Redigerer Tysklands samling (avsnitt)

===Preussens voksende styrke: ''Realpolitik''===
[[File:BismarckRoonMoltke.jpg|thumb|alt=three men in military uniforms carrying pickel helmets—the ones with pikes sticking out of the crowns|Konvergensen av lederskap i politikk og diplomati ved Bismarck, til venstre, og reorganisasjonen av hæren og dens treningsteknikker ved [[Albrecht von Roon]] (i senter), og omstrukturering av operasjonelle og strategiske prinsipper av [[Helmuth von Moltke den eldre|Helmuth von Moltke]] (til høyre) gjorde Preussen til en av de sterkeste og mektigste stater i europeiske anliggende etter 1860-tallet.]]

Etter at han fikk [[Hjerneslag|slag]] i 1857 kunne ikke lenger den prøyssiske kong [[Fredrik Vilhelm IV]] regjere, og året etter ble broren [[Vilhelm I av Tyskland|Vilhelm]] [[regent]]. Samtidig var [[Helmuth von Moltke den eldre|Helmuth von Moltke]] blitt sjef for den prøyssiske generalstaben, mens [[Albrecht von Roon]] ble [[Preussens krigsministre|prøyssisk krigsminister]] i 1859.<ref>Holt, s. 27.</ref> Det nye lederskapet i det prøyssiske militærvesenet kom til å få store følger, og von Roon og Vilhelm begynte snart en reform av hæren. Samtidig omorganiserte Moltke hærens kommandostrukturer. Disse reformene &ndash; og spesielt hvordan de skulle finansieres &ndash; førte til en forfatningskrise i 1860, da både det prøyssiske parlamentet og Vilhelm (via krigsministeren) ønsket kontroll over militærbudsjettene. Etter at Vilhelm var blitt konge (som Vilhelm I) i 1861 utnevnte han [[Otto von Bismarck]] til prøyssisk statsminister året etter, og Bismarck sørget for at krigsministeren fikk kontroll på militærbudsjettene, slik at forfatningskrisen gikk over.<ref>Holt, s. 13–14.</ref>

[[Krimkrigen]] i 1854-55 og [[den andre italienske frigjøringskrig]]en i 1859 kom til å ødelegge det gode forholdet mellom stormaktene Storbritannia, Frankrike, Østerrike og Russland. De prøyssiske militærreformene og Bismarcks aktive diplomati bidro til at det oppstod en ny maktbalanse, der Preussen ble den ledende tyske staten. Bismarcks diplomati (om nødvendig støttet av våpenmakt) og den pragmatiske prøyssiske konservatismen gav opphav til begrepet ''[[Realpolitik]]''.<ref>Blackbourn, ''Long Century'', s. 175–179.</ref>

Bismarck ga uttrykk for kjernen i ''Realpolitik'' i den berømte [[«Blod og jern» (tale)|«Blod og jern»-talen]] den 30. september 1862, kort tid etter at han ble statsminister: «Denne tids store spørsmål blir ikke avgjort gjennom taler eller avstemninger – den store feilen fra 1848 og 1849 – men derimot av jern og blod.»<ref>''[N]icht durch Reden oder Majoritätsbeschlüsse werden die großen Fragen der Zeit entschieden – das ist der große Fehler von 1848 und 1849 gewesen – sondern durch Eisen und Blut''. Hollyday, 1970, s. 16–18.</ref> Bismarcks «jern og blod»-uttrykk (eller «blod og jern», som det ofte gjengis som), har ofte blitt misbrukt som argument for et tysk begjær etter blod og makt.<ref>Blackbourn, ''Peculiarities'', Part I.</ref> Setningen om «taler eller avstemninger» tolkes ofte som at Bismarck avviser politiske prosesser, men dette gjorde aldri Bismarck selv.<ref>Mann, kapittel 6, s. 316–395</ref> «Jern og blod»-uttrykket handler heller ikke om den prøyssiske militærmaktens uovervinnelighet, men derimot om de tyske statenes evne til å produsere jern og annet krigsmateriell, og at de om nødvendig var beredt til å bruke militærmakt.<ref>[[Isabel V. Hull]], ''Absolute Destruction: Military culture and the Practices of War in Imperial Germany'', Ithaca, New York, 2005, s. 90–108; 324–333.</ref>