Redigerer Den europeiske unions historie (avsnitt)

===Eurosklerose===
Mot slutten av 1970- og begynnelsen av 1980-årene inntraff det en stillstand i det europeiske samarbeidet, og uttrykket «eurosklerose» oppsto (av latin sklerose=forherding). Utviklingen hadde hovedsakelig økonomiske årsaker. De nasjonale økonomiene i Europa opplevde en nedgang, samtidig som konkurransen fra USA og Japan var stor. Det var ikke rom for stadig å utvide EUs budsjett.<ref name=":0" /><ref>{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/lernen/grafstat/europawahl-2014/134061/m-02-12-karikatur-eurosklerose-70er-jahre|tittel=M 02.12 Karikatur: Eurosklerose 70er Jahre|besøksdato=2018-05-10|fornavn=Bundeszentrale für politische|etternavn=Bildung|språk=de|verk=www.bpb.de}}</ref>

EF var på 1970-tallet i grove trekk preget av lite endring i samarbeidet<ref name="Rike" /> grunnet mangel på konkrete tiltak og feilede planer, som Werner-planen. Videre var det politiske fokuset i stor grad nasjonalt, og problemer den internasjonale konteksten skapte ble derfor forsøkt løst innenfor hver enkelt stat i stedet for innen EF. Dette hadde til dels bakgrunn i manglende tillit til Europakommisjonen, spesielt fra Frankrike, som mente de var ute av stand til å løse problemene fellesskapet stod ovenfor. På 1970-tallet var tiåret også preget av en stagnasjon i den europeiske økonomien.<ref name=":0">{{Kilde www|url=http://www.bpb.de/nachschlagen/lexika/das-europalexikon/176963/eurosklerose|tittel=Eurosklerose {{!}} bpb|besøksdato=2018-05-10|fornavn=Bundeszentrale für politische|etternavn=Bildung|språk=de|verk=www.bpb.de}}</ref>Mye av arbeidet i EF handlet om den felles landbrukspolitikken (CAP) og tautrekking om Storbritannias bidrag til EFs felles budsjett.<ref name="Rike" /> Britisk handel ble med medlemskapet mer rettet mot Europa og mindre mot de tidligere koloniene.<ref name="aarhundret" /> USA støttet opprettelsen av EF, men mente at samarbeid om utenriks- og sikkerhetspolitikk burde ligge i NATO med USA i lederrollen. Frankrike gikk tidlig inn for en mer uavhengig europeisk utenrikspolitikk innenfor rammen av EF, og fikk en viss tilslutning til dette utover 1970-tallet, mens de mest USA-orienterte landene (Storbritannia, Vest-Tyskland og Nederland) holdt fast ved at sikkerhetspolitikk og militære saker hørte til i NATO. På det økonomiske området ble EF på 1970- og 1980-tallet trukket mellom utdypet økonomisk samarbeid på den ene siden og nasjonal politisk kontroll over økonomien på den andre.<ref name="Bergesen" />

Mot slutten av tiåret ble det imidlertid igangsatt tiltak for å gjenoppta integrasjonsprosessen. På toppmøtet i [[Brussel]] i 1978 ble Rådet enige om å etablere et valutasamarbeid – [[Det europeiske monetære system]] (EMS). Etter valutaslangens kollaps så man nødvendigheten i å etablere et system som kontrollerte uønskede fluktuasjoner mellom de europeiske valutaene. [[Den europeiske vekslingsmekanismen]] (ERM) ble derfor innført i 1979, hvor medlemslandene forpliktet seg å ikke la sine nasjonale valutaer svinge mer enn 2,25 % i begge retninger i forhold til hverandre. Det ble også opprettet en kunstig valutaenhet ([[ECU]]) til bruk i tekniske beregninger. Deltakelse i EMS var imidlertid frivillig, og ved opprettelsen valgte Storbritannia å stå utenfor. EMS hadde som mål å forene valutaene som tok del i EFs felles marked, og det var også et nytt forsiktig steg mot en felles monetær union – et prosjekt som hadde feilet under Werner-planen.

I 1979 fikk man også innført direkte valg i Europaparlamentet. Dette var fastslått som et mål allerede i Roma-traktaten, som slo fast at representantene skulle velges av fellesskapets befolkning i et allment valg. Frem til 1979 var alle EPs representanter hentet fra fellesskapets nasjonale parlamenter.