Redigerer Vidkun Quisling (avsnitt)

=== Kuppforsøket april 1940 ===
{{Utdypende|Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940}}
{{Sitat|Etter at England har brutt Norges nøytralitet ved å utlegge minefelter i norsk territorialfarvann uten å møte annen motstand enn de vanlige intetsigende protester fra regjeringen Nygaardsvold, tilbød den tyske regjering den norske regjering sin fredelige hjelp ledsaget av en høytidelig forsikring om å respektere vår nasjonale selvstendighet og norsk liv og eiendom.[…]

Regjeringen Nygaardsvold er trådt tilbake. Den nasjonale regjering har overtatt regjeringsmakten, med Vidkun Quisling som regjeringssjef og utenriksminister […]

Jeg tilføyer at slik som situasjonen har utviklet seg, er enhver fortsatt motstand ikke bare nytteløs, men direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom. […]|Utdrag fra [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|Quislings radiotale 9. april 1940]].<ref name="virsommeord108" />|right}}
[[Fil:German soldiers in Oslo 9 April 1940.jpg|miniatyr|Tyske soldater marsjerer opp [[Karl Johans gate]], 10. april 1940.]]
[[Fil:Nazi-occupied Parliament of Norway 1941.jpg|miniatyr|Quislings [[Vidkun Quislings første regjering|kortvarige april-regjering]] tok opphold i [[Stortingsbygningen]]. Den varte kun i seks dager før den ble avsatt av tyskerne og erstattet med [[Administrasjonsrådet]]. Her er Stortinget dekorert med [[Tysklands flagg#Det tredje rike 1933–1945|orlogsflagg med hakekors]], [[V-tegn]] og propagandabanneret «[[Hitler-Tyskland|Tyskland]] seirer på alle fronter» {{Byline|[[Anders Beer Wilse]], 1941}}]]
Om morgenen den 8. april minela vestmaktene [[Vestfjorden (Nordland)|Vestfjorden]] og områder på vestlandet. Vidkun Quisling var nå helt sikker på at krigen var kommet til Norge, og vurderte det til at de tradisjonelle partiene under [[Johan Nygaardsvold|Nygaardsvolds]], [[C.J. Hambro|Hambros]] og [[Johan Ludwig Mowinckel|Mowinckels]] ledelse var ute av stand til å håndtere situasjonen. Samme dag skrev Quisling i et opprop til befolkningen at

<blockquote>''Nå ser enhver hvad partipolitikerne og deres vanstyre har bragt Norge op i.'' […] Nygaardsvold-regjeringen og de andre partipolitikerne med Hambro og Mowinckel i spissen må straks fjernes fra videre befatning med rikets styre. Nasjonal Samling er den eneste organisasjon som har sett riktig i de avgjørende politiske spørsmål. Nasjonal Samling er den eneste bevegelse som kan redde Norges frihet og selvstendighet […]<ref name="flygeblad-8-april" /></blockquote>

Flygebladet ble delt ut i befolkningen av Hirden, uten at folk flest tok budskapet spesielt seriøst. Det var imidlertid blodig alvor for Quisling, som nå var klar til å gripe makten og innsette seg selv som statsminister.<ref name="Dahl(1992)-73-74" /> Quisling og sekretæren hans [[Harald Franklin Knudsen|Harald Knudsen]] tok inn på [[Hotel Continental]] for natten, da de ventet at situasjonen ville eskalere i nær fremtid. Flyalarmen samme natt gav ham rett, og natt til 9. april var [[Angrepet på Norge i 1940|den tyske invasjonen]] i gang.

Om morgenen banket [[Hans Wilhelm Scheidt]] på Quislings dør. Scheidt hadde forgjeves ventet på [[«Blücher»]] i [[Pipervika]], og da de tyske styrkene ikke hadde kommet som forventet, valgte han å improvisere. [[Albert Viljam Hagelin]], Scheidt og Quisling besluttet nå å iverksette statskuppet, på tross av at dette ikke var blitt klarert med den tyske militære eller politiske ledelsen. Den norske regjeringen hadde imidlertid forlatt Oslo, og i det politiske vakuumet den etterlot seg, så Quisling muligheten til å presentere en ny regjering ledet av ham selv som et ''[[fait accompli]]'' til [[Curt Bräuer]] og tyskerne.<ref name="Dahl(1992)-78-79" />

På ettermiddagen forsøkte Quisling å dra til Forsvarsdepartementet for å overta styringen der, men da både Generalstaben og alle embedsmenn han kjente, var forduftet, måtte han reise tilbake til Hotel Continental med uforrettet sak. Utover ettermiddagen kladdet Quisling med Hagelin og Scheidts hjelp en erklæring han kunne fremføre i kringkastingen, og samme kveld dro Scheidt i [[Sturmabteilung|SA]]-uniform til de tyskokkuperte [[NRK]]-lokalene i [[Olav Vs gate (Oslo)|Roald Amundsens gate]] for å få Quisling på eteren. Riksprogramsjef [[Olav Midttun]] var skeptisk til forespørselen, men Scheidt fikk bløffet Quisling på luften ved å påstå at de arbeidet på vegne av tyske myndigheter. Litt over halv åtte fikk Quisling [[Vidkun Quislings radiotale 9. april 1940|lest opp erklæringen sin]], før han igjen tok turen til Forsvarsdepartementet. Her ringte han oberst Hans S. Hiorth på Elverum og bad ham «arrestere marxistregjeringen», uten at Hiorth tok ham seriøst. Det samme skjedde da Quisling gav [[Kristian Welhaven|politimester Welhaven]] ordre om å innfinne seg til konferanse straks, og på samme måte reagerte [[Norges Rederiforbund|Norges Rederforbund]] da Quisling gav ordre om at norske skip måtte søke til ikke-alliert havn: Alle Quislings ordre ble ignorert denne dagen.<ref name="Dahl(1992)-81-87" />

Klokken ti gikk Quisling på lufta igjen, og etter å ha gjentatt erklæringen fra tidligere på kvelden presenterte han [[Vidkun Quislings første regjering|regjeringen sin]]. Quisling erklærte også at fortsatt motstand mot tyskerne var «direkte ensbetydende med kriminell ødeleggelse av liv og eiendom», og at det medførte «det alvorligste personlige ansvar» for dem som ikke lød ordre fra den nye regjeringen. Samtidig uttalte han at det vil «bli gått rettferdig og hensynsfullt frem mot alle landsmenn».<ref name="Dahl(1992)-87-88" />

Hitler skal ha tatt nyheten om statskuppet positivt, og han gav samme kveld Bräuer ordre om å slutte å forhandle med Nygaardsvold. Bräuer kunne fortsette å forhandle med kong Haakon, så lenge kongen anerkjente Quislings makt. Bräuer var imidlertid dypt skeptisk til Quislings evner og hans påståtte støtte i befolkningen, og begynte straks å arbeide for andre løsninger. Da næringslivet og rettsapparatet også så på Quisling som et blindspor, fikk Bräuer overtalt Berlin til å gi kontrabeskjed, og i kretsen rundt høyesterettsjustitiarius [[Paal Berg]] ble det jobbet for å fjerne Quisling.<ref name="Dahl(1992)-91-95" /> 

Samtidig hadde Quisling problemer i egne rekker, og både [[Gulbrand Lunde]], [[Ragnar Skancke]], [[Frederik Prytz]] og [[Jonas Lie (1899–1945)|Jonas Lie]] var uvillige til å bli med i den nye regjeringen. Store deler av NS bestod av offiserer, og betydelige deler av medlemsmassen valgte å ignorere troskapseden de hadde avlagt til Quisling og heller kjempe på Nygaardsvold-regjeringens side mot invasjonen. Historikeren Hans Fredrik Dahl anslår at «minst hver tredje og sannsynligvis hver annen svorent lojale Quisling-tilhenger falt fra i aprildagene, om ikke fler».<ref name="Dahl(1992)-98-99" />

Vidkun Quislings sterkeste kort de første aprildagene var kontrollen med massemediene, herunder NRK, [[Norsk Telegrambyrå|NTB]] og Oslo-avisene. Disse fulgte i hovedsak Quislings direktiver, selv om den militære sensuren blokkerte mange politiske utspill.<ref name="Dahl(1992)-102" /> Fra og med 13. april fikk Quisling vanskeligere for å slå igjenom, og i løpet av de neste par dagene ble han satt helt på sidelinjen. Det tyske utenriksdepartementet hadde da sendt [[Theodor Habicht]] til Norge for å løse opp i flokene, og Habicht var blitt lite imponert av NS-føreren. Bräuer og Habicht jobbet heller for å la Høyesterett administrere de besatte områdene, og den 15. april ble [[Administrasjonsrådet]] opprettet, mot Quislings vilje. Hitler hadde bestemt seg for å følge Bräuer og Habichts linje, men valgte å holde Quisling i «reserve», i tilfelle han kunne komme til nytte i fremtiden. I en velregissert overdragelsesseremoni i radioen sørget Bräuer for at Paal Berg overtok makten fra Quisling i tilsynelatende ordnede former. Bräuer hadde sørget for å legge opp seremonien slik at det virket som at Berg frifant Quisling for kuppet uken før, selv om dette ikke var Bergs intensjon. Quisling følte seg også manipulert, men kunne lite gjøre uten tysk støtte.<ref name="Dahl(1992)-110-116" />