Redigerer Storfyrstedømmet Finland (avsnitt)

=== 1906 til 1917 ===
Etkammerparlamentet og stemmerett til de brede folkemassene krevde at det ble dannet moderne, strukturerte politiske partier. ''Socialdemokraterna'' ble stiftet i 1899 og var allerede i 1905 organisert i den grad at partiet kunne spille en sentral rolle under årets revolusjonære hendelser, og å drive en effektiv valgkamp. I 1904 ble det gammelfinske partiet restrukturert og fikk en formell partiledelse og regionale avdelinger. Ungfinnene gjorde det samme året etter. Et helt nytt parti var [[Centern i Finland|''Agrarförbundet'']] som ble dannet i 1906 og først og fremst representerte de finskspråklige bøndene. Den dominerende personligheten var  [[Santeri Alkio]] som hadde skiftet over fra ungfinnene.<ref name="Klinge, s. 436">Klinge, s. 436</ref>

Det svenske partiet sto overfor en drastisk reduksjon av sin innflytelse. Tidligere sikret valgsystemet at den svenskspråklige eliten dominerte i to stender, men nå var det å forvente at de ville komme i undertall i det nye parlamentet. Derfor foretok den svenske leiren en nyorientering, og i mai 1906 ble ''[[Svenska folkpartiet]]'' stiftet. Målgruppa var ikke bare de gamle elitene, men også svenskspråklige finner i alle samfunnslag.<ref name="Klinge, s. 436"/>

Det første valget til nytt parlament i mars 1907 gav Socialdemokraterna 80 av 200 mandater, et resultat som kom overraskende på samtidige kommentatorer. Gammalfinnene fikk 59 og Centern 9 plasser. De konstitusjonelt innstilte partiene var svært skuffet: ungfinnene erobret 26 mandater, Svenska folkpartiet 24.<ref>Virrankoski II, s. 600</ref> De følgende årene oppløste tsaren parlamentet flere ganger etter kort tid da parlamentet stadig gikk i mot den russiske regjeringen. Under [[den første verdenskrig|første verdenskrig]] kom ikke parlamentet sammen, selv om det ble avholdt valg i 1916.

Socialdemokraterna var i denne tiden splittet av uenighet. Mens partiet i 1909–1911 og 1913–1917 ble ledet av den moderate  [[Matti Paasivuori]] som søkte samarbeid med de borgerlige, arbeidet ledelsen i 1906–1909 og 1911–1913, [[Edvard Valpas-Hänninen]] og [[Otto Ville Kuusinen]] for en revolusjonær klassekamplinje.<ref>Virrankoski II, s. 610</ref> Likevel vokste Socialdemokratarnas valgoppslutning ved hvert valg. I 1916 fikk de med et stemmetall på 47,29 % et absolutt flertall på 103 plasser. Centern var også på frammarsj og fikk 16 mandater i 1916. Til gjengjeld svant oppslutningen om Det finske partiet drastisk, og de fikk i 1916 bare 33 mandater.