Redigerer Elizabeth I av England (avsnitt)

== Død ==
Elizabeths mest betrodde rådgiver, [[William Cecil, 1. baron Burghley|William Cecil]], døde den 4. august 1598. Hans sønn, [[Robert Cecil, 1. jarl av Salisbury|Robert Cecil]], ble ikke lenge etter leder av regjeringen.<ref>Etter Essexs undergang referert Jakob VI av Skottland til Cecil som «gjeldende konge der». Croft, 48.</ref> En av oppgavene han ga seg i kast med var å berede grunnen for et smidig tronskifte. Ettersom Elizabeth aldri ville utpeke sin etterfølger måtte Cecil arbeide i det stille med dette.<ref>Cecil skrev til Jakob, «Emnet i seg selv er så vågalt å berøre blant oss da det setter et merke på hans hode for alltid som klekker ut slik en fugl.» Willson, 154.</ref> Han innledet derfor hemmelige forhandlinger med [[Jakob I av England|Jakob VI av Skottland]], som hadde et sterkt, men ikke anerkjent krav på den engelske trone. Robert Cecil ga den utålmodige Jakob råd om å gå forsiktig fram med Elizabeth, for å med tiden vinne hennes tillit.<ref>Willson, 154.</ref> Rådet virket. Elizabeth satte svært stor pris på Jakobs forsiktige tone, og hun svarte: «Så stoler jeg på at du ikke vil tvile på at dine siste brev blir så godt mottatt at mine takksigelser ikke kan mangle det samme, men overgir dem til deg i takknemlighet».<ref>«So trust I that you will not doubt but that your last letters are so acceptably taken as my thanks cannot be lacking for the same, but yield them to you in grateful sort». Willson, 155.</ref> Historikeren J. E. Neales holder muligheten åpen for at selv om Elizabeth ikke med rede ord fortalte Jakob hvilke ønsker hun bar på, bekjentgjorde hun dem med «umiskjennelige, om enn tilslørede vendinger».<ref>Neale, 385.</ref>

[[Fil:Elizabeth-I-Allegorical-Po.jpg|thumb|Elizabeth I, allegorisk malt av en ukjent kunstner etter 1620 i løpet av den første nye interessen for hennes regime. Tiden sover på hennes høyre side og Døden; to [[putto|putti]] holder kronen over hennes hode.<ref>Strong, 163–164.</ref>]]
[[Fil:Judi Dench at the BAFTAs 2007.jpg|thumb|right|[[Judi Dench]] er en av de skuespillerne som har tolket den eldre, strenge Elizabeth I på film. Hun ble tildelt en [[Oscar]] for innsatsen sin.]]
Dronningens var ved ganske god helse fram til høsten [[1602]], da en rekke dødsfall blant hennes venner førte henne inn i en tung depresjon. I februar [[1603]] døde [[Catherine Howard, grevinne av Nottingham]], niese av dronningens kusine og nære venninne [[Catherine Carey]]. Dette var et særlig tungt slag for Elizabeth. I mars følte dronningen seg syk og følte en «stabil og vedvarende melankoli.» I timevis av gangen satt hun virkesløs på en pute.<ref>Black, 411.</ref> Hun døde den [[24. mars]] [[1603]] på [[Richmond Palace]], mellom klokken to og tre om morgenen. Noen få timer senere satte Cecil og dronningens råd sine planer ut i livet, og proklamerte Jakob VI av Skottland som konge av England. 

Elizabeths kiste ble fraktet nedover elven til Whitehall om natten, på en elvebåt opplyst av fakler. Ved hennes begravelse den 28. april ble kisten fraktet til [[Westminster Abbey]] på en [[katafalk]] som ble trukket av fire hester og var dekket av sort fløyel. Som nærmeste sørgende i dronningens gravtog gikk en hoffdame av svensk opphav, [[Elin Ulfsdotter Snakenborg]], i England kalt for Helena ([[1549]]&ndash;[[1635]]). Hun hadde kommet til England sammen med prinsesse [[Cecilia Vasa]] og siden blitt hoffdame for den engelske dronningen, gift først med [[William Parr, 1. marki av Northampton]] og siden med [[Thomas Gorges]] av Langford, en tremenning av den avdøde [[Anne Boleyn]]. Kronikøren John Stow beskrev begravelsen slik: «Westminster var overfylt av mennesker av alle slag i gater, hus, vinduer, tak og rennestener; de var kommet for å se begravelsen, og da de så hennes statue liggende på kisten var det et slikt et allment sukk, en stønnen og en gråt som aldri tidligere hadde blitt sett eller kjent i manns minne.»<ref>Weir, 486.</ref>

Elizabeth ble stedt til hvile i [[Westminster Abbey]], under samme gravmonument som halvsøsteren Maria.

Til tross for tilstedeværelsen av flere andre som kunne kreve tronen, gikk maktoverføringen uten problemer.<ref>De antatte arvinger i henhold til Henrik VIIIs testamente var enten [[Edward Seymour, baron Beauchamp av Hache]], eller [[Anne Stanley]], grevinne av Castlehaven, avhengig om man anerkjente legitimiteten til førstnevntes fødsel; og lady [[Arbella Stuart]] på grunnlag tilsvarende til Jakobs krav.</ref> Jakobs etterfølgelse satte til side Henrik VIIIs [[Third Succession Act|''Tredje forordning for etterfølgelse'']] (''Third Succession Act'') og Henrik VIIs testament som begunstiget Henriks yngre søster [[Maria Tudor]].<ref>Goldsworthy, 145</ref> For å bøte på dette fikk Jakob parlamentet til å vedta [[Succession to the Crown Act 1603|''Forordning for etterfølgelse til kronen 1603'']] (''Succession to the Crown Act 1603''). Spørsmålet om hvorvidt parlamentet kunne kontrollere etterfølgelsen til kronen ved lov og vedtekt, forble kontroversielt gjennom hele 1600-tallet.<ref>Se også Noel Cox «The Law of Succession to the Crown in New Zealand» i: ''Waikato Law Review'' (1999), særlig kapittel III [http://www.austlii.edu.au/nz/journals/WkoLRev/1999/3.html#Heading89 «Power to change descent of the Crown»] {{Wayback|url=http://www.austlii.edu.au/nz/journals/WkoLRev/1999/3.html |date=20110608065941 }} for en diskusjon om stridsemnet, og Jakobs plass for etterfølgelse.</ref>