Redigerer Venstreekstremisme (avsnitt)

=== Den kalde krigen og etterkrigstiden ===
[[Den kalde krigen]] begynte med en diplomatisk splittelse mellom liberale vesteuropeiske nasjoner, ledet av [[USA]], og kommunistiske stater, ledet av Sovjetunionen. Kommunistpartier ble i praksis utstøtt i Vesten, og de få som eksisterte var vanligvis lojale mot Stalin og Sovjetunionen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=33}}</ref> USA presset andre land til å fjerne kommunistpartier fra regjeringsposisjoner, og Italia vedtok i 1947 ''conventio ad excludendum'', som slo fast at Kommunistpartiet ikke kunne ta makt.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=34}}</ref> Antallet kommunister i Vest-Europa sank drastisk; bare [[Frankrike]], [[Italia]] og Finland hadde fortsatt betydelig kommunistisk tilstedeværelse i [[etterkrigstiden]]. Under sovjetisk press beholdt kommunistiske partier i [[Øst-Europa]] makten og ble gradvis staliniserte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=41}}</ref> Innen midten av 1950 årene hadde [[Partito Socialista Italiano|det italienske sosialistpartiet]] utviklet seg til å bli det fremste antikommunistiske ytre venstre‑partiet i Europa.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=34}}</ref> Voldelig revolusjon ble generelt frarådet, særlig av frykt for vestlig militær intervensjon.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=52}}</ref>

Sovjetunionens påvirkning under og etter [[andre verdenskrig]] bidro til at kommunismen spredte seg til Øst- og [[Sørøst-Europa]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=95,104}}</ref> Flere av disse statene ble til sosialistiske folkedemokratier, med blandingsøkonomi før de tilpasset seg stalinistisk styreform.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=49}}</ref> Nye kommunistregimer ble etablert i [[Albania]], [[Bulgaria]], [[Tsjekkoslovakia]], [[Øst-Tyskland]], [[Ungarn]], [[Romania]] og [[Jugoslavia]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=95,104}}</ref> De fleste ytre venstre‑regjeringer implementerte Lenins ide om vanguardparti, og Kina og [[Nord-Korea]] utviklet varianter av marxist-leninismen inspirert av Sovjetunionen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gray, Michael|tittel=Leftist Movements and Soviet Influence|utgivelsesår=2023|side=98}}</ref> Utviklingen av et postindustrielt samfunn i Vest-Europa reduserte den tradisjonelle tilknytningen til kommunistiske krefter.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=35}}</ref> Komintern ble oppløst i 1943 og erstattet av [[Kominform]] i 1947, som eksisterte til 1956.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=54}}</ref>

Selv om autoritære regjeringer i [[Mellom-Amerika]] undertrykte kommunistbevegelser på 1940‑ og 1950 tallet, opplevde enkelte grupper vekst før Marxism–Leninismens gjennomslagskraft avtok.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|sider=86–87}}</ref> Folkets fremadskuende parti i Costa Rica støttet den vinnende koalisjonen i valget i 1944.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=86}}</ref>

Etter Stalins død i 1953 reiste arbeidere i flere østeuropeiske land seg mot kommunistregimene, men disse opprørene ble slått ned av sovjetiske styrker.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=151}}</ref> Flere av disse landene ble styrt av Stalinistiske ledere som senere ble avløst. Jugoslavia distanserte seg og utviklet en nøytral kommunistisk politikk, fri fra både øst og vestlig dominans.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=153–154}}</ref>

Arabiske sosialistgrupper kom til makten i noen land på 1950‑ og 1960 tallet, og fortrengte tidligere kommunistiske partier som dominerende ytre venstre bevegelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Kraetzschmar, Resta|tittel=Arab Socialism and Left Movements|utgivelsesår=2023|side=415}}</ref> [[Japans kommunistiske parti|Det japanske kommunistpartiet]] representerte sosialistisk opposisjon på 1950 tallet, men ble aldri regjeringsbærende.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Greene, James|tittel=Japan's Left-Wing Politics|utgivelsesår=2010|side=198}}</ref> I [[Indonesia]] ble venstresiden utslettet under massedrap i 1965–1966, og kommunistpartiet ble oppløst.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Ufen, Andreas|tittel=Indonesia in Turmoil: Political Party Systems|utgivelsesår=2023|side=377}}</ref>

[[Kinas kommunistparti|Det kinesiske kommunistpartiet]], etablert i 1921, tok makten i 1949 etter [[Den kinesiske borgerkrig|borgerkrigen]], og opprettet Folkerepublikken Kina.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|sider=117–118}}</ref> Landet gjennomførte omfattende utrenskninger av politiske motstandere, inkludert millioner av jordeiere, mens bøndene ble benyttet som basis for støtte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=126}}</ref> I slutten av 1950‑ og tidlig 1960 tallet brøt Kina løs fra Sovjet, og [[Maoisme|Maoismen]] vokste frem som en ny variant av marxismen-leninismen – med begrenset global gjennomslagskraft utenfor Kina.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Gray, Michael|tittel=Leftist Movements and Soviet Influence|utgivelsesår=2023|side=100}}</ref> Nord-Korea og [[Nord-Vietnam]] ble kommunistiske stater, og konflikt med to allierte – [[Korea]]- og [[Vietnamkrigen|Vietnamkrigene]] – fulgte.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Breslauer, George|tittel=Post‑War Eastern Europe|utgivelsesår=2021|side=135}}</ref> I slutten av 1970 årene erstattet Deng Xiaopings politikk maoismen ved å gjeninnføre markedsmekanismer og privat sektor innenfor sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Brown, Archie|tittel=The Rise and Fall of Communism|utgivelsesår=2013|side=381}}</ref>

I Europa ble kommunistpartier splittet i ulike marxistiske fraksjoner fra 1950 tallet – særlig mellom maoisme, [[trotskisme]] og tradisjonell sosialisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> I enkelte land ble maoismen oppfattet som internasjonalistisk og radikal, men europeisk maoisme fikk varig fotfeste i hovedsak i Albania.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> Trotskisme fikk innflytelse blant ytre venstre i Europa på slutten av 1960‑ og tidlig 1970 tallet, særlig i Frankrike og [[Storbritannia]], men ble svekket av interne konflikter og manglende politisk gjennomslag.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=37}}</ref> I Finland led kommunistpartiet tilbakegang på 1960‑tallet da splittelser mellom pro‑sovjetiske og moderniseringsorienterte fløyer oppstod.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=44}}</ref>

To venstreekstreme ideologier fikk særlig betydning i [[Latin-Amerika]] på 1960 tallet: Guevarisme og frigjøringsteologi. Guevarismen vokste fram under [[den cubanske revolusjon]], og stilte seg i opposisjon til forestillingen om at sosialistisk revolusjon kun kunne følge demokratiske eller anti-imperialistiske bevegelser.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=88}}</ref> En rekke geriljagrupper vokste fram i regionen, noe som utløste både [[Borgerkrigen i Guatemala|borgerkrigene i Guatemala]] og i [[Den salvadoranske borgerkrig|El Salvador]].<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|sider=90–96}}</ref> [[Den sandinistiske frigjøringsfront|Sandinistene]] tok makten i [[Nicaragua]] i 1979 og styrte til valgnederlag i 1990.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=93}}</ref> Frigjøringsteologi bidro til at venstreideer ble integrert i deler av [[Den katolske kirke|den katolske kirken]] i Latin-Amerika.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Álvarez, Fernando|tittel=Communist Movements in Central America|utgivelsesår=2023|side=89}}</ref>

I koloniale områder vokste venstreorienterte nasjonalistbevegelser fram på 1960-tallet, som førte til avkolonisering. Tradisjonelle ytre venstre ideer spilte imidlertid en begrenset rolle i disse prosessene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies, Peter & Zdjelar, Ivan|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=25}}</ref> By- og høyt utdannede ble etter hvert den største velgergruppen for ytre venstre i Vest-Europa, og erstattet industriarbeiderne innen 1960 tallet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=47}}</ref>

I løpet av 1950‑tallet vokste New Left fram som et alternativ til tradisjonell kommunisme i Vest-Europa. Bevegelsen tok opp sosiale spørsmål og identitetspolitikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=35}}</ref> I Skandinavia hadde kommunistene allerede begynt å bevege seg mot humanistisk og eurokommunistisk tenkning. Aksel Larsen dannet i Danmark Sosialistisk Folkeparti etter uenighet med Kommunistpartiet omkring 1956‑invasjonen av Ungarn.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=36}}</ref> New Left-bevegelsen vokste i takt med kontrakultur og sosiale bevegelser i 1960‑årene, og anarkismen fikk fornyet oppslutning.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Carter & Curran|beskrivelse=Studies in New Left Thought|utgivelsesår=2002/2004|side=13–40}}</ref> Hele den vestlige ytre venstre‑bevegelsen opplevde en oppblomstring i 1960‑ og 1970‑årene i kjølvannet av amerikansk dominans og kapitalismekritikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=34}}</ref> Vietnamkrigen var viktig drivkraft for New Left-aktivitet.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Davies, Peter & Zdjelar, Ivan|tittel=The Palgrave Handbook of Left-Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=26}}</ref> Grønn politisk bevegelse oppsto som avlegger av New Left og ble senere avradikalisert, og utviklet seg til en sentrum-venstre-bevegelse.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|sider=37–38}}</ref>

Nye ytre venstre sosialistiske partier ble etablert i Vest-Europa på sent 1900 tallet. Mange tidligere kommunistpartier brøt med Sovjetunionen, og ideologier som maoisme, trotskisme og arbeiderisme fikk fotfeste i europeisk politikk.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=35}}</ref> Maoismen spredte seg globalt i 1970‑ og 1980 årene.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Sánchez‑Cuenca, Ignacio|tittel=The Palgrave Handbook of Left‑Wing Extremism|utgivelsesår=2023|side=114}}</ref> I respons til Sovjetunionen utviklet [[Eurokommunisme|eurokommunismen]] seg på 1960‑ og 1970‑tallet som et demokratisk alternativ til Stalinistisk kommunisme. Den fremmet utbygging av velferdsstater og blandede økonomier innmot kommunistiske idealer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=50}}</ref> [[Alþýðubandalagið|Folkefronten på Island]] tok politisk relevans ved å unngå sovjetisk påvirkning og implementere eurokommunisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=March, Luke|tittel=Communist Internationalism and Global Networks|utgivelsesår=2011|side=42}}</ref> Fremveksten av eurokommunisme førte til tilbakegang for Sovjet-lojale kommunistpartier i Vest-Europa, men bevegelsen klarte ikke å opprettholde sin innflytelse utover 1980-tallet, særlig på grunn av motsetninger til politisk pluralisme.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|side=54}}</ref>

Mindre ytre venstre grupper revitaliserte interessen for revolusjonær kommunisme i Vest-Europa. Derimot svekket støtte for ytre venstre-bevegelsene på 1970 tallet dempet denne effekten – og politisk vold fikk større innflytelse innen bevegelsen.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Chiocchetti, Paolo|tittel=The Radical Left Party Family in Western Europe|utgivelsesår=2016|sider=49,52}}</ref> I Italia i perioden kjent som ''Anni di Piombo'' («Ledernes år») brukte grupper som [[De røde brigader|De Røde Brigader]] vold for å fremme revolusjon og motstå neo-fascistisk terror.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Rossi, Giovanni|tittel=Political Violence in Italy|utgivelsesår=2021|side=...}}</ref> I USA oppsto Earth First! på 1980 tallet som en radikal miljøvernbevegelse med ytre venstre-ideer.<ref>{{Kilde bok|forfatter=Mareš, Miroslav|tittel=Radical Ecology in Praxis|utgivelsesår=2023|side=282}}</ref>