Redigerer Alpene (avsnitt)

=== Holocen ===
Etter slutten på den siste istiden satte andre erosjonsfaktorer sitt preg på Alpene: frost, vind og vann. [[Frostforvitring]] sørget for at Alpene igjen har fått mange spisse tinder, som var blitt veldig sjeldne etter istidene. Spesielt bisarre former finner man i deler av Kalk-Alpene.

Flytende vann grov på sin side ut [[V-dal]]er i bratte fjellsider og delvis i bunnen av høyereliggende forhenværende U-daler. Ved overgangen fra hengende daler til hoveddaler oppstod [[foss]]er, som i tidens løp ofte eroderte dype og smale [[gjel]] ved inngangen til disse sidedalene. Derfor begynner mange alpine sidedaler med upasserbare juv, som ofte var viktigere språkskiller og kulturbarrierer enn fjellpassene.

[[Fil:Köfels Landslide.jpg|thumb|left|Luftbilde av fjellraset ved [[Köfels]] ([[Ötztal]], [[Tirol (Østerrike)|Tirol]]). For 8700 år siden raste en fjellside ut, som hadde blitt ustabil etter at dalens isbre hadde smeltet bort. Tre km³ stein stengte dalen, og dalens elv (''Ötztaler Ache'') skar etter hvert ut et gjel gjennom raset. I dag fremstår raset som skogkledd bakkelandskap, som fremdeles ikke tillater noen former for bruk.]]
Løsmassene som vannet tok med seg i de bratte fjellpartiene, ble lagt igjen i de forholdsvis flate hoveddalene. Helningen var her så liten at vannet saktet farten og dannet lange innsjøer, slik at [[bergart|stein]], [[grus]], [[sand]] og delvis [[leire]] kunne sedimentere. De store alpine hoveddalene ([[Durance]], [[Isère]], [[Rhône]], [[Rhinen]], [[Inn]], [[Salzach]], [[Enns]], [[Adda]], [[Adige]], [[Rienz]], [[Drau]], [[Mur (elv)|Mur]]) er kjennetegnet ved en slik sedimentbunn, som kan være flere hundre meter tykk, f.eks. over 700&nbsp;meter i [[Unterinntal]]. Den opprinnelige U-formen gikk derved ofte tapt, slik at dalbunnene danner nokså brede sletter. Slettene var opprinnelig kjennetegnet ved ufremkommelige [[myr]]er og [[sumpskogsmark]].

Samtidig var U-dalenes fjellsider til dels veldig bratte. Da den stabiliserende bre-isen var smeltet bort, stod mange ustabile fjellvegger igjen. Det har derfor gått flere store fjellras på mange millioner [[kubikkmeter]]s volum. De fleste av disse skjedde i løpet av de første årtusenene etter istiden, men det fins fremdeles mange ustabile, bratte fjellvegger igjen.

Ved munningen av sidedaler i hoveddalene finner man ofte sedimentkjegler. Her la sidedalens bekk fra seg løsmassene i form av en svakt hellende kjegle. Slike plasser ble ofte foretrukket for bosettinger, siden jorden var fruktbar og beliggenheten mindre myrete eller flomutsatt enn selve dalbunnen.
<div style="clear:both"></div>