Redigerer Den italienske renessansen (avsnitt)

=== Musikk ===
Det var en eksplosjon av musikalsk aktivitet i Italia på 1300-tallet som korresponderte i omfang og nyvinning med andre samtidige kunstarter. Selv [[musikkvitenskap]]en vanligvis grupperer musikken på ''[[Trecento]]'' (1300-tallet) med den tilsvarende fra slutten av middelalderen hadde den likevel egenskaper som var parallell med den tidlige renessansen: en økende vekt på verdslige kilder, stiler og former; en kulturell spredning som gikk fra kirkens institusjoner over til aristokratiet, og selv til folk flest i ulike samfunnsklasser; og en rask utvikling av nye teknikker. De vesentlige formene var ''[[Madrigal#Trecento-madrigalen|trecento-madrigal]]'', ''[[Kanon (musikk)|caccia]]'', og ''[[ballata]]''. Samlet ble de musikalske stilene fra epokene noen ganger karakterisert som «Italian ars nova».

[[Fil:Giovanni_Pierluigi_da_Palestrina.jpg|right|thumb|Giovanni Pierluigi da Palestrina.]]Fra tidlig på 1400-tallet til midten av 1500-tallet var sentrum for nyskapende kirkemusikk i [[Nederlandene]], og en rekke talentfulle komponister kom derfra til Italia. Mange av dem sang enten i pavens kor i Roma eller korene i de tallrike kapellene til aristokratiet i Roma, Firenze, Milano, [[Ferrara]] og andre steder; og de brakte med seg deres [[polyfoni]]ske stil med seg og påvirket mange innfødte, italienske komponister i løpet av sitt opphold.

Kirkemusikkens dominerende former i løpet av tidsepoken var [[messe (musikk)|messe]] og [[motett]] (flerstemmig kirkesang). Den mest berømte komponist av kirkemusikk på 1500-tallet i Italia var [[Giovanni Pierluigi da Palestrina|Palestrina]], den mest prominente medlem av Den romanske skole hvis stil var glatt og jevn, emosjonell og flerstemt, og som definerte lyden for 1500-tallet, i det minste i henhold til musikkteoretikere på [[1800-tallet|1800-]] og [[1900-tallet]]. Andre italienske komponister på slutten av 1500-tallet fokuserte på å komponere [[madrigal]]er, den mest populære verdslige musikkformen, og for i bortimot et hundre år ble tilsvarende verdslige stykker for flersang spredt over hele Europa. Viktige madrigalkomponister var [[Jacques Arcadelt]], i begynnelsen av tidsepoken, [[Cipriano de Rore]], på midten av århundret, og [[Luca Marenzio]], [[Philipp de Monte]], [[Carlo Gesualdo]], og [[Claudio Monteverdi]] mot slutten av tidsepoken.

Italia var også et sentrum for nyvinninger innenfor instrumentalmusikk. Ved begynnelsen av 1500-tallet ble tangentimprovisasjon høyt verdsatt, og tallrike komponister av ''virtuoso'' tangentmusikk framtrådte. Mange kjente instrumenter ble oppfunnet og perfeksjonert i seinrenessansens Italia, blant annet [[fiolin]]en, de tidligste utgavene kom i bruk på [[1550-tallet]].

Ved slutten av 1500-tallet var Italia det musikalske sentrum av Europa. Bortimot alt av innovasjon som definerte overgangen til [[Barokkmusikk|barokkepoken]] hadde sin opprinnelse i nordlige Italia i løpet av de siste tiårene av århundret. Fra Venezia med sine flerstemte produksjoner, den såkalte venetianske skole, og den assosiert instrumentalmusikken, forflyttet seg nordover og inn i [[Tyskland]]; i Firenze ble den florentinske ''Camerata'' utviklet til en sørgesang, en betydelig forløper til [[opera]] som i seg selv begynte rundt 1600, og den avantgardistiske, manieristiske stilen til Ferrara-skolen migrerte til [[Napoli]] og andre steder via musikken til [[Carlo Gesualdo]], kom til bli siste utgave av renessansens flerstemte vokalmusikk.