Redigerer Afrodite (avsnitt)

=== Paris’ dom og Trojakrigen ===
* ''Se hovedartikler: [[Paris’ dom]] og [[Den trojanske krig|Trojakrigen]]''

[[Fil:Fresco - Wall Fragment with the Judgment of Paris.jpg|thumb|Paris dømmer mellom gudinnene. Veggmaleri fra Pompeii. I de bevarte visuelle framstillingene i antikken av dommen til Paris, er bare Afrodite av og til representert naken, og Athene og Hera er alltid fullt kledd.<ref name="Bull_346–247">Bull (2005), s. 346–247.</ref> Siden [[renessansen]] har imidlertid vestlige malerier typisk framstilt alle tre gudinnene som fullstendig nakne.<ref name="Bull_346–247"/>]]

Myten om [[Paris’ dom]] der han må avgjøre hvem som skal få stridens eple, nevnes kort i ''[[Iliaden]]'',<ref name="Walcot_31">Walcot (1977), s. 31.</ref>. Den skal ha vært mer utfyllende beskrevet i [[epitome|epitomen]] (forkortet versjon)<ref>[https://naob.no/ordbok/epitome epitome], ''NAOB''</ref>  ''[[Kypria]]'', et av de tapt diktene fra den ''[[Den episke syklus|episke syklusen]]''<ref name="Walcot_31–32"> Walcot (1977), s. 31–32.</ref>. Alle gudene og gudinnene samt en stor mengde dødelige ble invitert til ekteskapet til [[Pelevs]] og [[Thetis]] (som ble foreldrene til [[Akilles]]).<ref name="Walcot_31"/> Bare [[Eris (gudinne)|Eris]], stridens gudinne, var ikke invitert.<ref name="Walcot_31–32"/> Hun ble irritert over dette, og besøkte likevel bryllupsfesten for å gi en gave til selskapet. Gaven var et gyldent eple påskrevet ordet καλλίστῃ (''kallistēi'', «til den vakreste»). Ettersom hun ikke var velkommen kastet hun det inn dit gudinnene var,<ref name="Walcot_32">Walcot (1977), s. 32.</ref>.  Afrodite, [[Hera]] og [[Athene]] trudde seg alle være den vakreste, og dermed den rettmessige eieren av eplet.<ref name="Walcot_32"/>

Gudinnene valgte å legge saken foran Zevs, men han verget seg mot å favorisere en av gudinnene, og skjøv ansvaret over på [[Paris (mytologi)|Paris]], prins av Troja, Dronning Hekabe og Kong Priams sønn, også kjent som Alexander.<ref name="Walcot_32"/> Etter å ha badet i en kilde ved Idafjellet nær Troja, oppsøkte gudinnene Paris for å få hans avgjørelse.<ref name="Walcot_32"/> Alle tre var ubeskrivelig vakre. Paris hadde et såre strev med å bestemme seg hvem han skulle velge. Gudinnene forsøkte da å ty til gunst for å få avgjørelsen i sin favør.<ref name="Walcot_32"/> Heras gunst var makt. Paris ville få makt over hele Asia og Europa<ref name="Walcot_32"/>. Athenes gunst var visdom, berømmelse og ære i kamp<ref name="Walcot_32"/>. Afrodites gunst ville gi Paris at han kunne få akkurat hvem han ville. Paris var tragisk forelsket; han syntes den vakreste kvinnen på jorden var Helena og drømte om å få gifte seg med henne<ref name="Walcot_32–33">Walcot (1977), s. 32–33.</ref>. Skjønt hun var allerede gift med Kong [[Menelaos]] av [[Sparta]].<ref name="Walcot_32–33"/> Paris valgte Afrodite og tildelte henne eplet.<ref name="Walcot_32–33"/> Hera og Athene ble rasende og, som et indirekte resultat, stilte de seg på grekernes, [[Vaner|vanenes]] side i [[den trojanske krig]]en.<ref name="Walcot_32–33"/>

Afrodite spilte en viktig og aktiv rolle gjennom hele Homers ''Iliaden''.<ref> Cyrino (2010), s. 85.</ref> I bok III reddet hun Paris fra Menelaos etter at han på en tåpelig måte utfordret ham til en duell mann-mot-mann.<ref> Cyrino (2010), s. 85–86.</ref> Hun dukker så opp for Helena i form av en gammel kvinne og prøvde å overtale henne til å ha sex med Paris,<ref>Cyrino (2010), s. 35–36, 86–87.</ref> og minnet henne om hans fysiske skjønnhet og atletiske dyktighet.<ref>Cyrino (2010), s. 36, 86–87.</ref> Helena gjenkjennte umiddelbart Afrodite på hennes vakre hals, perfekte bryster og blinkende øyne<ref> Cyrino (2010), s. 87.</ref> og hun henvendte seg til henne som hennes likeverdige.<ref> Cyrino (2010), s. 87–88.</ref> Afrodite irettesetter Helena skarpt, og minnet henne om at hvis hun irriterte henne, ville hun straffe henne like mye som hun allerede har favorisert henne.<ref name="Cyrino_88">Cyrino (2010), s. 88.</ref> Helena adlød fromt Afrodites befaling.<ref name="Cyrino_88"/>

I Bok V drev Diomedes rojanerne tilbake foran seg, drepte mange av dem, blant annet Pandaros, og deretter såret han [[Aineias]], som var sønnen til Afrodite. Diomedes tar hestene til Aineias som en krigsbytte og er i ferd med å drepe Aineias da Afrodite selv komned for å beskytte sønnen sin.<ref name="Cyrino_49">Cyrino (2010), s. 49.</ref> Rasende over Afrodites innblanding, forfulgte Diomedes henne og såret henne i hånden. Med tårene strømme nedover ansiktet hennes, flyktet Afrodite i redsel til [[Olympos]] og søkte trøst fra sin mor [[Dione (mytologi)|Dione]].<ref>Homer: [https://www.poetryintranslation.com/PITBR/Greek/Iliad5.php ''The Iliad'', «Book V»], ''Poetry in Translation''</ref> Zevs ble sint over denne hendelsen og beordrer Afrodite til å holde seg utenfor slagmarken i framtiden ettersom «hennes spesialitet er kjærlighet, ikke krig.»<ref name="Cyrino_50">Cyrino (2010), s. 50.</ref> I mellomtiden sørget [[Apollon]] for å frakte Aineias i sikkerhet i tempelet ved Pergamos.

Ifølge [[Walter Burkert]] er denne scenen direkte parallell med en scene fra Tavle VI av det sumeriske og babylonske eposet ''[[Gilgamesj]]'' der [[Ishtar]], Afrodites [[akkad]]iske forløper, går gråtende til moren [[Aja]] etter at helten [[Gilgamesj (konge)|Gilgamesj]] avviste hennes seksuelle tilnærmelser, men ble mildt irettesatt av faren [[An (gud)|Anu]].<ref>Burkert (2005), s. 299–300.</ref> I bok XIV av ''Iliaden'', under episoden ''Dios Apate'' (Zevs’ bedrag), hvor Hera fristet himmelguden seksuelt etter å ha lånt Afrodites ''kestos himas'' (magiske bryst- og hofteholder) for å distrahere ham fra krigen i Troja samtidig som Poseidon hjelper de greske styrkene på stranden.<ref>Cyrino (2010), s. 36.</ref> I ''Theomakhia'' (Θεομαχία, «Gudenes kamp»)<ref>[https://en.wiktionary.org/wiki/theomachy theomachy], ''Wiktionary''</ref> i bok XXI av ''Iliaden'' gikk Afrodite igjen inn på slagmarken for å frakte Ares bort etter at han er såret.<ref name="Cyrino_50"/><ref>Homer: ''Iliad'', [http://www.perseus.tufts.edu/hopper/text?doc=Perseus%3Atext%3A1999.01.0134%3Abook%3D21%3Acard%3D400 21.416–17].</ref>