Redigerer Bibelen (avsnitt)

== Kanonisering ==
{{Utdypende|Bibelens kanon}}
Ordet «kanon» betyr egentlig ''strå/rør'' eller ''målestokk''. I den tidlige kirke betegnet ordet samlingen av De hellige skrifter til bruk i menigheten. Betegnelsen ble raskt ensbetydende med en lukket gruppe bøker med [[autoritet]] i betydningen regel eller retningslinje. Disse bøkene representerte Guds autoritative ord til menigheten på jorden. Bøker som ikke fantes på denne listen, omtaltes som «apokryfe», dvs. skjulte.<ref name="Stagg"/>

=== Kanoniseringen av den hebraiske bibelen ===
I Det nye testamentet refereres det til den trefoldige delingen av den hebraiske bibelen: Loven, profetene og skriftene. I Luk 24,44 henviser [[Jesus]] til det «som står skrevet om meg i Moseloven, hos profetene og i Salmene», noe som er en tidlig henvisning til den tredelte hebraiske teksten som formodentlig ble kanonisert i disse tre stadiene. Loven, før eksilet i Babylon i 586 f.Kr., profetene, omkring den [[Syria|syriske]] forfølgelsen av jødene, og skriftene etter Kristi fødsel. Der er ikke konsensus i saken blant teologer, og det er vanskelig å avgjøre dette endelig.

I den siste halvdelen av det første århundret ble tidlige kristne skrifter akseptert som autoritative av enkelte grupper. Dette medvirket formodentlig til at jødene «lukket» sin kanon, som ellers av natur hadde stått åpen på grunn av de profetiske skrifters natur. De tok med en mindre gruppe skrifter enn det som tidligere var blitt oversatt til gresk i Septuaginta. Denne kanon refereres det til av [[Filon av Aleksandria|Filon]], [[Josefus]], Det nye testamentet og [[Talmud]].<ref name="Stagg" />

De nytestamentlige forfatterne henviste til Det gamle testamentet som inspirert av Gud, tidligst i 2 Tim 3,16: «Hver bok i Skriften er innblåst av Gud og nyttig til opplæring, tilrettevisning, veiledning og oppdragelse i rettferd.»

=== Kanoniseringen av den kristne bibelen ===
Den gammeltestamentlige kanon ble brukt i de kristne menigheter i [[Septuaginta|den greske oversettelsen]], Septuaginta{{Tr}}. Etter hvert tilføyde menighetene flere og flere skrifter som siden ble samlet til det nåværende NT. Ettersom øyenvitnene til det som hadde skjedd døde, fikk man bruk for å skrive ned det man visste om Jesu liv og lære. Dessuten veiledet og underviste [[Apostel|apostlene]] de nye menighetene i læren. Det resulterte i at en grunnstamme av historiske beretninger og oppbyggelige brev ble samlet før år 200 e.Kr.<ref>Müller, 2004, side 15.{{tr|ikke mulig å se hva det henvises til}}</ref><ref>Olsen, 2007, side 11.{{tr|ikke mulig å se hva det henvises til}}</ref> Drøftelser omkring noen skrifter fortsatte inn i det 3. og 4. århundre på flere [[Synode|kirkemøte]]r, men de fire evangeliene, [[Apostlenes gjerninger]], en samling av Paulus' brev og andre brev og til sist det apokalyptiske skriftet [[Johannes' åpenbaring]] var det ikke uenighet om.<ref>Müller 2004, side 11.{{tr|ikke mulig å se hva det henvises til}}</ref> Rekkefølgen varierer litt mellom forskjellige bibelutgaver, og det er fremdeles mindre variasjoner i kanon mellom forskjellige kirkesamfunn.

Da man trengte en felles norm for hvilke autoritative skrifter man hadde, kom man frem til tre kriterier et skrift måtte oppfylle. For det første skulle det være skrevet av, eller på vegne av, et førstehåndsvitne (antikvitets-prinsippet), for det andre skulle det være anerkjent i hele kirken (katolisitets-prinsippet), og for det tredje måtte skriftet ikke inneholde ny eller motstridende lære i forhold til De hellige skrifter (ortodoksi-prinsippet).<ref>Bruce, 1988, side 255ff.{{tr|ikke mulig å se hva det henvises til}}</ref>

Under [[reformasjonen]] foreslo flere reformatorer nye lister av kanoniske bøker. Ikke uten debatt forble kanon nesten den samme. De gammeltestamentelige apokryfer gikk ut av de protestantiske kirkenes kanon, i motsetning til den katolske kirke. Det protestantiske GT har derfor 39 skrifter, og NT har 27 skrifter. Katolikker og protestanter har de samme bøkene i NT.