Redigerer Første verdenskrig (avsnitt)

=== 1915: Gallipolli, Gorlice-Tarnow, Isonzo og okkupasjonen av Serbia ===
==== Vestfronten, mislykket britisk og fransk angrep, bruk av stridsgass ====
[[Fil:Western front 1915-16.jpg|miniatyr|alt=Kartskisse over offensiver på vestfronten|Kartskisse over offensiver på vestfronten, 1915–1916 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Etter at det tyske angrepet høsten 1914 mislyktes i å slå ut Frankrike, var det i den tyske generalstaben heftige diskusjoner om hvor en skulle sette inn offensiver. Krigsminister [[Erich von Falkenhayn]] argumenterte for vestfronten, mens Hindenburg ville overføre styrker og angripe på østfronten. Hindenburgs syn vant frem, og mot slutten av 1914 ble de tyske styrkene på vestfronten reorganisert. Infanteridivisjonene i vest ble redusert fra fire til tre regimenter, og dette ga en strategisk reserve som kunne brukes på østfronten.<ref>Keegan 1998, s. 187-190</ref><ref>Strachan 2013, s. 140-141</ref>

Både franskmennene og britene anså det som viktig å gå til offensiv på vestfronten, og britene angrep først. Den 10. mars 1915 begynte den britiske offensiven med rundt 60 tusen mann, ved landsbyen Neuve Chapelle i regionen [[Artois]] i Frankrike. Etter intense britiske forberedelser (basert på etterretning og beregning av behovet for artilleri for å slå ut de tyske skyttergravene) gikk den første delen av angrepet bra.<ref name="Cambridge_Prior_209">Prior, s. 209–210, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref> Etter et artilleribombardement rykket troppene frem, den fremste delen av den tyske frontlinjen ble erobret, men så stoppet det opp. Dårlig kommunikasjon på britisk side, og tysk motangrep fra forsterkninger i sikre områder, førte til at angrepet ble slått tilbake. Dette var et mønster som kom til å gjenta seg for begge sider, i løpet av de neste årene.<ref>Strachan 2013, s. 176-177</ref><ref>Keegan 1998, s. 193-197</ref> Slaget ved Cambrai viste at det ved nøye forberedelse var mulig å ødelegge de fremste stillingene og rykke frem 1–2 kilometer, med begrensede tap. Men slaget viste også at om fiendens artilleri ikke var slått ut (noe som på dette tidspunkt ikke var mulig) så ville tapene øke i dagene som kom. Nok en lærdom var at kavaleri (soldater på hest) ikke hadde noe å gjøre på en moderne slagmark.<ref name="Cambridge_Prior_209"/>

Den 22. april 1915 gikk tyske styrker til en begrenset offensiv ved Ypres (senere kjent som det andre slaget ved Ypres). Formålet var dels å dekke over at de overførte styrker til østfronten for vårens og sommerens offensiver, dels å prøve ut et nytt våpen, [[stridsgass]] basert på [[klor]]. De franske og kanadiske styrkene var ikke forberedt på gass, og tyskerne hadde noe lokal fremgang, men en del tyske soldater døde også av manglende beskyttelse mot gassen.<ref>Keegan 1998, s. 197-198</ref> I mai gikk både britene og franskmennene til angrep i regionen Artois. De britiske styrkene angrep Aubershøyden (engelsk: Aubers Ridge), mens franskmennene rykket frem mot Vimyhøyden (engelsk: Vimy Ridge). Igjen hadde angriperne noe fremgang, men den stoppet opp som følge av dårlig kommunikasjon. Både britiske og franske styrker ble deretter presset tilbake med store tap som følge av motangrep fra tyske forsterkninger.<ref>Keegan 1998, s. 199</ref>

Etter forberedelser gjennom hele sommeren, ble den franske og britiske offensiven gjenopptatt utpå høsten. De britiske styrkene angrep i [[slaget ved Loos]] 25. september 1915. Det franske angrepet som startet samme dag, ble kjent som det andre slaget om Champagne. Slaget ved Loos var første gang britene brukte stridsgass. Det var også det første slaget der større enheter av britiske frivillige deltok (den såkalte Kitchener's Army). De tyske forsvarerne var vel forberedt på angrepene, og mens frontlinjen knapt flyttet seg, ble tapene store. Da offensivene endte i slutten av oktober, hadde tyskerne tapt rundt 60 tusen soldater (døde, sårede og tatt som fanger). Britene og franskmennene tapte til sammen rundt 250 tusen soldater.<ref>Keegan 1998, s. 200-203</ref><ref>Strachan 2013, s. 180-181</ref>

==== Østfronten, Østerrike-Ungarn unnsettes av Tyskland, strategisk russisk retrett ====
{{Utdypende|Den store retretten|den svarte-gule offensiven (1915)}}
[[Fil:EasternFront1915b.jpg|miniatyr|alt=Østfronten i 1915|Østfronten i 1915 under og etter offensiven ved Gorlice-Tarnow {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
De tyske styrkene begynte en offensiv ved [[De masuriske sjøer]] i februar 1915. De russiske styrkene hadde dårlige forsvarsstillinger og ble overrumplet. I løpet av et par uker hadde de russiske styrkene store tap, og et armékorps overga seg. Etter et russisk motangrep den 22. februar stoppet den tyske fremrykkingen, men russiske styrker var for resten av krigen drevet ut av Tyskland.<ref>Stone 1998, s. 116-119</ref> De østerriksk-ungarske styrkenes vinteroffensiv i [[Karpatene]] var derimot en katastrofe. Generalstabssjef [[Conrad von Hötzendorf]] angrep de russiske styrkene som hadde trengt inn i fjellpassene sør i Galicja. Bakgrunnen var dels å lette presset på den beleirede garnisonen i Przemyśl, dels å avskrekke Italia fra å gå inn i krigen på ententemaktenes side. De russiske styrkene sto imot offensiven, og gikk selv til motangrep. Resultatet var østerriksk-ungarske tap på rundt 800 tusen mann.<ref>Keegan 1998, s. 172-174</ref><ref>Stone 1998, s. 113-114</ref>

Våren 1915 var tyskerne bekymret for at Østerrike-Ungarn skulle bryte sammen og eventuelt inngå separatfred med Russland. Tyskerne overførte derfor fire korps (åtte divisjoner) til Galicja for å støtte Østerrike-Ungarn. I [[Gorlice-Tarnow-offensiven]], som begynte 2. mai, fikk tyskerne et stort gjennombrudd. Bakgrunnen for gjennombruddet var dels at de tyske styrkene benyttet en ny form for krigføring, især samvirke mellom infanteri og artilleri. De russiske styrkene ble drevet ut av Galicja, Przemyśl ble gjenerobret 3. juni og [[Lemberg]] ble gjenerobret den 22. juni ved slutten av [[Det andre slaget om Lemberg (1915)|det andre slaget om Lemberg]]. Ved fronten i nord gikk Hindenburgs styrker til angrep, og erobret store deler av Baltikum. Tyske styrker inntok Warszawa 5. august. De russiske styrkene trakk seg langt tilbake i en strategisk retrett hvor de forlot den ''polske lommen'' (den delen av Russland som lå klemt mellom Tyskland og Østerrike-Ungarn). Dermed forkortet russerne frontlinjen til nær det halve, og sparte tilsvarende med tropper. Først i september 1915 ble fronten stabilisert. Russerne hadde tapt rundt 1,4 millioner mann, over halvparten av dem krigsfanger. Den tyske offensiven for å støtte Østerrike-Ungarn, ble en av sentralmaktenes største suksesser under krigen.<ref name="Strachan 2013, s. 109-111"/><ref>Keegan 1998, s. 229-233</ref><ref>Stone 1998, s. 128-142</ref> De sivile i og ved krigsområdet betalte en høy pris, mellom tre og ti millioner flyktet.<ref>Howard 2002, s. 51</ref>

For regimet i Russland ble Gorlice-Tarnow-offensiven og den store retretten begynnelsen på slutten, tsarveldet klarte aldri å virkelig reise seg etter dette tapet. For Østerrike-Ungarn betød seieren at keiserriket fikk nok tropper tilgjengelig og høynet moral, til å stå imot angrepet fra Italia.<ref>Afflerbach, s. 248, 254 ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

<gallery class="center">
INCONNU - La Guerre 1914-1915 - AMIENS - Le passage de l'armée d'Afrique - 185 RP Paris.JPG|alt=Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike|Afrikanske soldater på vei til fronten i Frankrike
German Barrage Fire at Night (Ypres).jpg|alt=Tysk artilleriild om natten|Tysk artilleriild om natten {{Byline|George G. Nasmith}}
Carte Campagne de Serbie NO.svg|alt=Sentralmaktenes invasjon av Serbia|Sentralmaktenes invasjon av Serbia mot slutten av 1915 {{Byline|Boldair|type = Kartskisse av }}
Map 3 Sinai detail Keogh p.26.jpeg|alt=Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen|Kartskisse over områder for fremrykking gjennom Sinaiørkenen {{Byline|E.G. Keogh}}
Mysore and Bengal Lancers with Bikanir Camel Corps in the Sinai Desert 1915 IWM Q15568.jpg|alt=Indiske styrker i Sinaiørkenen|Indiske styrker i Sinaiørkenen i 1915 
</gallery>

==== Midtøsten, osmansk angrep på Suezkanalen slås tilbake, ententemaktenes tap ved Gallipoli ====
{{Utdypende|Felttoget i Mesopotamia (første verdenskrig)|kampene i Sinai og Palestina|slaget om Gallipoli}}
[[Fil:Map of Turkish forces at Gallipoli April 1915.png|miniatyr|alt=Osmanske styrker ved Dardanellene|Osmanske styrker ved Dardanellene i april 1915]]

Osmanske styrker under tysk ledelse, forsøkte i januar 1915 et fremstøt mot den strategisk viktige [[Suezkanalen]] fra det sørlige Palestina. [[Angrepet på Suezkanalen]] ble imidlertid slått tilbake 4. februar av britiske styrker, uten store tap for britene.<ref>Keegan 1998, s. 219-221</ref> Dels var de osmanske styrkene underlegne (19 tusen osmanske soldater, mot 70 tusen britiske soldater), dels var forsyningslinjene lange og hadde begrenset kapasitet.<ref>Strachan 2001, s. 734</ref> For tyskerne var Suezkanalen målet, selv uten å lyktes ville det trekke britiske tropper fra andre frontavsnitt. Hvis angrepet lyktes, ville britisk handel rammes sterkt, følgelig var fremstøtet knyttet til den videre utvikling av krigen. For osmanerne var ønsket om å få tilbake tapte områder det sentrale, både [[Khedivatet Egypt]], og Libya, sistnevnte ble tapt til Italia så sent som i 1912.<ref>Strachan 2001, s. 729</ref> For å lykkes var det osmanske angrepet avhengig av at innbyggerne i Egypt gjorde opprør, noe som heller ikke skjedde.<ref>Strachan 2001, s. 742</ref>

I januar 1915 ba den russiske overkommandoen de andre ententemaktene om et avledende angrep for å lette presset på fronten i Kaukasus. Britene og franskmennene ble enige om å forsøke å trenge gjennom [[Dardanellene]] til [[Bosporus]] og [[Istanbul|Konstantinopel]] (dagens Istanbul) med sjøstridskrefter. Det var et smalt løp, minelagt, befestet med kystartilleri og forsvart av infanteri. Den 19. februar 1915 begynte en britisk-fransk flåtestyrke å beskyte osmanske kystartilleristillinger. Det ble snart klart at det var nødvendig å sette inn større styrker for å kunne trenge gjennom, og 18. mars forsøkte en flåte med blant annet tolv britiske og fire franske slagskip, støttet av mindre fartøy og minesveipere. Det begynte bra, men dels klarte ikke slagskipene å slå ut alt osmansk artilleri, dels ble flere av slagskipene [[mine]]sprengt. Styrken måtte etter hvert trekke seg tilbake etter tapet av tre slagskip.<ref>Keegan 1998, s. 236-239</ref><ref>Strachan 2013, s. 115–119</ref>

Etter det mislykkede forsøket med sjøstridskrefter, ble det klart at en invasjon av halvøya var nødvendig, om ententemaktene skulle kunne seile inn Dardanellene til Konstantinopel. Den 25. april 1915 ble franske og britiske styrker (sistnevnte for det meste bestående av soldater fra Australia og New Zealand) satt i land. Terrenget på halvøya var krevende, og de osmanske forsvarerne hadde fordelen av å beherske høydene. I tillegg var de ledet av den dyktige generalen [[Mustafa Kemal Atatürk|Mustafa Kemal]] (senere Tyrkias president, kjent som Atatürk). Han hadde den tyske generalen [[Otto Liman von Sanders]] som rådgiver. Ententestyrkene klarte ikke å trenge videre inn på halvøya. Utover sommeren og høsten fortsatte stillingskrigen med store tap. Mot slutten av desember begynte ententestyrkene evakueringen, og de siste forlot halvøya 8. januar 1916. Mens de osmanske styrkene tapte rundt 300 tusen (døde, sårede og savnede), var ententemaktens tap på rundt 265 tusen. Forholdsmessig hadde de australske og newzealandske styrkene svært store tap, og i ettertid har invasjonen den 25. april blitt markert i Australia og New Zealand som [[ANZAC-dagen]].<ref>Keegan 1998, s. 240-248</ref><ref>Strachan 2013, s. 119-123</ref><ref group="note">Historikeren David Stevenson hevder at planen om å angripe den osmanske hovedstaden Konstantinopel fra sjøsiden, var basert på strategi som ikke holdt. Dels var osmanerne mer utholdende enn hva ententemaktene håpet, dels hadde britene og franskmennene selv problemer med å produsere nok granater og kunne uansett ikke sendt store partier til russerne om stredet ved Bosporos ble åpnet. Britisk prestisje som imperium bidro også til det mislykkede angrepet på Dardanellene, og førte til at operasjonen ble avsluttet senere enn den burde vært.

I tillegg undervurderte admiralitetet hvor vanskelig det var å fjerne minefelt og slå ut batterier på land med skipsartilleri. Invasjonen var dårlig koordinert, overraskelsesmomentet ble avslørt og for små styrker ble satt inn. Som en av de drivende bak operasjonen fikk [[Winston Churchill]] i etterkant avskjed som marineminister. Se Stevenson 2012, s. 117-121, 125</ref>

I oktober 1915 ble den tyske feltmarskalken [[Colmar von der Goltz]] gitt kommando over de osmanske styrkene i Mesopotamia. Irak og Persia skulle anses som ett frontavsnitt, og Persia skulle sikres for sentralmaktene, deretter skulle en krig mot [[Britisk India]] forberedes.<ref>Strachan 2001, s. 784</ref> I november 1915 forsøkte tyske agenter å gjennomføre et kupp i Persia, så regjeringen gikk over til å støtte sentralmaktene, men kuppforsøket mislyktes, og russerne og britene fortsatte sin [[de facto]] kontroll med landet.<ref>Strachan 2001, s. 787-788</ref>

==== Italia: Angrep på Østerrike-Ungarn, minimal fremgang og store tap ====
{{Utdypende|Italiafronten (første verdenskrig)|slagene ved Isonzo}}
[[Fil:Italian Front 1915-1917.jpg|miniatyr|alt=Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn|Frontlinjen mellom Italia og Østerrike-Ungarn, 1915–1917 {{Byline|The Department of History, [[United States Military Academy]]|type = Kartskisse av }}]]
Til tross for alliansen Italia hadde med Tyskland og Østerrike-Ungarn, avsto Italia fra å slutte seg til sentralmaktenes side ved krigsutbruddet. Etter fristende tilbud fra begge de krigførende koalisjonene valgte landet i stedet å erklære det hardt pressede Østerrike-Ungarn krig 23. mai 1915. Ved å slutte seg til ententemaktene håpet Italia (med bakgrunn i [[Irredentisme]], det vil si samling av språkområder) å erobre provinsene [[Trentino]], [[Sør-Tirol]], [[Istria]] med havnebyen [[Trieste]] og [[Dalmatia]]. Italia satset på en overraskende innledende offensiv som skulle sikre de italienske målene.

Den italienske hæren var den dårligst utrustede og svakeste blant de større europeiske maktene. Grenseområdene mot Østerrike-Ungarn var dessuten blant de minst egnede for krigføring. Høye fjell ga gode forsvarsstillinger for de østerriksk-ungarske styrkene. Med små og improviserte avdelinger ble de italienske angrepene stoppet ved elven [[Isonzo]]. Deretter utviklet striden seg til en [[skyttergravskrig]], ikke ulik den på [[Vestfronten (første verdenskrig)|vestfronten]]. Etter fire resultatløse angrep hadde de italienske styrkene ved utgangen av 1915 tapt 235 tusen mann, av dem 54 tusen døde.<ref>Keegan 1998, s. 226-228</ref><ref>Strachan 2013, s. 151-155</ref>

==== Balkan: Nytt angrep på Serbia ====
{{Utdypende|Balkanfronten (første verdenskrig)|Serbiafelttoget (første verdenskrig)|Kosovooffensiven}}

De serbiske styrkene fikk nesten ett års pause etter å ha slått de østerriksk-ungarske angriperne. Den 5. oktober 1915 ble de på ny angrepet, denne gangen også av tyske og bulgarske styrker. Målet for sentralmaktenes felttog var å okkupere Serbia, for derved å åpne forbindelse til Konstantinopel via Beograd. De serbiske styrkene var underlegne både i antall og utstyr. De hadde 200 tusen soldater og 300 kanoner, mot sentralmaktenes 330 tusen soldater og 1200 kanoner.<ref name="Keegan-156-255"/> Under invasjonen ble sivilbefolkningen grusomt behandlet, særlig bulgarske styrker i Kosovo gikk hardt frem mot de serbiske og greske minoritetene.<ref>Audoin-Rouzeau, s. 74, ''The Cambridge History of The First World War'', bind I</ref>

Sentralmaktenes offensiv ble ledet av den tyske generalfeltmarskalk [[August von Mackensen]]. Han forsøkte flere ganger å omringe den serbiske styrken. Serberne unnslapp og trakk seg ut av Serbia i vest, til Montenegro og Albania. Derfra ble de 140 tusen serbiske soldatene som hadde overlevd felttoget og retretten, evakuert videre med italienske skip til [[Korfu]]. Franske og britiske styrker forsøkte med utgangspunkt i [[Thessaloniki]] i Hellas å komme Serbia til unnsetning. De ble imidlertid slått tilbake av bulgarske styrker, og måtte trekke seg tilbake til Thessaloniki.<ref name="Keegan-156-255">Keegan 1998, s. 156-160, 250-255</ref> Militært var det deretter lite behov for styrken, men av politiske og strategiske grunner bestemte franskmennene med støtte av britene, at styrken skulle holdes der. Frem mot 1918 økte den til om lag en halv million soldater.<ref>Stevenson 2012, s. 160-161</ref>