Redigerer Adolf Hitler (avsnitt)

=== Opprustning og ekspansiv utenrikspolitikk ===
{{Utdypende|Tysklands opprustning i 1930-årene}}
[[Fil:Bundesarchiv Bild 119-5243, Wien, Arthur Seyß-Inquart, Adolf Hitler.jpg|thumb|upright|Hitler og den østerrikske nazi-lederen [[Arthur Seyss-Inquart]] i [[Wien]] 1938. Det nazistiske Tyskland annekterte Østerrike i [[Anschluss]] («Østerrikes innlemmelse eller gjenforening») 12. mars dette året. På bildet sees også [[Heinrich Himmler]], [[Reinhard Heydrich]], [[Ernst Kaltenbrunner]] og [[Martin Bormann]].{{Byline|Deutsches Bundesarchiv}}]]
Slik som allerede [[Weimarrepublikken]]s demokratiske politikere hadde gjort før ham, arbeidet Hitler utenrikspolitisk for revisjon av [[Versaillestraktaten]]. Men til forskjell fra weimarpolitikerne var han ikke beredt til å nøye seg med rent diplomatisk metodikk og søke å nå frem til konsensusløsninger med de tidligere fiender. Han tok også med på kjøpet at hans virkemidler kunne føre til fornyet militær konflikt.

Men til det kom det ikke i første omgang, fordi de øvrige europeiske makter hele tiden var nokså unnfallende og kom Hitler imøte. [[Polen]] sluttet en ikkeangrepspakt med Tyskland i [[1934]] og [[Storbritannia]] inngikk i [[1935]] [[Den tysk-britiske flåteavtale|en tysk-britisk flåteavtale]] med Det tyske rike. Allerede de økende tyske militærbudsjetter i 1934, innmarsjen i [[Rhinlandet]] i [[1935]] og opprustningen av Riksvernet gikk langt ut over de rammer som Versaillesavtalen tillot, og var egentlig helt eklatante brudd på denne fredsavtalen fra 1919. Men de tidligere seiersmakter lot det hele bare passere.

Hitler betraktet revisjonen av Versailles kun som et etappemål. Etter eget utsagn anså han også de tyske [[1914]]-grenser for «ulogiske» og alt for trange. Selv om Hitler stadig vekk tilkjennegav sin fredsvilje i sine offentlige planer, styrte han ved sin politikk fra begynnelsen av i retning krig.

Etter [[Paul von Hindenburg|Hindenburgs]] død i 1934 meddelte Hitler generalstaben at det var hans hensikt å gjøre Tyskland rede til krig innen fem år. Det var dette mål han strebet mot da han i [[1935]] gjeninnførte den alminnelige verneplikt, og i [[1936]] kom med sin fireårsplan. Den økonomiske snuoperasjon i Tyskland ble fra [[1933]] finansiert på [[kreditt]], og særlig viktig var det statlige arbeidsprogram. Her inngikk den obligatoriske riksarbeidstjeneste og den forsterkede opprustning.

Det målbevisste ved den nasjonalsosialistiske utenrikspolitikk avtegnet seg allerede i oktober 1933, da Tyskland avbrøt nedrustningsforhandlingene med Storbritannia og [[Frankrike]] og meldte seg ut av [[Folkeforbundet]]. I 1934 støttet Hitler et nasjonalsosialistisk kuppforsøk i [[Wien]], ved hvilket den østerrikske forbundskansler [[Engelbert Dollfuß]] ble myrdet. På samme linje lå støtten til [[Francisco Franco|Franco]] under [[den spanske borgerkrig]] siden 1936. Den tyske [[Legion Condor]] gav et svært viktig bidrag til Francos seier, og innsatsen gav [[Luftwaffe (Wehrmacht)|det tyske flyvåpen]] viktige lærdommer det tok med seg og dro nytte av under [[annen verdenskrig]]. Den [[5. november]] [[1937]] innviet Hitler generalstaben i hans videre planer. I den [[Hossbach-protokollen|protokoll]] som oberst [[Friedrich Hossbach]] satte opp fra det hemmelige møtet, heter det at «løsningen på det tyske spørsmål kan bare nås ved makt». Samtidig fortalte Hitler staben at det var hans faste beslutning så snart som mulig å slå til mot [[Tsjekkoslovakia]] og [[Østerrike]].<ref>[http://www.ns-archiv.de/krieg/1937/hossbach/ Die Hoßbach-Niederschrift (fullstendig tekst på tysk)]</ref>

I desember 1937 godkjente Hitler det «Første tillegg til anvisningen for Wehrmachts enhetlige krigsforberedelse av 24. juni 1937». Der ble disse angrepsplanene konkretisert. Der heter det blant annet:

:''«Når Tyskland når opp til sin fulle krigsberedskap, vil de militære forutsetninger for en angrepskrig mot Tsjekkoslovakia være oppfylt (...) og vi vil være i stand til å tilendeføre den til en seierrik avslutning selv hvis den ene eller andre stormakt skulle gripe inn mot oss.»''
Med militære trusler oppnådde Hitler i mars [[1938]] at Østerrike ble tilsluttet det nå «stortyske rike» ([[Anschluss]]). I oktober samme år krevde han at Tsjekkoslovakia skulle avstå til Tyskland de områder som ble kalt [[Sudetenland]] der befolkningen var [[Sudettyskere|sudettysk]], det vil si overveiende tyskspråklig og tyskkulturell. Ettersom Tsjekkoslovakia var i allianse med Frankrike og Storbritannia, bar Hitlers krav med seg faren for en storkrig. Mussolini, som anså at [[Italia]] ennå ikke hadde opprustet i tilstrekkelig grad, fikk imidlertid formidlet det slik at det kom i stand en konferanse i München mellom Hitler, den britiske statsminister [[Neville Chamberlain]] og den franske ministerpresident [[Edouard Daladier]]. De skydde en krig som de mente at deres land ikke var rustet til. De fortsatte dermed sin ''[[appeasement]]''politikk; med [[Münchenavtalen]] godtok de Tysklands ønsker og prisgav de sin alliansepartner Tsjekkoslovakia. I strid med sine avgitte løfter, gjennomtvang han ved hjelp av krigstrusler i mars [[1939]] at «Rest-Tsjekkia» (som han kalte det) ble omgjort til en tysk vasallstat ved navn [[Protektoratet Böhmen og Mähren]]. Slovakia ble en nominelt uavhengig stat, som imidlertid ''de facto'' var helt avhengig av Tyskland.

Umiddelbart etter at Tsjekkoslovakia var slått fullstendig i stykker sa Hitler i en riksdagstale at dermed var Tysklands siste territoriale krav innfridd. Men det skulle bare gå noen få måneder før han krevde at [[Gdańsk|Danzig]] måtte gjenforenes med Tyskland. I en hemmelig tilleggsprotokoll til [[Hitler-Stalin-pakten]] av august 1939 ble en oppdeling av Polen og [[Baltikum]] fastlagt mellom Tyskland og [[Sovjetunionen]]. Det var Hitlers krav i Polen som til slutt utløste den annen verdenskrig. Denne krigen hadde Hitler styrt mot i sin tenkning og i sine regjeringsdisposisjoner siden 1933. Alt annet hadde vært underordnet dette mål.

Hans løftebrudd under og etter [[Münchenavtalen|Sudetkrisen]] hadde imidlertid fått Storbritannia og Frankrike til å tenke på nytt. De ledende statsmenn i begge land var seg nå bevisst at det ikke var mulig å inngå bindende avtaler med Hitler, og at ettergivenhet bare ville oppmuntre til ytterligere krav.