Redigerer Angela Merkel (avsnitt)

=== Opposisjonsleder (2002–2005) ===
De store partiene i Tyskland (CDU/CSU og SPD) lanserer tradisjonelt en kandidat til vervet som forbundskansler (Kanzlerkandidat).<ref>{{Kilde www|url=http://corpora.informatik.uni-leipzig.de/de/res?corpusId=deu_newscrawl_2011&word=Kanzlerkandidat|tittel=Wortschatz – deu_newscrawl_2011 – Kanzlerkandidat|besøksdato=2017-05-17|verk=corpora.informatik.uni-leipzig.de}}</ref> Kandidaten lanseres foran hvert valg til Forbundsdagen. Det er ingen selvfølge at det er partilederen som er kanslerkandidat.

Merkel lanserte sitt kandidatur som kanslerkandidat 6. januar 2002. Hun merket imidlertid snart at hun kom til å tape en avstemning mot Edmund Stoiber fra Bayern. Da reiste hun straks til Stoiber i München, og forsikret ham om at hun ville støtte ham. På landsmøtet i Magdeburg 11. januar, erklærte hun at hun ville støtte Stoiber, som var den som hadde sterkest oppslutning i partiet. Partiet var lettet over å slippe en ny konflikt, og Merkel fikk Stoibers lojalitet.<ref>Brekke, Ingrid (2016). ''Angela Merkel Et europeisk drama,'' Oslo: Kagge. [[ISBN]] [[Spesial:Bokkilder/9788248918424|9788248918424]] side 114, flg.</ref>

De konservative hadde ligget godt an på meningsmålingene foran [[Forbundsdagsvalget i Tyskland 2002|valget til forbundsdagen i september 2002]]. Det endte likevel med en knapp seier for den sittende [[Schröder I|rødgrønne regjeringen]], under ledelse av [[Gerhard Schröder]]. Regjeringens effektive håndtering av Elbeflommen og klare nei til krig mot Irak, såvel som lite heldige uttalelser fra Stoiber, bidro til deres valgseier.

Umiddelbart etter valget gjorde Merkel krav på fraksjonsledervervet i Forbundsdagen, som Friedrich Merz hadde innehatt til da. Hun ville fremstå som opposisjonsleder overfor regjeringen i parlamentet. Merz ønsket imidlertid ikke å gi opp fraksjonsledervervet, og kritiserte Merkel. På det avgjørende styremøtet i CDU skal Stoibers stemme til fordel for Merkel ha gjort utslaget. Forholdet mellom Merz og Merkel hadde allerede tidligere båret preg av konfliktfylt konkurransesituasjon. I november 2002 ble Merkel gjenvalgt som CDU-leder med 746 av 796 stemmer.

I 2003 gjorde CDU gode delstatsvalg i Hessen og Niedersachsen, og CDUs styrkede stilling i Forbundsrådet gav Merkel mulighet til i større grad å påvirke den føderale regjeringens politikk.

Ved valget til parlamentet i bystaten Hamburg i begynnelsen av 2004 fikk CDU et godt resultat. Etter en reise til Tyrkia utviklet hun idéen om et «privilegert partnerskap» heller enn fullt medlemskap for Tyrkia, som var regjeringen Schröders politikk.

Slutten på president [[Johannes Rau]]s embetsperiode innebar at Tysklands høyeste embete skulle besettes på nytt. Wolfgang Schäuble foreslo tidlig seg selv, og kunne håpe på støtte fra deler av CDU og CSU. Motspillere i partiet som [[Roland Koch]] og Friedrich Merz favoriserte Schäuble, og det samme gjorde Edmund Stoiber. [[Horst Köhler]], som var forholdsvis ukjent og ikke hadde noen egen politisk tyngde, ble regnet som Merkels kandidat, og da han ble valgt ble det tolket som en videre utvidelse av hennes maktposisjon.

Landdagsvalgene og Europavalget i 2004 ble for CDU likevel alt i alt skuffende, noe flere mente skyldtes samarbeidet med regjeringen om reformer. De regjerende partiene gjorde imidlertid enda dårligere valg. 12. oktober annonserte Merz i et brev til «kjære Angela» at han trakk seg fra ledelsen i partiet og fraksjonen. 22. desember 2004 gikk Merkels generalsekretær Laurenz Meyer av, og ble etterfulgt av [[Volker Kauder]].