Redigerer Filosofiens historie (avsnitt)

=== David Hume ===
[[File:David Hume.jpg|thumb|David Hume.]]
Det var [[David Hume]] som utviklet Lockes [[empiri]]sme til dens logiske konklusjon. Han var den første filosofen i moderne tid som formulerte en ekstrem naturalistisk og radikal filosofi, hvor han blant annet forkastet den tradisjonelle tanke at menneskenes bevissthet var miniversjoner av den guddommelige bevissthet. Humes hovedinteresse var en vitenskap om mennesket.

Hume godtok det grunnleggende prinsipp i Lockes lære om sansningene, men hans egen terminologi er noe annerledes. Han snakker om «inntrykk» og «ideer» som innholdet i våre fornemmelser, noe som går på tvers av Lockes inndeling i sansningsideer og refleksjonsideer. Hos Hume kan et inntrykk komme fra både sanseerfaring og fra virksomheter som eksempelvis hukommelse. Inntrykkene sies å frambringe ideer som da skiller seg fra sanseerfaringen ved at de ikke har samme grad av livlighet ettersom ideene bare er bleke kopier av inntrykkene som på et eller annet tidspunkt må ha gått forut sanseerfaringen. 

[[File:Hume Statue.jpg|thumb|left|Statue av David Hume i [[Edinburgh]], Skottland, framstilt som en antikk tenker.]]
For Hume er det å tenke er å tenke med bilder, og til sammen kalles disse for erfaringer, enten de er sanninger eller forestillinger, men han mener det er mulig å oppløse en sammensatt erfaring i de enkelte inntrykk som utgjør dem. Logisk sett er det som ikke kan forestilles, kan heller ikke erfares. Erfaringen består således av en rekkefølge av fornemmelser, men bortsett fra denne rekkefølge fornemmes aldri noen forbindelse mellom våre persepsjoner. I dette ligger den grunnleggende forskjellen mellom Descartes' rasjonalisme og Lockes empirisme.<ref>Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', Tiden Norsk Forlag. Engelsk utgave London 1959: ''Wisdom of the West''. ss. 225-226</ref>

Den første boken hvor Hume diskuterte etikk er i ''Avhandlingen om den menneskelige naturen''<ref>''A Treatise of Human Nature'' (1739–1740)</ref> Hans [[etikk|etiske]] teori er deskriptiv på det vis at heller beskriver hvordan vi faktisk gjør [[moral]]ske bedømmelser framfor å snakke om hvordan vi bør handle. Hele teorien bygger på hans syn at alle mentalt friske mennesker har evnen til sympati. I Humes mening er sympati bortimot evnen til å forstå andre menneskers lykke og smerte, hvilket moralen har som forutsetning. Han mente, i motsetning til blant andre [[Aristoteles]] og [[Platon]], at moralen ikke er basert på fornuften, men på følelser.<ref>Hans formulering har blitt berømt: «Reason is and ought only to be, the slave of the passions».</ref>

David Humes filosofi, i [[opplysningstiden]]s ånd, vakte stor gjenklang i samtiden, og den vekte opp [[Immanuel Kant]], i hans egne ord, fra hans «dogmatiske slummer», en oppvåkning som kom til å innlede en av de merkeligste filosofiske innsatser gjennom tidene. Locke hadde tatt på seg oppgaven å bringe på rene rekkevidden av våre tanker og meninger. Hume mente at menneskene danner vaner som får oss til å se tingene som er nært tilknyttet. Ved å lese Hume og opphøye hans vaner til fornuftsprinsipper kvittet Kant seg med Humes problem for hvordan vi skal framstille relasjonene. Istedenfor som Hume å forklare erfaringen ved hjelp av erfaringen, forklarte Kant erfaringen ved hjelp av våre begreper. «Kants teori er vanskelig, innviklet og ofte problematisk,» innrømmet [[Bertrand Russell]],<ref>Russell, Bertrand (1961): ''Vestens Visdom'', side 239</ref> men Kant fikk en stor konsekvens på all senere filosofi.