Redigerer Unionsoppløsningen (avsnitt)

=== Selvstendighetserklæringen 7. juni ===
[[Fil:Stortingets møte 7. juni 1905.jpg|thumb|left|Fra Stortingets møte 7. juni 1905. Statsminister [[Christian Michelsen|Michelsen]] leser opp regjeringens erklæring. Fargelagt fotografi.{{foto|[[Frederik Hilfling-Rasmussen]]}}]]
I stedet for å vente til neste stortingsperiode, da kongen hadde brukt opp sine to vetoer og den ville gå gjennom, satset regjering og Stortinget på å sende en ny lov om eget norsk konsulatvesen som skulle tre i kraft allerede i 1906. Loven ble oversendt kong Oscar II den 27. mai 1905 og som forventet nektet kongen å sanksjonere loven. Da leverte statsministeren i Stockholm inn den norske regjeringens avskjedssøknad. På tross av protester fra kongen, opprettholdt de avskjedssøknaden på bakgrunn av at de oppfattet sanksjonsnektelsen som en «fornegtelse af rigets suverænitet» og dessuten ga «udtrykk for en personlig kongemagt i strid med grundloven og konstitutionell statsskikk».<ref name="danielsen">Side 425 ff, Rolf Danielsen: «På moderasjonens grunn», Historisk Tidsskrift bind 81, nr. 4/2002.</ref>

Bakgrunnen for fratredelsen henger sammen med Venstres kontrasignaturlære fra 1890-årene. Tradisjonell konstitusjonell tankegang var at regjeringen skulle protokollføre en protest og så [[Kontrasignatur|kontrasignere]]. Dette ble blant annet gjort under Stattholdersaken på 1860-tallet. Venstres kontrasignaturlære gikk imidlertid ut på at dette ikke var nok for at regjeringen kunne fraskrive seg ansvaret for saken, og at de måtte nekte kontrasignering og gå av.<ref name="danielsen"/> 

Kongen svarte på dette med å ikke godkjenne avskjedssøknaden med bakgrunn i at det ville være umulig å finne en ny regjering.<ref>[http://www.arkivverket.no/manedens/mai2005/statsrad.html Siste statsråd med kong Oscar II] Arkivverket, udatert 2005, hentet 31. januar 2013</ref> Ifølge kontrasignaturlæren ville da de som tok over som regjering måtte signere på kongens sanksjonsnektelse, og dermed stå til ansvar for den. Ettersom Stortinget var samlet bak avgjørelsen ville det vært umulig for Oscar II å finne noen som ville gå imot den.<ref name="danielsen"/>

Stortingets president [[Carl Berner]] leste den [[7. juni]] [[1905]] opp følgende:<br />
:«''Da statsraadets samtlige medlemmer har nedlagt sine embeder, da Hans Majestæt kongen har erklæret sig ude af stand til at skaffe landet en ny regjering, og da den konstitutionelle kongemagt saaledes er traadt ud af virksomhed, bemyndiger stortinget medlemmerne af det idag aftraadte statsraad til indtil videre som Den norske regjering at udøve den kongen tillagte myndighed i overensstemmelse med Norges riges grundlov og gjældende love – med de ændringer, som nødvendiggjøres derved, at foreningen med Sverige under en konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.''»<ref>Side 336, Yngvar Nielsen: «Norge i 1905», C. Andersens forlag, Horten, 1906</ref>

[[Fil:Carl Berner 1905.jpg|thumb|Stortingspresident [[Carl Berner]], her avbildet av [[Christian Krohg]].]]
De siste to bisetningene: «''at foreningen med Sverige under én konge er opløst som følge af, at kongen har ophørt at fungere som norsk konge.''» regnes som unionsoppløsningen. Rolf Danielsen argumenterer imidlertid med at det som skjedde var at kongemakten selv hadde opphevd unionen ved å nekte sanksjon og å nekte regjeringens avskjed. Slik var Stortingets avgjørelse bare en bekreftelse av kongens handling.<ref name="danielsen"/> Professor i samfunnsøkonomi og beslutningsteori [[Aanund Hylland]] kommenterte i et innlegg at vedtaket medførte begynnelsen på oppløsningen av unionen, og ikke unionsbruddet i seg selv.<ref>[http://www.norges-bank.no/Upload/import/konferanser/2005-06-07/data/hylland.pdf Unionsoppløsningen i 1905: Bør vi feire den 7. juni?]{{død lenke|dato=oktober 2017 |bot=InternetArchiveBot }} - Aanund Hyllands manuskript til innlegg holdt ved Norges Banks konferanse «Historisk-monetær statistikk for Norge», Bogstad Gård, 7. juni 1905, hentet 26. februar 2013</ref>

Oscar II svarte den 10. juni på denne konklusjonen ved å påpeke flere kritikkverdige forhold mellom avgjørelsene og grunnloven. Han påpekte at det var hans grunnlovsmessige rett til å nekte, at avgjørelsen om å ikke sanksjonere var grunnlovsfestet, at et eget norsk konsulatvesen ikke var en sak mellom Norges regjering, parlament og konge, men mellom Norge og Sverige, at «''Norges konge maa stedse have for øie dets grundlovs § 1: "Kongeriget Norge er et frit, selvstændigt, udeleligt og uafhændeligt Rige, forenet med Sverige under een Konge.''», at Venstres kontrasignaturlære gikk på tvers av grunnlovens forståelse av kontrasignatur og at grunnlovsavgjørelser skal gjennom tre storting, jamfør §112 i Norges grunnlov. Kongen la til mot slutten av sitt protestskriv:<br />
: «''De love, hvortil jeg har aflagt ed, og de forenede rigers vel har været det bestemmende for min beslutning ved konsulatspørsmaalets afgjørelse, men derunder er jeg bleven nødt ikke blot af det norske statsraads kontrasignationsnegtelse, men ogsaa af dets medlemmers afskedsansøgninger. Da jeg erklærede: "Da det er mig klart, at nogen anden regjering ikke nu kan dannes, saa bifalder jeg ikke statsraadernes afskedsansøgning," - har statsraadet truende udtalt, at den nordmand, som ydede sin medvirkning til min beslutning, derved i samme øieblik vilde være uden fædreland.''

: ''Jeg blev altsaa stillet i den situation, enten at nødsages til selv at bryde den ed, jeg har aflagt til rigsakten, eller ogsaa at udsætte mig for i modsat fald at stilles uden raadgivere. Her gaves for mig intet valg.''»<ref>[http://www.nb.no/baser/1905/tema/june_4b.html 24. Kong Oscars protestskrivelse af 10de juni 1905] - Nasjonalbiblioteket (udatert), hentet 13. januar 2013</ref>

Riksakten hadde grunnlovs gyldighet.