som «annenrangs» komponister... Av andre påfallende plasseringer merker vi oss at [[Johann Georg Pisendel|Pisendel]], [[Gottfried Heinrich Stölzel|Stölzel]] og [[Johann Joachim Quantz|Quantz]] klassifiseres som tredjerangs komponister.<br /><small>Kopperstikk av Augustus Frederick Christopher Kollmann publisert i [[Allgemeine Musikalische Zeitung]], vol 1, 1799.</small>]]
Ytterligere kritikk fra musikkmiljøet kom fra [[Johann Georg Sulzer|Sulzer]], [[Johann Philipp Kirnberger|Kirnberger]], [[Johann Abraham Peter Schulz|Schulz]] og andre. Telemanns anseelse dalte hurtig, og andre komponister med ry for å ha en «sartere» smak kom på mote, som for eksempel Graun.

I 1770 ytret litteraturprofessoren Christoph Daniel Ebeling for første gang den svært hyppig gjentatte påstanden at Telemanns enorme produktivitet hadde ført til at kvaliteten på musikken var dårlig. Ebeling angrep Telemanns «skadelig fruktbarhet» med begrunnelsen ''«sjelden får man fra polygrafer<ref>«polygraf» betyr her komponist/forfatter ol. med stor produksjon.</ref> mange mesterverk»''.<ref>''„Selten hat man von Polygraphen viele Meisterstücke“''</ref><ref>Christoph Daniel Ebeling: ''Versuch einer auserlesenen musikalischen Bibliothek.'' I ''Unterhaltungen.'' Bd. X, 4. Stück. Hamburg, oktober 1770, s.316. Sitat Klein 1998, s.25</ref>

Kritikerne var i lengre tid mildere mot Telemanns verdslige og instrumentale verk, men snart omfattet kritikken hele skaperverket hans.

Komponisten og musikkritikeren [[Johann Friedrich Reichardt]] oppfattet Telemanns tonemalerier som en konsekvens av hans elskverdighet: ''«Men om han [Telemann] av franskmennene lærte å føye seg for mye etter smaken til den nasjonen eller det folket man levde hos, så vet jeg også mye nedsettende å si om denne reisen. Han føyde seg virkelig ofte etter folk med den mest avskyelige smak, slik at man innimellom hans utmerkede verk også finner mange middelmådige arbeider, og i disse de monstrøse og latterlige skildreriene»''.<ref>''„Wenn er [Telemann] aber von den Franzosen lernte, sich zu sehr nach dem Geschmacke der Nation oder der Leute, unter denen man lebte, zu bequemen, so weiß ich auch viel nachtheiliges über die Reise zu sagen. Er bequemte sich wirklich oft nach Leuten vom übelsten Geschmakke, daher man auch unter seinen vortreflichen Werken so viel mittelmäßige Arbeiten findet, und in diesen die ungeheuren und läppischen Schildereyen“''.</ref><ref>Fra Johann Friedrich Reichardt: ''Briefe eines aufmerksamen Reisenden die Musik betreffend…'', Zweyter Theil. Frankfurt und Breslau 1776, s. 42f. Sitert av Klein 1998, s. 51</ref>

Bare noen isolerte tilfeller med positiv omtale av Telemanns verk fant sted etter at musikksmaken hadde endret seg. Den engelske musikkhistorikeren John Hawkins betegnet Telemann som «den største kirkemusikeren i Tyskland».<ref>''A General History of the Science and Practice of Music…, Volume the Fifth'' (1776)</ref> Også [[Christian Friedrich Daniel Schubart]] lovpriste Telemann.

[[Ernst Ludwig Gerber]] hadde lite godt å si om Telemann i sitt kjente musikkleksikon fra 1792. Også han protesterte mot «polygrafens» alt for tekstbundne deklamasjon. Gerber ble senere hyppig sitert på sin påstand om at komponistens beste skaperperiode lå i tiden mellom 1730 og 1750.

Etter Telemanns død falt partiturene i sønnesønnens hender, og han oppførte mange av bestefarens verk etter at han hadde fått en post i [[Riga]]. For å «redde» musikken bearbeidet han den ofte, dels til det ugjenkjennelige. I tillegg hadde Telemanns musikk nå nærmest kun historisk interesse, musikken ble bare nå og da oppført i Hamburgs kirker og i enkelte konsertsaler. I Paris skjedde den siste oppføringen i 1775, og fra rundt 1830 fantes det knapt noen som hadde lyttet til Telemanns musikk.

Likevel fantes det eksempler på personligheter som viste interesse for Telemanns verk. Forfatteren ''Carl Weisflog'' nevner i ''Phantasiestücke und Historien'' at han var blitt imponert under en enkeltstående oppføring av ''Donner-Ode'' i 1827.