Redigerer Embetsmannsstaten (avsnitt)

=== Fra embetsmannsstat til parlamentarisme (1870–1884) ===
Politisk sett var den siste del av embetsmansstaten markant forskjellig fra den foregående. De foregående 30 årene hadde embetsverket styrt med beskjeden motstand, mens de siste 14 ble en kamp mellom sterke personligheter hele veien. Hovedtemaet var [[statsrådsaken]], om statsråder skulle møte i Stortinget. Imidlertid var dette en kamp som handlet om mye mer. For embetsmennene var dette en kamp om regjeringens uavhengighet fra Stortinget, mens for de radikale – senere venstrefolkene – var det en kamp om å gjøre politikken folkelig igjen. Begge sider visste godt at dersom Stortinget fortsatte å få makt over regjeringen, ville parlamentarisme følge.

Kampen sto lenge mellom Frederik Stang og Johan Sverdrup, men mot slutten trakk Stang seg som statsminister etter å ha sittet i 18 år. Det ble [[Christian Selmer]] som tok siste del av striden for regjeringen. Sverdrup fikk mye hjelp av Søren Jaabæk i denne perioden. Statsrådsaken tok så mye oppmerksomhet at det var forholdsvis lite tid igjen til andre saker. Stang prøvde å begrense tiden Stortinget kunne sitte til tre måneder, men det var ikke praktisk gjennomførbart. 

==== Steile fronter - Stang mot Sverdrup (1870–1872) ====
[[Bilde:Frederik Stang crop.jpg|miniatyr|[[Frederik Stang]] fikk tøff motstand i andre halvdel av sitt ministerium, spesielt av [[Johan Sverdrup]].]]I 1870 døde fire viktige figurer innen norsk politikk, agitatorene [[Aasmund Olavsson Vinje]] og [[Bernhard Dunker]], og de to politikerne Ole Gabriel Ueland og Anton Martin Schweigaard.<ref>Side 480, Try</ref> Uelands bondepolitikk med skepsis mot partipolitikk og fokus på det lokale var allerede på vei ut, mens Schweigaards embetsmannsstat fortsatt levde, om enn i større kamp mot Stortinget enn noen sinne før. Valgene i 1870 var også valg som forrykket balansen enda mer til fordel bondegrupperingen på bekostning av embetsstanden. Avisen ''[[Morgenbladet]]'' skrev oppgitt at «Fjernelsen af enhver repræsentant, der hævede sig over den simpleste Listerske smålighet, har lykkes godt, og udhugsten har været næsten fuldstændig.» – den listerske smålighet spiller på Søren Jaabæk, som var fra Mandal. Jaabæk hadde også benyttet seg av sitt populære blad ''Folketidende'', og hintet om hvem bøndene og bondevennene burde stemme på.<ref>Side 480-81, Try</ref> 

Perioden startet med det flere historikere har omtalt som en «lynkrig», der opposisjonen gikk seirende på en rekke punkter. Først var det mistillitsvedtak mot en av Stangs ministre, som måtte gå av. Deretter ble den kommunale stemmeretten vedtatt.<ref>Side 65, Gro Hagemann: Det moderne gjennombrudd 1870-1905, bind 9 i Aschehougs norgeshistorie, Aschehoug, Oslo, 1997.</ref> En annen var da regjeringen Stang i 1871 oppleve sterk motgang i Stortinget da unionsforslaget foreslått av unionskomiteen falt med klar margin. Det at motstanderne av regjeringen og bøndene, som var skeptiske eller likegyldige til skandinavismen, stemte mot, var ikke uvanlig. Imidlertid hadde selv de som vanligvis var regjeringsvennlige stemt imot, og dette tok Stang hardt. Han gikk derfor over til sterk motstand mot Stortinget, hvorav et av trekkene ble et mislykket forsøk på å begrense stortingssesjonene ned mot tre måneder.<ref>Side 481-82, Try</ref>

I 1872 døde Karl IV, og ny konge ble [[Oscar II]]. Oscar II var opptatt av å komme på god fot med nordmennene, og gikk med på å fjerne stattholderposisjonen som sin morgengave (innrømmelse til nordmennene). Dette var den samme morgengaven som hans bror Karl IV hadde lovet å gi, men måtte trekke seg fra. Denne gangen gikk det langt enklere og uten de store protestene fra svenske politikere, med unntak av de svært konservative og de radikale.<ref>Side 329, Jensen. Jensen bruker begrepet «ultrakonservative»</ref> Det øyeblikkelige resultat av dette var at Frederik Stang nå ble «statsminister» i stedet for «førstestatsråd». Dermed hadde Stang lyktes med det som i sin tid var kongstanken til Birch-Reichenwald. Hans utfordring nå var at unionssaken så kraftig hadde vekket bønder som tidligere var uinteressert i rikssaker og politiske prinsippspørsmål. Nå kunne Johan Sverdrup gå videre i sin kamp for å få gjennom statsrådssaken.<ref>Side 325, Jensen</ref>

==== Statsrådssaken (1872–1880) ====
En gammel tanke om at statsrådene skulle kunne forklare seg i Stortinget ble foreslått av [[Christian Magnus Falsen]] allerede 1824. Forslaget ble enstemmig nedstemt av et i hovedsak embetsmannsdominert Storting. Frederik Stang var for forslaget i 1850-årene da det ble tatt opp igjen. Han argumenterte for at det kunne hindre misforståelser og skape et bedre forhold mellom regjeringen og Stortinget. Også Schweigaard var for. I 1872 hadde mye forandret seg. Stang så nå at Stortinget ville utnytte dette til å få kontroll på regjeringen, og tanken på å samle all makt i Stortinget – Høyesterett unntatt – var for ham grunnlovsstridig.<ref>Side 323-324, Jensen</ref>

Opposisjonen fremmet statsrådssaken igjen i 1872. Dette var en av Sverdrups hovedsaker, og han brukte mye tid på den. Han lyktes også å få med Søren Jaabæk på forslaget. Det gikk igjennom i Stortinget. Da saken kom til regjeringen, ble det intens diskusjon internt mellom de som støttet og de som var imot. Stang var ikke den eneste som var skeptisk, og han lyktes i å samle folk som var imot vedtaket, og regjeringen anbefalte sanksjonsnektelse. Det kostet enkelte statsråder posisjonene sine, deriblant [[Ole Jacob Broch]] og [[Nils Christian Irgens]]. Disse ble erstattet av statsråder som var på samme politiske side som de gjenværende.<ref>Side 482-94, Try</ref>

Oscar II nektet sanksjon. Stortinget svarte med et mistillitsvotum, men det fikk ingen virkning. Regjeringen hadde lyktes å stå imot angrepene fra Sverdrup og hans allierte.<ref>Side 485, Try</ref> Flere av de som var alliert med Sverdrup så også at en lov om at statsråder skulle møte i Stortinget ville medføre [[parlamentarisme]]. Mange fryktet parlamentarisme, delvis fordi det kunne skifte balansen over til Stortinget som en mektigere part, og andre var bekymret for at parlamentarisme ville hindre den frie diskusjon fordi stortingsrepresentantene ville være for partiavhengige. Ueland delte begge bekymringer.<ref>Side 298, 327, Jensen</ref>

Regjeringen Stang kom med et eget lovforsalg, der de mente at statrådene kunne stille i Stortinget under forutsetning av at det ble oppløsningsrett for kongen, begrensning av tingsamlingene til fire måneder, rett til å avgjøre sanksjonsspørsmålet etter at stortingssesjonen var over, og faste regler for statsrådpensjoner. Forslaget ble avvist enstemmig.<ref>Side 328, Jensen</ref>

==== På vei mot Riksrett (1880–1884) ====
{{Utdypende|Riksretten i 1884}}
[[Bilde:Riksretten 1884.png|miniatyr|Riksretten i 1884.{{Byline|Tegning av|[[Lorentz Norberg]]}}]]
Sverdrup hadde ikke bare samlet de bøndene som tradisjonelt hørte til under Jaabæk eller Ueland. Det eksisterte i 1870-årene en gruppe med moderate som ikke følte sterk tilhørighet verken til embetsmenn eller til radikale. Disse var ledet av [[Ludvig Daae]], en dyktig «korridorpolitiker» som hadde god kontakt med alle. Gruppen var stor og ikke voldsomt godt organisert, men med de steile frontene mellom Sverdrup og Stang fremsto sentrumsalternativet som en mulighet. Imidlertid begynte det allerede i 1876 å utvikle seg en form for partitenkning som var fremmed for Daae og mange i hans samtid. I 1878 hadde imidlertid Sverdrup lyktes i å utmanøvrere Daae og få flere av hans allierte over på sin side. Daae brøt kontakt med Sverdrup, men ble tilbudt plass i Sverdrups regjering som forsvarsminister.<ref>Side 60-61, Gro Hagemann: ''Det moderne gjennombrudd 1870-1905'', bind 9 i ''Aschehougs norgeshistorie'', Aschehoug, Oslo, 1997</ref>

Et stortingsvedtak som skal gjennom utsettende veto må ha nøyaktig samme ordlyd i tre storting. På grunn av at stattholderstriden forandret tittelen på regjeringslederen fra førstestatsråd til statsminister, måtte Statsrådssaken forandre ordlyd mellom 1872 og 1874. Dermed ble det nye forslaget om at statsråd skulle møte opp i Stortinget vedtatt av Stortinget først i 1874, og så i 1877. I 1880 var det slik at Stortingets vedtak for tredje gang kom opp. Dette skapte en politisk vanskelig situasjon. Mens Grunnloven var klar på lover – som avvikling av adelen kunne forandres med utsettende veto, var saken uklar hva gjaldt lover om grunnlovsendring. Regjeringen og kongen selv tolket Grunnloven slik at kongen hadde absolutt veto. De viste til konstitusjonskomiteen fra 1824 og enkelte universitetsprofessorer. Flere radikale representanter i Stortinget hevdet imidlertid at kongen ikke hadde noe absolutt veto i grunnlovssaker, på grunn av folkesuvereniteten.<ref>Side 328-330, Jensen</ref>

[[Bilde:Ida Cecilie Thoresen Krog.jpg|miniatyr|venstre|Innimellom statsrådssaken lyktes det Stortinget å vedta en lov som sikret [[Cecilie Thoresen]] og andre kvinner adgang til Universitetet.]]
Sverdrup ønsket ikke å ta opp en kamp om grunnlovstolkning, så han så for seg at den eneste utveien var en som var foreslått av Søren Jaabæk allerede i 1877: Å proklamere lovforandringen til tross for sanksjonsnektelsen. Tanken bak var at dersom regjeringen nektet også dette lovforslaget, ville Stortinget stille regjeringen for riksrett. Stortinget hadde en fordel til: I 1880 valgte Frederik Stang å gå av, og ny statsminister ble [[Christian Selmer]], en mann som manglet flere av sin forgjengers kvaliteter.<ref>Side 331-335, Jensen Ifølge historiker Magnus Jensen (side 335) var han en «steil byråkrat, uten den dyktighet og den nimbus som fremdeles sto om hans store forgjengers navn». Historiker Hans Try (side 521) omtalte ham som «en person med mer styrke enn politisk dømmekraft». Hagemann (side 124) omtaler ham som «ingen kompromissets mann og heller ingen strateg»</ref> Under Selmer fikk de reformkonservative, altså de som ønsket reform, mer innflytelse.<ref>Side 511, Try</ref>

For å være sikker på å ha en sterk sak, utsatte Sverdrup og hans venstregruppering riksretten til neste storting. I mellomtiden fikk de mer ammunisjon; Regjeringen nektet å utbetale en bevilgning på 20 000 kroner til skytterlagene, og den iverksatte bare en del av Stortingets beslutninger om jernbanene. Her kunne de altså snu saken – denne gangen var det Stortinget som fikk sin makt innskrenket ved at regjeringen nedla veto mot bevilgningene. [[Liste over stortingsrepresentanter 1883–1885|Valget i 1883]] ble en klar seier til Venstre, som fikk 83 mandater, mens Høyre fikk 31 (ingen av de to var formelt partier på det tidspunktet).<ref>Side 331-332, Jensen</ref> Høyresiden fikk 40 prosent av stemmene, men på grunn av det indirekte valget, bare 27 prosent av representantene.<ref>Side 503, Try</ref>

Venstre hadde så stor makt i Stortinget at de i stor grad kunne styre retningen. De ga først Oscar II muligheten til tilbaketog under forutsetning av at [[Christian Selmers ministerium|regjeringen Selmer]] måtte gå. Oscar II takket nei til tilbudet. Høyrefolk håpet at Høyesterett ville avgjøre at de i lagtinget som hadde vært med på beslutningen om å lage en egen lov, ville bli erklært inhabile.<ref>Side 332-335, Jensen</ref> 

Høyesterettsdommerne mente at de som hadde vært med på beslutningen (kalt «niende juni-menn» etter datoen), var inhabile, men de valgte ikke å sprenge riksretten på det punktet. Dermed ble riksretten godkjent, muligens på grunn av de mange borgerne som støttet Venstre.<ref>Side 520, Try</ref> Kong Oscar II og Christian Selmer så for seg å få retten til ikke å vike etter fellende dom, men heller at kongen skulle utstede en proklamasjon om hvorfor han ikke kunne godta en dom av den typen, for deretter å slå ned et eventuelt militært opprør. Imidlertid hadde kongen ikke støtte verken hos flesteparten i Sverige, i Høyre eller i utlandet.<ref>Side 521-22, Try</ref>

Riksretten ble gjennomført mot de enkelte statsrådene. Sverdrup hadde argumentert for at det skulle være en politisk – ikke juridisk – riksrett, men straffene Venstre forlangte, stred med denne linjen. De ønsket ikke bare at statsrådene skulle avsettes, men at de aldri kunne ta et embete på ny. Dette ble ikke gjennomført – straffen ble begrenset til avsettelse. Samtlige bortsett fra tre ble dømt til embetsavsettelse, de tre siste fikk bøter og samtlige fikk store utgifter til saksomkostninger. Til tross for kongens tanke om å nekte å etterkomme dommen, aksepterte han den likevel. En ny høyreregjering ble dannet under [[Christian Schweigaard]], men Venstre gjorde det så vanskelig for ham at han valgte å gå av etter at de truet med en ny riksrett. En regjering under Ole Jacob Broch (som gikk ut av Stang-regjeringen da de nektet sanksjon på statsrådssaken i 1872) ble foreslått. Imidlertid ville heller ikke dette holde, og Broch anbefalte Sverdrup, som Oscar II til slutt spurte om ville danne regjering.<ref>Side 524-525, Try</ref> I og med at Sverdrup hadde brukt Stortinget til å styrte regjeringen, ble det klart at parlamentarismen i praksis ble innført.