Redigerer Slaget ved Waterloo (avsnitt)

=== Fjerde fase: Erobringen av La Haye Sainte ===
[[Fil:Knotel - The storming of La Haye Sainte.jpg|mini|alt=Stormingen av La Haye Sainte, tegning av Richard Knötel|Stormingen av La Haye Sainte {{Byline|Richard Knötel (1857-1914)|type = Tegning av}}]]

Omtrent samtidig med Neys kombinerte infanteri- og kavaleriangrep på senter og høyre del av Wellingtons linje ble elementer av d'Erlons I. korps samlet, ledet av 13. Régiment de Légère, og gjorde et fornyet angrep på La Haye Sainte. Angrepet lyktes, delvis fordi the King's German Legion gikk tom for ammunisjon. De modige tyske soldatene hadde holdt senter av slagmarken nesten hele dagen og hindret den franske fremrykkingen.<ref>{{Cite book|last1= Simms|first1= Brendan|date= 2014|title= The Longest Afternoon: The 400 Men Who Decided the Battle of Waterloo|url= https://archive.org/details/longestafternoon0000simm_i2z0|publisher= Allen Lane|isbn= 978-0241004609}}</ref><ref>{{Harvnb|Beamish|1995|p=367}}</ref> Marskalk Ney flyttet deretter [[beredent artilleri]] (ridende artilleri) opp mot Wellingtons senter og begynte å skyte mot infanteristenes karréer på nært hold med [[kardesk]].<ref name="Siborne439" /> Regimentene 30th og 73rd hadde så store tap at de måtte trekke sammen for å danne en brukbar karré.<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=236}}</ref>

<blockquote>«Erobringen av La Haye Sainte av franskmennene var en meget farlig hendelse. Det åpnet selve senter i den britisk-allierte styrken, og plasserte fienden på en avstand av 60 yards (55 meter) av det senteret. Franskmennene kastet ikke bort noe tid med å dra fordel av dette, de presset frem infanteri støttet av kanoner, som lot de holde en svært destruktiv ildgiving på Altens venstre og Kempts høyre …», kaptein James Shaw, 43rd Foot, stabssjef 3. divisjon<ref name="Hofschröer 1999 134">Hofschröer 1999, s. 134</ref></blockquote>

Hva Napoléon trengte for å fortsette angrepet hadde skjedd.<ref name="Barbero 2006 234">{{Harvnb|Barbero|2006|p=234}}</ref> Marskalk Ney var nær å bryte gjennom senter av de britisk-allierte styrkene.<ref name="Hofschröer 1999 134" />

Sammen med artilleriilden ble de britisk-allierte styrkene også beskutt av franske [[tiraljør]]er fra La Haye Sainte. Situasjonen var så kritisk at fanene til 33rd regiment og Halketts brigader ble sendt til bakre linjer for å sikre  de, beskrevet av historikeren Alessandro Barbero som, «…et tiltak som savnet sidestykke.».<ref>{{Harvnb|Barbero|2006|p=241}}</ref> Generalløytnant [[Carl von Alten]] beordret en enkelt bataljon fra King's German Legion å gjenerobre La Haye Sainte. Bataljonen under oberst Ompteda klarte å jage vekk noen franske tiraljører, men ble så angrepet av franske kyrassérer i flanken. Ompteda ble drept og bataljonen nedkjempet.<ref name="Barbero 2006 234" /> Et nederlandsk-belgisk kavaleriregiment som ble beordret til å angripe flyktet i stedet fra slagfeltet, beskutt av sitt eget infanteri. Generalmajor Merlens 3. Brigade Lichte Cavalerie angrep det franske artilleriet som hadde tatt stilling nær La Haye Sainte, men ble nedkjempet. Den nederlandske kavaleridivisjonen, Wellingtons siste kavalerireserve bak det britisk-allierte senter hadde tapt halvparten av sin styrke. På tross av sine tap var det  franske kavaleriet fremdeles en trussel og tvang det britisk-allierte infanteriet til å holde seg i karré. Stadig mer fransk artilleri ble brakt fremover.<ref name="Barbero 2006 235–236">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=235–236}}</ref>

Et fransk artilleribatteri rykket frem til rundt 300 yards (om lag 270 meter) fra der 1./1. Nassau sto i karré og beskytningen ga store tap. Et annet fransk batteri rykket frem til flanken av kaptein Mercers batteri, skjøt ned hestene og presset Mercer og hans artillerister tilbake, han mintes senere, «Hastigheten og presisjonen på denne ildgivingen var ganske skremmende. Nesten hvert skudd rammet og jeg forventet at vi alle ville bli utslettet. … Saltaskene ble i mange tilfelle revet fra hestenes rygg … En granat jeg så eksploderte under de to fineste trekkhestene i troppen og ned gikk dem.»<ref name="Barbero 2006 235–236" />

Franske tiraljører besatte dominerende stillinger, spesielt på en kolle som lå høyere enn regimentet the 27th Foot. Ute av stand til å bryte karréformasjonen grunnet det franske kavaleriet hadde regimentet ingen mulighet for å angripe og måtte utstå beskytningen. Ildgivingen påførte regimentet store tap og the Inniskillings mistet to-tredjedeler av styrken i løpet av tre til fire timer.<ref name="Barbero 2006 239">{{Harvnb|Barbero|2006|pp=239}}</ref>

I denne perioden av slaget ble mange av Wellingtons generaler og rådgivere drept eller såret, blant de generalmajor Somerset, oberstløytnant Gordon, oberst de Lancey, generalløytnant Alten og generalmajor Cooke.<ref name="Barbero 2006 240">{{Harvnb|Barbero|2006|p=240}}</ref> Situasjonen var kritisk og  Wellington, innestengt i en karré og uvitende om hendelsene utenfor den, var desperat for de prøyssiske styrkenes ankomst og støtte.

==== Ankomst av IV. prøyssiske korps: Plancenoit ====
<blockquote>«Natten eller prøysserne må komme.», Wellington<ref name="Barbero 2006 242">{{Harvnb|Barbero|2006|p=242}}</ref></blockquote>

[[Fil:Prussian Attack Plancenoit by Adolf Northern.jpg|mini|Prøyssiske styrkers angrep på landsbyen Plancenoit {{Byline|Adolf Northern (1828-1876)|type = Malt av}}]]

General Friedrich Wilhelm von Bülows IV. korps var den første prøyssiske styrken som ankom den franske høyre flanken,  han rettet styrken mot [[Plancenoit]] for å benytte den som et springbrett mot de bakre franske stillingene. Feltmarskalk Blücher ønsket å sikre sin høyre flanke ved at styrken trengte frem gjennom skogen Bois de Paris.<ref name="Hofschroer-116">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=116}}</ref> Blücher og Wellington hadde utvekslet meldinger siden klokken 10:00 og hadde avtalt fremstøtet mot Frichermont dersom Wellingtons senter var under angrep.<ref name="Hofschroer-95">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=95}}</ref><ref>{{Harvnb|Chesney|1907|p=165}}</ref>

Omtrent på denne tiden, mens det franske kavaleriangrepet pågikk for full styrke ble 15. brigade fra IV. korps sendt for å få kontakt med styrkene fra Nassau på Wellingtons venstre flanke, i området Frichermont-La Haie, brigadens beredne artilleri og ekstra artilleri var utplassert på dets venstre flanke for støtte.<ref name="Hofschroer-117">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=117}}</ref> Napoléon sendte divisjonsgeneral Lobaus VI. korps for å avskjære resten av Bülows IV. korps som fortsatte mot Plancenoit. Den prøyssiske 15. brigaden drev Lobaus styrker ut av Frichermont med et bajonettangrep og fortsatte så opp høydene ved Frichermont, beskjøt franske [[Jeger (soldat)|jegere]] med  12-punds kanoner og presset på mot Plancenoit. Dette ledet Lobaus korps til retrett til området ved Plancenoit, presset Lobau forbi baktroppene til Armee Du Nords høyre flanke og var en direkte trussel mot dets eneste retrettvei. Den 16. prøyssiske brigaden under von Hiller presset også fremover mot Plancenoit.

Napoléon hadde sendt alle de åtte bataljonene i den unge garden (fransk: la jeune Garde) for å forsterke Lobaus styrker, som var hardt presset av prøysserne. Den unge garden gikk til motangrep og etter svært harde kamper sikret de landsbyen Plancenoit, men ble så utsatt for nye angrep fra prøysserne og drevet ut av Plancenoit.<ref name="Hofschroer-122">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=122}}</ref> Napoléon sendte to bataljoner av keisergarden inn i Plancenoit og etter å ha kjempet seg frem med bajonettene gjenerobret denne styrken landsbyen.<ref name="Hofschroer-122" />

==== Zietens flankemarsj ====
[[Fil:Battle of Waterloo map.jpg|mini|Situasjonen fra 17:30 til 20:00 {{Byline|Gregory Fremont-Barnes (sjefsredaktør)|type = Tegning av}}]]

Sent på ettermiddagen hadde general Zietens I. korps ankommet i styrke i området rett nord for gården La Haie, mot Wellingtons venstre flanke. General Müffling som var de prøyssiske styrkenes liasonoffiser hos Wellington red for å komme korpset i møte. Zieten hadde da fått frem sin 1. brigade, men hadde blitt bekymret over synet av soldater på vidvanke (engelsk: stragglers) og skadede fra avdelingene fra Nassau og den prøyssiske 15. brigade. Zieten fikk inntrykk av at styrkene trakk seg tilbake og idet han var usikker på om hans egne styrker ville bli blandet inn i en generell retrett begynte han å flytte sine styrker vekk fra Wellingtons flanke og i retning den prøyssiske hovedstyrken nær Plancenoit. Da general Müffling oppdaget dette fikk han overbevist Zieten at han måtte støtte Wellingtons venstre flanke. General Zieten beordret sine tropper til å gjenoppta marsjen mot Wellington og ankomsten av hans styrke tillot Wellington å forsterke sitt hardt pressede senter ved å flytte kavaleri fra venstre flanke.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=125}} Sitatet dekker hele avsnittet.</ref>

Det prøyssiske I. korps fortsatte å angripe de franske styrkene foran Papelotte. Om lag klokken 19:30 var stillingen for de franske styrkene bøyd i en slags bue, linjen gikk fra Hougoumont på venstre flanke, via gården La Haie Sainte til Plancenoit på høyre flanke.<ref name="Hofschroer-139">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=139}}</ref> Divisjonsgeneral Duruttes styrker hadde tatt stillingene ved La Haie Sainte og Papelotte i en rekke med angrep,<ref name="Hofschroer-139" /> men trakk seg nå tilbake bak Smohain uten å kunne stoppe det prøyssiske 24. regiment da det gjenerobret begge steder. Det 24. prøyssiske regiment rykket frem mot de nye franske stillingene, ble slått tilbake og angrep igjen støttet av [[Schlesien|schlesiske]] riflemenn (tysk: schützen) og F/1. milits (tysk: landwehr).<ref name="Hofschroer-140">{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=140}}</ref> De franske styrkene trakk seg først bakover for det fornyede prøyssiske angrepet, men prøvde så å holde stand, gjenerobre Smohain og holde fast på åskammen og de siste husene i Papelotte.<ref name="Hofschroer-140" />

Det 24. prøyssiske regiment fikk kontakt med en skotsk bataljon helt på sin høyre flanke og sammen med det prøyssiske 13. militsregiment drev de de franske styrkene ut av disse stillingene. Fortsatte angrep fra 13. prøyssiske regiment og 15. brigade tvang de franske styrkene vekk fra Frichermont.<ref>{{Harvnb|Hofschröer|1999|p=141}}</ref> Divisjonsgeneral Duruttes divisjon, i ferd med å bli angrepet av skvadroner fra kavalerireserven til general Zietens I. korps, trakk seg ut av slagfeltet. Det prøyssiske I. korps rykket så frem til veien mot Brussel, som samtidig var den eneste retrettveien for de franske styrkene.