Redigerer Cuba-saken (avsnitt)

== Etterspill ==

Både under og etter Cuba-saken ble det diskutert hvorfor statsrådene som var ansvarlige for vedtaket ikke tok ordet de gangene saken ble behandlet i Stortinget.<ref name=Wahl116-118>Peder Wahl 2011, s. 116-118</ref> Fra den borgerlige siden ble statsrådenes taushet sett som en bevisst taktikk fra regjeringens side,<ref name=Lyng71-72/><ref>John Lyng 1973, s. 69</ref> mens det fra flere innen Arbeiderpartiet ble antydet at de ansvarlige statsrådene selv ikke ønsket å ta belastningen ved å forsvare beslutningen i Stortinget og overlot det til statsminister Einar Gerhardsen.<ref name=Wahl116-118/> Gerhardsen selv skrev i sine memoarer at «det riktige ville vært at en av statsrådene som deltok på regjeringskonferansen 4. desember 1958 hadde svart på interpellasjonen».<ref name=Wahl116-118/>

Ettertiden delte ikke datidens borgerlige opposisjons syn på «den Hønsvaldske parlamentarisme» som uparlamentarisk.<ref name=Wahl102>Peder Wahl 2011, s. 102</ref> Blant de som har skrevet om saken, som Ingeborg Wilberg og Per Stavang, er konklusjonen entydig, Hønsvalds uttalelse var ikke i strid med parlamentarisk skikk.<ref name=Wahl102/> I ettertid var også John Lyng enig og skrev at «han sa ikke noe annet og mere enn hva alle på forhånd var klar over.»<ref name=Lyng71-72/><ref name=Wahl103>Peder Wahl 2011, s. 103</ref> Når reaksjonen fra den borgerlige opposisjonen ble så sterk er det knyttet til, som Francis Sejersted sa: «en viss forskjell på mellom å påpeke dette og hevde offentlig som prinsipp at det heller ikke bør skje.»<ref name=Wahl102/>

Statsminister Einar Gerhardsen sto frem som vinner etter å ha håndtert den vanskelige saken og ble hyllet for det av avisen ''Norges Handels- og Sjøfartstidende'', som både hadde avdekket saken og generelt var kritisk til Arbeiderpartiregjeringen.<ref name=Wahl119>Peder Wahl 2011, s. 119</ref> Arbeiderpartiet ble holdt samlet, samtidig var Gerhardsens kritikk mot egne statsråder i Stortinget smart taktikk, men upopulært og ødeleggende over tid.<ref name=Wahl119/> Arbeiderpartirepresentantene [[Trygve Bull]] og [[Trond Hegna]] uttalte senere at Gerhardsens hånd med Cuba-saken førte til at de «mistet meget av tilliten til ham.»<ref name=Wahl119/>

Cuba-saken ble totalt behandlet 4 ganger i Stortinget, og var ifølge historikeren [[Francis Sejersted]] den eneste virkelige dramatiske hendelsen i stortingsperioden 1958-1961.<ref name=Sejerstedl93>Francis Sejersted 1983, s. 193</ref> Regjeringen Gerhardsens behandling av Cuba-saken var også en medvirkende faktor til dannelsen av [[Sosialistisk Folkeparti]]<ref name=NyTid06012009>«Den såkalte Cuba-saken fikk et stort etterspill og statsminister Einar Gerhardsen, som selv var bortreist da eksporten ble besluttet, la seg flat. Hendelsen var viktig både for dannelsen av Sosialistisk folkeparti i 1961 og for den borgerlige regjeringen fra 1963.», fra artikkelen [http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090106/blank/ «Hauge-biografi hopper over skandaløst våpensalg»] {{Wayback|url=http://www.nytid.no/nyheter/artikler/20090106/blank/ |date=20131202224017 }}, ''[[Ny Tid]]'' 6. januar 2009</ref><ref>Vegard Bye og Dag Hoel, s. 206</ref> og for borgerlig samling som førte til [[John Lyngs regjering]] i 1963.<ref name=NyTid06012009/><ref name=Sejerstedl95>Francis Sejersted 1983, s. 195</ref>