Redigerer Amazonas (avsnitt)

=== Oppdagelseshistorie ===
[[Fil:Cabeza reducida Jíbaro (M. América, Madrid) 01.jpg|mini|[[Krympet hode]], tilhørende en hvit eller mestis mann, fra innfødte [[jívaro]]er. I 1599 ødela jívaroene spanske bosetninger i det østlige Ecuador og drepte alle mennene.]]

Amazonaselvas munning ble oppdaget første gang av europeere i 1499 eller 1500. Italieneren [[Amerigo Vespucci]] og spanjolen [[Vicente Yáñez Pinzón]] kom dit omtrent samtidig med sine skip. Vespucci anses vanligvis å ha vært den første som så munningen, men Pinzón var den første som seilte oppover elva, til et sted rundt 80 kilometer fra munningen.<ref name="Morison1974"/> Pinzón kalte elva ''Río Santa María del Mar Dulce'', som senere ble forkortet til ''Mar Dulce'' (som betyr «Ferskvannshavet», etter ferskvannet fra elva som gikk langt ut i havet).

[[Francisco de Orellana]], en av [[Gonzalo Pizarro]]s løytnanter, la i 1541 ut på en ekspedisjon for å utforske Sør-Amerikas indre øst for [[Quito]] for å finne [[El Dorado]] og «Kanellandet».<ref name="britannica431769"/> Han hadde ordre om å følge elva [[Coca (elv)|Coca]] og returnere når elva nådde sitt [[samløp]]. Etter 170&nbsp;km rant Coca sammen med elva [[Napo (elv)|Napo]] (ved stedet som nå heter ''Puerto Francisco de Orellana''), men mennene hans truet med mytteri hvis han fulgte sine ordre og returnerte. Den 26. desember 1541 aksepterte han å endre ekspedisjonens formål til erobring av nytt land for Kongen av Spania, og de førtini mennene bygde en større båt for å seile nedover elva med. Etter en reise på 600&nbsp;km ned Napo, under konstante trusler fra [[omagua]]ene som bodde langs elva, nådde de Napos samløp med elva som nå heter Amazonas, i nærheten av den nåværende byen [[Iquitos]]. De fulgte deretter Amazonas over ytterligere 1200&nbsp;km til samløpet med Rio Negro (ved den nåværende byen [[Manaus]]), som de nådde 3. juni 1542. 

Dette området ved Amazonas var dominert av innfødte ''icamiabas'', som av ekspedisjonens medlemmer feilaktig ble tatt for å være fryktinngytende kvinnelige krigere. Orellana fortalte senere om seieren til de stridslystne icamiaba-«kvinnene» over de spanske inntrengerne til [[Karl V av Det tysk-romerske rike|Karl V]], som mintes [[amasonene]] i gresk mytologi og kalte elva Amazonas. Selv om det var dette navnet som skulle vedvare for ettertiden, så henviste imidlertid ekspedisjonen selv til elva som ''Grande Río'' («Stor elv»), ''Mar Dulce'' («Ferskvannshavet») eller ''Río de la Canela'' («Kanelelva»). Orellana hevdet at han hadde funnet store kaneltrær der, med andre ord en kilde til et av de viktigste krydderne som kom til Europa fra Østen. Faktum er at ekte kanel (''Cinnamomum verum'') ikke vokser i Sør-Amerika, men andre beslektede planter som inneholder kanel (av familien ''Lauraceae'') finnes dog, og Orellana må ha observert noen av disse. Ekspedisjonen fortsatte ytterligere 1200&nbsp;km til Amazonas' munning, som den nådde 24. august 1542. De hadde dermed vist i praksis at den store elva var seilbar, og hadde gjennomført en av de mest usannsylig vellykkede reisene i historien.

I 1560 foretok en annen spansk [[conquistador]], [[Lope de Aguirre]], den andre reisen ned langs Amazonaselva. I 1637–47 var den portugisiske oppdageren [[Pedro Teixeira]] den første til å seile opp elva fra Belém ved munningen, til [[Quito]], som var en del av det spanske [[Visekongedømmet Peru]], og deretter returnere samme vei. Teixeiras ekspedisjon var meget stor, rundt 2000 personer i 37 store kanoer.<ref name="Graham. Devon"/>

Fra 1648 til 1652 ledet [[António Raposo Tavares]] en av de lengste kjente ekspedisjonene, fra [[São Paulo]] til Amazonas' munning. Ekspedisjonen utforsket mange av dens sideelver, blant annet Rio Negro, og tilbakela en distanse på over {{Nowrap|10 000 km}}. Den første vitenskapelige utforskningen av Amazonaselva ble gjennomført av [[Charles Marie de La Condamine]].

I dagens Brasil, Ecuador, Bolivia, Colombia, Peru og Venezuela ble det etablert en rekke religiøse og [[kolonisering|koloni]]bosetninger langs breddene til de viktigste elvene og sideelvene, med henblikk på handel, slavehandel og evangelisering blant urfolkene i den enorme regnskogen. [[Samuel Fritz]], omaguaenes apostel, grunnla rundt førti misjonslandsbyer. Den totale befolkningen i den brasilianske delen av Amazonasbekkenet var i 1850 kanskje {{Nowrap|300 000}}, hvorav rundt to tredjedeler besto av europeere og slaver, hvorav slavene utgjorde rundt {{Nowrap|25 000}}. Den viktigste handelsbyen, Pará (nå Belém), hadde mellom {{Nowrap|10 000}} og {{Nowrap|12 000}} innbyggere, medregnet slaver. Byen Manáos, nå Manaus, ved munningen av Rio Negro, hadde en befolkning på mellom {{Nowrap|1 000}} og {{Nowrap|1 500}}. Alle de andre landsbyene og bosetningene, helt opp til [[Tabatinga (Amazonas)|Tabatinga]] ved Brasils grense mot Peru, var relativt små.