Redigerer Slaget om Storbritannia (avsnitt)

== Britisk strategi ==
[[Fil:Battle of Britain map.svg|mini|Kartskisse med inndeling av områder for tyske og britiske enheter, baser, rekkevidde for det tyske jagerflyet Bf 109 og britisk radardekning]]
=== Dowdingsystemet ===

Hjørnesteinen i det britiske forsvaret var det omfattende systemet med tidlig varsling i opptakten til slag og sentraliserte kommando- og kontrollsystemer under slagene. Dette systemet var kjent som [[Dowdingsystemet]] etter luftmarskalk [[Hugh Dowding]], leder for RAFs Fighter Command. Grunnlaget for systemet ble etablert mot slutten av første verdenskrig av generalmajor Edward Ashmore og ledet frem til etablering av [[Royal Observer Corps]].

Dowding utvidet og forbedret systemet, særlig med bruk av [[radar]]stasjoner for å oppdage innkommende tyske formasjoner så tidlig som mulig. Royal Observer Corps spilte også en viktig rolle i å bekrefte radarobservasjoner og melde fra til sentralkommandoen om fly i lav høyde. Videre ble alle observasjoner formidlet til Fighter Commands operasjonssenter ved [[RAF Bentley Priory]] hvor de i et sinnrikt system ble plottet (avmerket) på store bord med kart over området. Denne visualiseringen av informasjonen om fremdriften i de tyske angrepene var viktig for at den britiske ledelsen kunne disponere styrkene sine optimalt, og dermed sende jagerflyene sine opp på det beste tidspunktet.

=== Taktikk ===

Det britiske luftrommet ble fordelt på fire grupper med jagerskvadroner:

* ''10 Group'' dekket sørlige deler av [[Wales]] og den sørvestlige delen av England, og ble ledet av Air Vice-Marshal Quintin Brand.
* ''11 Group'' dekket den sørøstlige delen av England og den viktige innflyvingen til [[London]], og ble ledet av Air Vice-Marshal Keith Park.
* ''12 Group'' dekket det meste av [[Wales]], [[Midlands]] og [[East Anglia]], og ble ledet av Air Vice-Marshal Trafford Leigh-Mallory.
* ''13 Group'' dekket det nordlige England, [[Skottland]] og [[Nord-Irland]], og ble ledet av Air Vice-Marshal Richard Saul.

Tyngden av slaget falt på Keith Parks ''11 Group''. Parks taktikk var å sende ut enkeltskvadroner for å avskjære angrep. Tanken var å utsette angriperne for kontinuerlige motangrep av relativt små grupper med fly og dermed bryte opp formasjonene med bombefly, før de kunne skytes ned ett for ett. Når flere skvadroner møtte et tysk angrep engasjerte de mer langsomtflyvende Hurricane bombeflyene, mens de raskere og mer manøvrerbare Spitfire angrep eskorten. Park instruerte også sine flyvere til å angripe bombeflyene forfra, der de var mest sårbare. Imidlertid gjorde den høye hastigheten dette vanskelig.

Under slaget var Trafford Leigh-Mallory og [[Douglas Bader]] i ''12 Group'' sterke tilhengere av ''Big Wing'', en formasjon med minst tre skvadroner. Argumentene for ''Big Wing'' var at større antall fly i angrep ville kunne skape lokalt luftherredømme, med flere nedskutte fiendtlige fly og lavere egne tap. Problemene med å få så mange fly i luften samtidig gjorde at ''12 Group'' sjeldent kom ''11 Group'' til unnsetning, og førte til skarpe ordvekslinger mellom Parl og Leigh-Mallory. Først da Luftwaffe begynte å bombe London hadde ''12 Group'' mulighet til å få sin ''Big Wing'' på vingene. Effekten av denne taktikken under slaget er omstridt. Selv om antall rapporterte nedskytninger økte, var det også en klar tendens til at flyverne på grunn av en mer intens luftkamp rapporterte flere nedskutte fly enn hva som faktisk var tilfelle.

=== Etterretning ===

De allierte hadde delvis tilgang til informasjon om tyske planer ved lesing av kodemeldinger gjennom tyskernes elektromekaniske krypteringsmaskin [[Enigma (krypteringsmaskin)|Enigma]], men det ga RAF mer av et bakgrunnsbilde enn taktisk informasjon som kunne nyttes direkte i kamp.<ref>I tiden slaget utfoldet seg, ble hemmelig informasjon mottatt ved dekryptering av meldinger fra Luftwaffes Enigma-maskiner, men selv om dette var nyttig i å bygge opp et klarere bilde av det tyske styrkeoppsettet, så var det mindre til hjelp i å gi informasjon raskt nok om skala og mål for større tokt. Fra ''The Battle of Britain, Myth and Reality'', side 42.</ref> RAFs signaletterretningsstasjon ved Cheadle dro derimot fordel av slapp tysk radiodisiplin slik at de kunne gi en jevn strøm av meldinger om angrep som så ble direkte videresendt til Fighter Command.

=== Britisk bombing av tyske områder ===

En viktig del av den britiske strategien var å bruke bombefly for å svekke tysk oljeindustri, kommunikasjoner og styrkekonsentrasjoner. Disse angrepene ble utført av [[RAF Bomber Command]] og [[RAF Coastal Command]]. Etter svært store tap under dagtokt ble det fra 15. mai 1940 lagt opp til nattbombing.

Etterhvert som trusselen mot Storbritannia økte, ble angrep mot tysk flyindustri prioritert og utover sommeren og høsten ble særlig havnene ved kanalen angrepet, da det der ble samlet skip og lektere for en mulig invasjonsstyrke. I perioden juli til oktober 1940 ble det fløyet {{Nowrap|9 180}} tokt der om lag {{Nowrap|1 000}} besetningsmedlemmer omkom.