Redigerer Slaget ved Sedan (1940) (avsnitt)

== Franske motoffensiver ==

Den franske generalen Charles Huntziger, øverstkommanderende for 2. armé, var ikke bekymret over den tyske erobringen av Sedan eller sammenbruddet i de franske forsvarslinjene grunnet tysk flyangrep. Han forventet at omfattende franske reserver, særlig X korps, skulle stabilisere fronten. General Heinz Guderians beslutning om å angripe vestover med 1. panserdivisjon og 2. panserdivisjon etterlot 10. panserdivisjon for å forsvare brohodet ved Sedan. Mot denne styrken var det franske XXI korps; 3. panserdivisjon, 3. motoriserte infanteridivisjon, 5. lette kavaleridivisjon, og 1. kavaleribrigade, under general Jean Flavigny. En annen gruppe, bestående av 2. lette kavaleridivisjon og 3. panserdivisjon forsterket Flavignys styrke. Det franske X korps, med 12. og 64 rekognoseringsbataljoner, elementer av 71. infanteridivisjon,  205. infanteriregiment,  og 4. panserbataljon skulle også slutte seg til angrepet. Den franske styrken hadde nesten 300 stridsvogner, med 138 middels og tunge stridsvogner, bestående av Hotchkiss og [[Char B1|Char B1-Bis]].<ref>Frieser 2005, s. 199.</ref>

De franske stridsvognene hadde tyngre panser og bevæpning enn de tyske stridsvognene. Den tyske [[Panzer IV]] hadde 30&nbsp;mm panser, mens Hotchkiss hadde 45&nbsp;mm, og Char B1 hadde 60&nbsp;mm beskyttelse. Videre var Char B1s bevæpning én 47&nbsp;mm og én 75&nbsp;mm kanon, som utklasset alle de tyske stridsvognene. I et engasjement på åpen mark hadde general Guderians stridsvogner generelt begrenset å stille opp med når det gjaldt panser og bevæpning. To-tredjedeler av hans enheter var utstyrt med Panzer I og II, og bare 30 Panzer IV i hans slagorden. De franske stridsvognene hadde én viktig ulempe, lav utholdenhet. De trengte påfylling av drivstoff etter kun to timer drift, og de var også langsomme.<ref>Frieser 2005, s. 200.</ref>

=== Tapte muligheter ===

I løpet av 14. mai flyttet brigader Henri Lafontaine, sjef for 55. infanteridivisjon, sin kommandopost fra høydedraget ved la Marfée til tettstedet Bulson, {{convert|10|-|11|km|mi|0}} sør for Sedan. De franske styrkene hadde i en viss grad forberedt seg på et mulig tysk gjennombrudd ved Sedan, og hadde plassert X korps tilgjengelig for et motangrep. Det skulle besette stillingene ved Bulson langs aksen Chéhéry–Bulson–Haraucourt og angripe mot det tyske brohodet ved Meuse. Terrenget var til dels dekket av skog, og general Charles Huntziger, øverstkommanderende for 2. armé, var overbevist om at de franske styrkene både ville klare å holde Bulson, og at de tyske styrkene ikke ville klare å utnytte sin taktiske seier ved Sedan 14. mai.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/>

De tyske styrkene hadde en 7-timers forsinkelse med å få sine panserstyrker over elven Meuse, noe som kunne vært avgjørende. De franske forsvarerne hadde allerede lagt planer for motangrep med stridsvogner, men forsinkelser i å få frem styrker, uthaling og nøling av lokale kommandanter, ble forverret ved feilaktige etterretningsrapporter og ved forvirringen som fulgte av panikken og retretten til infanteristene som hadde oppgitt sine stillinger i «panikken ved Bulson»,<ref name="Frieser 2005, p. 177">Frieser 2005, s. 177.</ref> gjorde at motangrepet ikke kunne iverksettes før om morgenen den 14. mai. Kommandant for X korps artilleri, oberst Poncelet, hadde forsøkt å holde sine enheter på plass, men hadde motvillig beordret en retrett.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/> Denne avgjørelsen førte til  at korpsets artilleribataljoner etterlot mye tungt artilleri og forårsaket 55. infanteridivisjons kollaps (panikken ved Bulson), og en delvis kollaps av 71. infanteridivisjon.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/> Oberst Poncelet begikk selvmord noen få dager etterpå.<ref name="Frieser 2005, p. 177"/>

Den 13. og 14. mai var de tyske styrkene sårbare. Et kraftfullt fransk motangrep i dette tidsrommet av de franske pansrede styrkene kunne hindret general Guderian fra å bryte ut av det tyske brohodet ved Meuse, og endret utfallet av felttoget. De franske generalene var imidlertid preget av den franske hærens doktrine om metodisk krigføring, hadde sine kommandoposter langt unna området, som gjorde at de ikke hadde noe oppdatert bilde av situasjonen. Franske styrker i området ble også hemmet ved at de mottok feilaktige etterretningsrapporter som anslo at tyske stridsvogner allerede hadde krysset elven Meuse, mange timer før de faktisk gjorde det. Når kommandantene mottok etterretning, var informasjonen utdatert. Det ble fatalt, særlig siden den franske generalstaben forventet en betydelig mer utdratt prosess med et innledende tysk angrep, og en påfølgende videre fremrykking.<ref>Mansoor 1988, s. 70–71.</ref>

=== Kappløpet til Bulson ===

Kappløpet til høydedraget Bulson begynte 16:00 den 13. mai, og 07:30 den 14. mai hadde franske panserstyrker rykket frem til Bulson for å innta området som 55. infanteridivisjon hadde flyktet fra den 13. mai,<ref name="Healy 2007, s. 60">Healy 2007, s. 60.</ref> og ødelegge de tyske brohodene ved elven Meuse. Mens det hadde vært mulig den 13. mai, så hadde styrkeforholdet nå endret seg i de franske styrkenes disfavør.<ref name="Healy 2007, p. 60"/>

Det franske X korps angrep involverte et fremstøt på venstre flanke av 213. infanteriregiment og  7. panserbataljon, og på høyre flanke 205. infanteriregiment og 4. panserbataljon.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/><ref name="Evans 2000, p. 59">Evans 2000, s. 59.</ref> Styrken på høyre flanke ankom sent, så 213. infanteridivisjon og 7. panserbataljon rykket frem alene på den nordlige aksen. Det var antatt at de kunne nå et område mellom Chéhéry og Bulson på litt under to timer.<ref name="Frieser 2005, p. 183"/> Allikevel tok det 17 timer fra ordren om fremrykking ble gitt, inntil den første franske stridsvognen var ved høydedraget Bulson. De fant ut at de tyske angriperne hadde kommet dit noen minutter før dem.<ref name="Frieser 2005, p. 183">Frieser 2005, s.183.</ref>

Brigader Henri Lafontaine hadde vært nølende i et døgn, fra kvelden 13. mai. Han brukte timer på å rekognosere terrenget, mens han noen ganger forsøkte å stoppe og argumentere med flyktende franske infanterister og artillerister tilhørende 55. og 71 infanteridivisjon. Han hadde vært innom flere regimenters hovedkvarterer, og så etter sin korpskommandant, general Gransard (som også var ute og rekognoserte terrenget) for å få en angrepsordre, og i mellomtiden forhørte han seg usystematisk med lokale kommandanter. Grunnet dette forsinket brigader Henri Lafontaine utstedelsen av ordre til underliggende enheter til 05:00 den 14. mai, hvor de tyske styrkene hadde konsolidert brohodene og panserstyrkenes infanterister allerede rykket frem mot Bulson. Brigader Henri Lafontaine hadde mottatt en angrepsordre klokken 20:00 13. mai, hvor han ble beordret å slå tyskerne og gjenerobre brohodene ved Meuse, men han ventet på en ordre for å fortsette. Det sto i motstrid til de tyske enhetene, som opererte under såkalt [[oppdragstaktikk]] (tysk: Auftragstaktik). Brigader Henri Lafontaine hadde kastet bort verdifulle timer, avgjørende for et potensielt avgjørende fransk motangrep.<ref name="Frieser 2005, p. 183-186">Frieser 2005, s. 183–186.</ref>

De franske styrkene hadde kastet bort en mulighet for å slå tilbake det tyske angrepet, men grunnet dårlig stabsarbeid lyktes det ikke. Den 1. tyske panserdivisjon hadde slitt med å rykke frem så raskt som den ønsket, det gikk sent på veiene ut fra Gaulier og Sedan. De tyske soldatene var også utslitt etter fem dagers fremrykking. Et raskt motangrep av kun to infanteriregimenter og to panserbataljoner kunne ha «kastet tyskerne ut i en krise»<ref group="note">"plunged the Germans into crisis"</ref>.<ref name="Frieser 2005, p. 187">Frieser 2005, s.187.</ref> Selv et mislykket angrep, og erobringen av Bulson, ville tillat det å bli brukt av enheter fra den franske 2. armé og panserenheter. Blant de var franske 3. panserdivisjon under general Jean Flavigny slagkraftige XXI korps som var underveis fra Maginotlinjen i sør.<ref name="Frieser 2005, p. 187"/><ref name="Krause & Cody 2005, p. 173">Krause & Cody 2005, s. 173.</ref>

Noe som bidro til å forsterke problemene for de franske styrkene var at de manglet mobile stridsvogner, konstruert for offensiver. Fransk militær doktrine dikterte at stridsvognene var tenkt som støtte for infanteriet i forsvar, og skulle rykke frem sammen med infanteriet. Et eksempel på det var stridsvognen FCM 36, den var ikke beregnet på å bevege seg raskere enn infanterister til fots og hadde en topphastighet på 24&nbsp;km/h (15&nbsp;mph).<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Det tok fra klokken 07:30 til 08:45 den 14. mai for de franske stridsvognene å dekke de siste {{convert|2|km|mi}} til høyden ved Bulson.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> De fremste elementene av den tyske 1. og 2. panserdivisjon hadde nådd høyden bare minutter før, etter å ha tilbakelagt {{convert|9|km|mi}} på mindre tid.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Det innledende sammenstøtet var ikke i favør av tyskerne. I stedet for å la de mellomstore stridsvognene Panzer III og Panzer IV ha prioritet ved kryssingen av Meuse, hadde få slike kommet seg over elven, og fortroppen ved Bulson var mest lett armerte og bevæpnede Panzer I og Panzer II.<ref name="Healy 2007, p. 60"/>

=== Kampen ved Bulson, 14. mai 1940 ===

[[Fil:Battle of Bulson-Connage (14 May 1940).png|miniatyr|Kampene ved Bulson og Connage, 14. mai 1940 {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}]]

De innledende trefningene fant sted mens slaget om Hannut ble utkjempet mellom franske og tyske panserstyrker i Belgia. På sørsiden av Bulson led generalløytnant Friedrich Kirchner, sjef for 1. panserdivisjon, flere taktiske nederlag, og så 37 mm granatene fra hans [[3.7 cm PaK 36]] panservernkanoner unngå å skade de franske stridsvognene med deres tykkere panser.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Et antall tyske stridsvogner ble raskt slått ut.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> De tyske styrkene måtte holde de franske på fjelltoppen. Generalløytnant Kirchner ble tvunget til å sende inn sine stridsvogner enkeltvis, taktikk som general Heinz Guderian hatet, men som han selv avgjorde var uunngåelig.<ref name="Healy 2007, p. 60"/> Igjen var det de tyske stridsvognenes radioutstyr som gjorde at de kunne forflytte seg raskt og kommunisere, endre forsvarsstilling eller raskt angripe. De tyske stridsvognenes større fart bidro også til å utligne underlegenhet i kampstyrke, med de franske stridsvognene.<ref name="Healy 2007, p. 62">Healy 2007, s. 62.</ref> De tyske stridsvognene Panzer III og IV kunne med sin større hastighet komme seg rundt de franske formasjonene og slå ut de franske stridsvognenes panser bakfra.<ref name="Healy 2007, p. 62"/> Tyskerne merket seg svakheten mellom skrog og tårn på de franske stridsvognene, hvor de var sårbare for tysk beskytning.<ref name="Healy 2007, p. 62"/>

Det franske artilleriet, skjult i skoglagte områder, viste seg mer kraftfullt enn stridsvognene. Det tyske 1. panserkompani ble slått ut av fransk artilleri, og trakk seg tilbake med kun en kampklar stridsvogn. Kompaniet returnerte etter mørket hadde falt, og flyttet sin ene stridsvogn frem og tilbake, for å simulere at det var en rekke tyske stridsvogner der. Omdirigert fra sin suksess ved Gaulier nær Sedan, ble det tyske 2. panserkompani hastig satt inn og klarte å forsinke de franske panserstyrkenes fremrykking. Infanteriregimentet Großdeutschlands sene ankomst endret styrkeforholdet i tysk favør. De klarte å slå ut den franske panservernlinjen og fransk infanteri som hadde forskanset seg.<ref name="Frieser 2005, pp. 190–191">Frieser 2005, s. 190–191.</ref>

[[Fil:Bundesarchiv Bild 101I-127-0391-21, Im Westen, deutsche Soldaten mit getarnter Pak.jpg|miniatyr|Panservernkanonen PaK 36 i bruk i 1940. Den var lite effektiv mot de tunge franske stridsvognene {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-127-0391-21 / Huschke / CC-BY-SA 3.0}}]]

På vestsiden av åsryggen ved Bulson støtte de tyske styrkene på 13 franske stridsvogner med støtte fra infanteri, nær landsbyen Chéhéry. De fremrykkende tyske styrkenes plan var å slå til ved Connage, sør for Chéhéry, for å utflanke de franske styrkene. General Kirchner reagerte raskt og beordret to tropper med panservernkanoner utplassert ved Connage. Kanonenes 37&nbsp;mm kaliber hadde problemer med å stoppe de franske stridsvognene, som da utflankerte den tyske posisjonen ved Connage ved å forflytte seg vestover, mens det franske infanteriet rykket frem fra sørøst, mot den tyske høyre flanken. Den tyske 43. stormingeniørbataljon, og 8. kompani, under 2. bataljon, 2. panserregiment ankom og presset de franske styrkene tilbake til landsbyen Chémery-sur-Bar, rundt {{convert|5|km|mi}} sørvest av Bulson, og syd for Connage.<ref name="Frieser 2005, p. 192">Frieser 2005, s. 192.</ref>

Klokken 10:45 beordret brigader Henri Lafontaine fransk tilbaketrekking, og general Heinz Guderian fikk endelig tyngre artilleri fra infanteriregimentet Großdeutschland. De tyske 88&nbsp;mm luftvernkanonene kunne også brukes mot stridsvogner og de tyngre tyske Panzer III og IV nådde kampområdet. På dette tidspunktet hadde den franske 7. panserbataljon blitt slått ut, og 213. infanteriregiment var sterkt svekket.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> Bare 10 franske stridsvogner, av 40, var igjen.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> I de to kampene i kupert terreng som 7. panserbataljon hadde utkjempet den dagen, mistet de 10 av sine 13 stridsvogner.<ref name="Evans 2000, p. 59">Evans 2000, s. 59.</ref> Forsinkelser på høyre flanke førte til at 205. infanteriregiment og 4. panserbataljon ikke nådde sine startlinjer før 10:45, da var kampen på venstre flanke allerede vunnet av de tyske styrkene, og ytterligere angrep på høyre flanke hadde lite hensikt.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/> Den 1. panserdivisjons seiersparade ble holdt i Chemery klokken 12:00, men ble avsluttet raskt, da Luftwaffe bombet tettstedet ved en feiltakelse.<ref name="Frieser 2005, p. 192"/>

=== Kampene om Stonne ===

Den tyske overkommandoen ville ikke utnytte seieren ved Sedan og Bulson før infanteriet (som beveget seg til fots, og med hester) hadde nådd frem til de tre panserdivisjonene. For general Heinz Guderian var det galskap, det ville kaste vekk seieren og tillate fienden tid til å komme seg og reorganisere sine fremdeles formidable panserstyrker. Guderian bestemte seg for å rykke frem vestover, mot [[Den engelske kanal]], selv om det betød å ignorere overkommandoen og [[Adolf Hitler]].<ref>Healy 2007, s. 66–67.</ref> Guderian beordret 10. panserdivisjon og infanteriregimentet Großdeutschland til å holde brohodet ved Sedan, mens 1. og 2. panserdivisjon rykket frem vestover, mot Den engelske kanal. Siden de trykket på en stort sett «åpen dør», beveget  de to tyske panserdivisjonene seg inn i det forsvarsløse franske bakre området med stor hastighet.<ref name="Healy 2007, p. 67"/>

<gallery mode="slideshow" caption="Kartskisser og bilder om kampene ved Stonne">
Battle of Stonne (15 May 0800).svg|Det innledende tyske angrepet mot Stonne, 15. mai 1940 {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Battle of Stonne (15 May 1100).svg|Mislykket fransk motangrep 15. mai {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Battle of Stonne (16 May 0700).svg|Fransk angrep 16. mai, viser også stridsvognen [[Char B1]] Eures bevegelse {{Byline|Rr016|type = Kartskisse av }}
Bundesarchiv Bild 101I-125-0277-09, Im Westen, zerstörter französischer Panzer Char B1.jpg|Ødelagt fransk stridsvogn Char B1 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-125-0277-09 / Fremke, Heinz / CC-BY-SA 3.0}}
Bundesarchiv Bild 101I-124-0211-18, Im Westen, Panzer IV.jpg|Tysk stridsvogn [[Panzer IV]], rundt 1940 {{byline|Deutsches Bundesarchiv, Bild 101I-124-0211-18 / Gutjahr / CC-BY-SA 3.0}}
</gallery>

{{Tekstboks
|overskrift=Panserslakt ved Stonne
|Under kampene om landsbyen Stonne, var det flere eksempler på rene slakt av tyske stridsvogner fra franske [[Char B1|Char B1 bis]]. Ett eksempel var kaptein Bilotte, han satte 13 tyske stridsvogner og to panservernkanoner ut av spill, mottok 140 treff selv, men ingen trengte gjennom panseret.<ref name="Frieser2012_211–213">Frieser 2012, s. 211–213, 262</ref>

Når franske panservogner var så stridsdyktige, hvordan kunne Frankrike da bli overkjørt av det underlegne tyske panservåpenet, med færre og dårligere stridsvogner? [[Karl-Heinz Frieser]] mener svaret ligger i at de franske styrkene ikke disponerte sine stridsvogner samlet, hverken på det taktiske, eller det operasjonelle nivået.<ref name="Frieser2012_211–213"/>

Det mislykkede franske motangrepet ved Bulson viste hvordan franske stridsvogner, langsomt fremrykkende for å la infanteriet holde følge, ble satt ut av spill av tyske stridsvogner som reagerte raskere og brukte de åpninger som ga seg under striden, uten å avvente ordre.<ref name="Frieser2012_186–188">Frieser 2012, s. 186–188</ref>

En annen forskjell mellom tysk og fransk taktikk var flystøtte. Wehrmacht anså fly og stridsvogner som tvillinger, og hadde god radiokommunikasjon som ga et tett samvirke. Wehrmacht hadde 12 ganger flere trente radio-operatører enn den franske hæren. Fransk doktrine vektla ikke samvirke med fly, franske styrker var også dårlig utstyrt med radiosamband.<ref>Frieser 2012, s. 265, 339</ref>|align=right}}

Det tyske brohodet ved Sedan var fremdeles sårbart, franske styrker ble samlet for motangrep sør for det. General Heinz Guderian avgjorde at det beste var å etablere et aggressivt forsvar, gitt mangelen på brukbare panservernkanoner for et defensivt sammenstøt. Den beste muligheten var å angripe, i stedet for å forsvare. Fremrykkingen av 1. og 2. panserdivisjon bidro til å bedre stillingen, da de kom over og slo elementer av det franske X korps nær landsbyen Chémery-sur-Bar. Det franske korpset var underveis mot Sedan, men trakk seg tilbake sørover etter trefningen. Mulige trusler mot den tyske vestlige flanken var med det vekk.<ref>Frieser 2005, s. 207.</ref>

En del av general Heinz Guderians opprinnelige plan for angrepet hadde lagt opp til en finte sørover, bak Maginotlinjen, for å bidra til å skjule fremrykkingen mot Den engelske kanal. General [[Franz Halder]] hadde sløyfet det fra den tyske planen (tysk: Fall Gelb). Guderian tok det opp og beordret 10. panserdivisjon og infanteriregimentet Großdeutschland til å angripe over høydedraget ved landsbyen Stonne. På denne uskyldige plassen pågikk det voldsomme trefninger i to dager, hvor de tyske styrkene møtte den tunge franske stridsvognen [[Char B1|Char B1-Bis]]. En av de, under kommando av løytnant Pierre Billotte, tok 140 treff fra tyske panservernkanoner uten å bli satt ut av kamp, og slo ut 13 tyske stridsvogner (2 Panzer IV og 11 Panzer III), og et antall panservernkanoner. Det viste seg at de franske forsvarerne hadde konsentrert sine panserstyrker for et fornyet angrep på brohodet ved Sedan. Kampene om Stonne utspilte seg mellom 15. og 17. mai, og tettstedet skiftet 17 ganger mellom tysk og fransk kontroll. Manglende fransk evne til å holde Stonne ble det avgjørende nederlaget i forsøkene på å gjenerobre Sedan.<ref name="Healy 2007, p. 67">Healy 2007, s. 67.</ref>

Den franske offensiven ved Stonne var av vital betydning. Landsbyen var på et høydedrag med god sikt mot Sedan. Om de klarte å erobre og holde Stonne kunne de bruke det som utgangspunkt for videre angrep mot Sedan. Kampene begynte den 15. mai. Den franske siden satte inn 3. kompani, 49. panserbataljon; 1. kompani, 45. panserbataljon og 2. kompani, 4 panserbataljon; 1. bataljon, 67. infanteriregiment; 1. kompani, 51. infanteriregiment. Det franske infanteriet rykket langsomt frem, noe som betød at de franske stridsvognene kjørte fra de. De franske stridsvognene prøvde å angripe alene, og mislyktes. På dette tidspunktet ble Stonne holdt av kun 1. bataljon fra infanteriregimentet Großdeutschland, støttet av kun 9 av regimentets panservernkanoner.<ref name="Frieser2005_209–210">Frieser 2005, s. 209–210.</ref>

De tyske styrkene hadde problemer under det harde franske presset, men da én tysk tropp klarte å slå ut tre franske Char B1 stridsvogner fikk de franske stridsvognmannskapene panikk og trakk seg tilbake mot sør. Det var en psykologisk seier for de tyske styrkene, som oppmuntret deres fortsatte kamp om landsbyen. I det neste franske angrepet holdt de sine posisjoner. Hvem som kontrollerte Stonne skiftet stadig gjennom de neste 48 timene, etter hvert som offensiv fulgte motangrep. Den tyske 10. panserdivisjon sendte sin 1. bataljon, under 69. infanteriregiment for å støtte det hardt pressede Großdeutschland. De tyske styrkene tok igjen over kontroll over Stonne klokken 17:00 den 17. mai, for fjerde gang i løpet av 9 timer.<ref name="Frieser2005_209–210"/>

Natten til 16. mai forsterket tyskerne sine stillinger med 16. og 24. infanteridivisjon, under VI korps. Det var en nødvendig forsterkning. På det tidspunktet hadde regimentet Großdeutschland mistet 570 mann, hadde behov for hvile, og 14. panservernkompani (tysk: Panzerjägerkompanie 14) hadde tapt 6 av sine 12 kanoner. Det hadde også tap på 12 døde og 65 såret. Landsbyen Stonne var ødelagt. Om lag 33 franske og 24 tyske stridsvogner var slått ut. Med friske enheter fra IV korps ble Stonne erobret for 17. og siste gang klokken 17:45 den 17. mai 1940.<ref>Frieser 2005, s. 210</ref>

{| class="wikitable sortable" style="font-size: 9pt; text-align:center"
! Skiftet kontroll  !! Dato !! Tid !! Utfall
|-
| Første   || 15. mai  || 08:00 || tysk seier
|-
| Andre || 15. mai || 09:00 || fransk seier
|-
| Tredje || 15. mai || 09:30 || tysk seier
|-
| Fjerde || 15. mai || 10:30 || fransk seier
|-
| Femte || 15. mai || 10:45 || tysk seier
|-
| Sjette || 15. mai || 12:00 || fransk seier
|-
| Syvende || 15. mai || 17:30 || tysk seier
|-
| Åttende || 16. mai || 07:30 || fransk seier
|-
| Niende || 16. mai || 17:00 || tysk seier
|-
| Tiende || Natten 16. til 17. mai || - || uokkupert
|-
| Ellevte || 17. mai || 09:00 || tysk seier
|-
| Tolvte || 17. mai || 11:00 || fransk seier
|-
| Trettende || 17. mai || 14:30  || tysk seier
|-
| Fjortende || 17. mai || 15:00 || fransk seier
|-
| Femtende || 17. mai || 16:30 || tysk seier
|-
| Sekstende || 17. mai || 17:00 || fransk seier
|-
| Syttende || 17. mai || 17:45 || tysk seier
|}