Redigerer Den angelsaksiske krønike (avsnitt)

=== ''Peterborough-krøniken'' ===
* ''Se hovedartikkel, [[Peterborough-krøniken]]''
[[Fil:Peterborough.Chronicle.firstpage.jpg|miniatyr|Åpningssiden til ''Peterborough-krøniken''. Skriverens hånd er kopistens hånd i motsetning til de senere skriverne hvor man finner en forfatterstemme.]] 
[E] ''Peterborough-krøniken'': I 1116 ødela en brann ved klosteret i Peterborough de fleste bygningene. Kopien av ''Krøniken'' som ble oppbevart der kan ha gått tapt på det tidspunktet eller senere, men i begge tilfeller kort tid etter ble det laget en ny kopi, tilsynelatende kopiert fra en versjon i Kent – mest sannsynlig å ha vært fra Canterbury.<ref name="Swanton_romertall"/> Manuskriptet ble skrevet på en gang og av en enkelt skribent, ned til annalen for 1121.<ref name="Ker_424–426">Ker (1957), s. 424–426.</ref> Skribenten la til materiale knyttet til klosteret Peterborough Abbey som ikke er i andre versjoner. Canterbury-originalen som han kopierte var lik, men ikke identisk med [D]: ''Mercia-registeret'' vises ikke, og et dikt om [[slaget ved Brunanburh]] i 937, som vises i de fleste av de andre bevarte eksemplarene av ''Krøniken'', er ikke registrert. Den samme skriveren fortsatte så annalene til 1131; disse oppføringene ble gjort med ulike mellomrom, og er derfor antagelig innlegg i samtiden. Til slutt skrev en annen skriver i 1154 en beretning om årene 1132–1154, selv om hans datering er kjent for å være upålitelig. Denne siste oppføringen er på [[mellomengelsk]], i stedet for angelsaksisk. 

[E] var en gang eid av [[William Laud]], [[erkebiskop av Canterbury]] 1633–1645, og manuskriptet er således også kjent som ''Laud-krøniken''.<ref name="Swanton_romertall"/> Manuskriptet inneholder sporadiske gloser på latin, og omtales (som «the Saxon storye of Peterborowe Church») i en antikvarisk bok fra 1566.<ref name="Ker_424–426"/> Ifølge Joscelyn hadde Nowell en avskrift av manuskriptet. Tidligere eiere er [[William Camden]]<ref>Harrison (2007), s. 222.</ref> og William L'Isle; sistnevnte ga trolig manuskriptet videre til Laud.<ref>Howorth (1908), s. 155.</ref>