Redigerer Det engelske kaos under Stefan (avsnitt)

=== Overgang og rekonstruksjon (1154–1165) ===
[[Fil:Henry2 paris.jpg|thumb|Erkebiskop Theobald kroner Henrik in 1154.]]

Stefans beslutning å anerkjenne Henrik som sin arving var i sin tid ikke nødvendig som den endelige løsningen på borgerkrigen.<ref name="Bradbury_211">Bradbury (2009), s. 211</ref> Til tross for preging av ny valuta og administrative reformer kunne Stefan potensielt ha fortsatt som konge i mange flere år, samtidig som Henriks posisjon i Normandie var langt fra sikker.<ref name="Bradbury_211"/> Selv om Stefans sønn William var ung og uforberedt til å utfordre Henrik for tronen i 1153, og hadde heller ikke deltatt i krigen annet enn å være en del av sin fars følge, kunne situasjonen ha endret seg i de påfølgende årene. Det var eksempelvis vage rykter i tiden 1154 at William kunne ha vært en del av en konspirasjon som planla å myrde Henrik.<ref name="Crouch_277">Crouch (2002), s. 277.</ref> Historikeren Graham White beskrev traktaten i Winchester som en «usikker fred», og vurderingen til de fleste moderne historikere er at situasjonen i slutten av 1153 var fortsatt usikker og uforutsigbar.<ref>White (1990), s. 12, siterer Bradbury (2009), s. 211.</ref> Imidlertid ble Stefan svært aktiv tidlig i 1154, og reiste omfattende rundt om i kongeriket.<ref>Amt (1993), s. 19.</ref> Han begynte å sende ut kongelige skriv for sørvestlige England igjen og reiste til York hvor han holdt et stort hoff i et forsøk på å imponere den nordlige adelen for å se at den kongelige autoritet var blitt gjeninnført.<ref name="Crouch_277"/> Etter en hektisk sommer i 1154 reiste Stefan til Dover for å møte hertugen av Flandern, men en del historikere mente at kongen allerede var blitt syk og forberedt på å få ferdigstilt familiens affærer.<ref name="King_300">King (2010), s. 300.</ref> Han ble syk grunnet plager med magen, og døde deretter den 25. oktober.<ref name="King_300"/>

Henrik følte ikke at det var nødvendig å reise i all hast til England. Han gikk i land først den 8. desember 1154, men tok da raskt lojalitetseder fra en del av adelen og ble kronet sammen med Eleanore ved Westminster.<ref name="White_5">White (2000), s. 5.</ref> Det kongelige hoff ble samlet i april 1155 hvor hele adelen sverget troskap til kongen og hans sønner.<ref name="White_5"/> Henrik presenterte seg selv som den rettmessige arvingen til Henrik I og begynte oppbyggingen av riket i hans bilde.<ref>White (2000), s. 2.</ref> Selv om Stefan hadde forsøkt å være fortsettelsen av regjeringsmetodene til Henrik I under krigen, karakteriserte den nye regjeringen de 19 årene med Stefans styre som en kaotisk og vanskelig periode og hvor alle problemene hadde sin årsak i at Stefan urettmessig hadde tatt tronen.<ref>White (2000), s. 2–3.</ref> Henrik var også omsorgsfull, i motsetningen til hans mor keiserinnen, til å vise at han ville lytte til råd fra andre.<ref>King (2007), s. 42–43.</ref> Ulike tiltak ble umiddelbart satt i gang, skjønt ettersom Henrik tilbrakte seks og et halvt år av de første åtte av sitt styre i Frankrike, ble mye av arbeidet gjort på avstand.<ref>White (2000), s. 8.</ref>

England hadde lidt omfattende i løpet av krigen. [[Den angelsaksiske krønike]] nedtegnet at «det var ingenting annet enn forstyrrelser og ondskap og ran.»<ref>Huscroft (2005), s. 76.</ref> I mange deler av landet, som sørvest, Themsendalen, og East Anglia, førte krigen og plyndringene til store ødeleggelser.<ref name="Barlow_181">Barlow (1999), s. 181.</ref> Det tidligere sentraliserte kongelige myntsystemet ble fragmentert ved at Stefan, keiserinne Maud, og lokale baroner alle preget deres egne mynter.<ref name="Barlow_181"/> En del steder i landet ble knapt berørt av konflikten, eksempelvis Stefans landområder i sørøst og angevinenes hovedområde rundt Gloucester og Bristol, og den skotske konge [[David I av Skottland|David I]] styre sine områder i nordlige England på effektivt vis.<ref name="Barlow_181"/> Stefans fremste inntekter kom fra hans eiendommer, men de fikk en stor nedgang i løpet av konflikten, særlig etter 1141, og kongelig kontroll over pregingen av nye mynter for ble begrenset utenfor sørøstlige England og i [[East Anglia]].<ref>White (1998), s. 43; Blackburn (1994), s. 199.</ref> Da Stefan ofte var basert i sørøst, i økende grad i [[Westminster]], framfor det eldre og mer tradisjonelle stedet [[Winchester (England)|Winchester]], ble dette stedet benyttet som senter for den kongelige regjeringen.<ref>Green (1992), s. 110–111, siterer White (2008), s. 132.</ref>

Blant Henriks første grep som konge var å utvise alle gjenværende utenlandske leiesoldater og fortsette prosessen med å få revet alle uautoriserte festninger.<ref name="Amt_44">Amt (1993), a. 44.</ref> Krønikeskriveren [[Robert av Torigni]] nedtegnet at 375 festninger ble ødelagt, uten å gi detaljer, men nyere undersøkelser i utvalgte regioner antyder at færre festninger ble antagelig ødelagt enn tidligere antatt og mange kan ha blitt forlatt da krigen ble avsluttet.<ref name="Amt_44"/> Flere av festningene som ble reist i all hast under konflikten var enkle festningsanlegg bestående av tømmer, ikke murverk, og således ikke varige strukturer. Henrik ga også høy prioritet til å gjenopprette de kongelige finanser, gjenopprettet de finansielle prosessene til Henrik I, og forsøkte å bedre standarden på myntene.<ref>White (2000), s. 130, 159.</ref> Ved 1160-tallet var prosessen med å gjenopprette finansene i stor grad fullført.<ref>Barratt (2007), s. 249.</ref>

Etterkrigsperioden var også preget av en aktivitet rundt de engelske grensene. Kongen av Skottland og de lokale walisiske fyrstene hadde dratt fordel av den lange borgerkrigen i England til å overta omstridte landområder. Henrik II satte gang en prosess for å endre denne trenden.<ref>Warren (2000), s. 161.</ref> I 1157 førte press fra Henrik til at unge [[Malcolm IV av Skottland]] leverte tilbake landområder nord i England som hadde tatt i løpet av krigen. Den engelske kongen begynte øyeblikkelig befeste den nordlige grensen.<ref>White (2000), s. 7; Carpenter (2004), s. 211.</ref> Gjenopprette anglo-normannisk overherredømme i Wales viste seg vanskeligere, og Henrik måtte ha to krigskampanjer i nordlige og sørlige Wales i 1157 og 1158 før de walisiske fyrstene [[Owain Gwynedd]] og [[Rhys ap Gruffydd]] underkastet seg hans styre og gikk med på å sette grensene slik de var før borgerkrigen.<ref>White (2000), s. 7; Huscroft (2005), s. 140; Carpenter (2004), s. 214.</ref>