Redigerer Samisk historie i middelalderen (avsnitt)

==== Selfangst langs kysten av Bottenviken ====
[[Fil:Lapp people - carrying boats to other places, woodcut 15-1600s.jpg|mini|Tresnitt fra 15–1600-tallet med engelsk påskrift «Samer bærer båter til andre steder.»]]

En kan se rester etter bosetning langs kysen av Bottenviken som tyder på at jegere har jaktet på sel, i tillegg til å ha drevet med fiske. Spesielt har seljakten gått for seg på islagt hav. Ringsel var den arten som ble mest jaktet på, og blant annet selolje var en viktig handelsvare. Fra 1600-tallet finnes skattelister som viser redusert handel med selolje, noe som kan tyde på at stor utbredelse av is reduserte jaktutbytte, som var vanlig i denne perioden med kaldt klima. Derimot ga varmere klimaperioder bedre jaktutbytte. Det ser også ut til at skiftende klima og temperatur påvirket bosetningsområdene, slik at menneskene flyttet mellom innlandet og kyst, alt etter forholdene.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} 

Samfunnene langs kysten av Bottenviken var organiser i grupper på samme måte som de samiske siidaer, med tre til ni husholdninger i hver gruppe. Disse gruppene jaktet og drev med reindrift sammen. I vikingtiden var virksomheten på sitt mest intense med husdyrhold, seljakt, snarefangst og handel.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Selfangsten dreide seg om ringsel som det ble drevet jakt på senvinters og på islagt sjø. En drev også med jakt om høsten, men da med spesielle garn. Slik garnfangsten ble drevet i denne regionen helt tilbake til [[steinalderen]].<ref name=Broad2004 /> Det ble bygget båter langs kysten og muligens hadde de [[smie]]r i forbindelse med båtbyggingen. Uten at en vet det sikkert argumenterer spesielt arkeologen Noel Broadbent (1946–) for at det var samer som drev med denne sesongvise kystnæringen.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Store regioner kunne være folketomme i opptil en generasjon (rundt 35 år) av gangen. På samme måte kan det ha vært svinginger i bestanden av elg, som igjen påvirket bosetningene i innlandet i Nord-Sverige. Dyrene på Nordkalotten har fordel av kalde og tørre vintre, fordi det reduserer plagen fra parasitter og reduserer snødybden. Dermed kunne det ha vært en omvendt korrelasjon mellom bestandutviklingen av elg i innlandet og tilgang på sel ved kysten. For jegere og samlere får dette stor betydning for flyttemønster.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}} Slike flyttemønstre kunne også ha vært forårsaket av økologiske endringer og overbeskatning av viltbestandene.{{sfn|Broadbent|2010|p=26}} Overbeskatning og kamp om ressursene kan også forklare overgang til husdyrhold, siden det tilbød mer stabil mattilgang.{{sfn|Broadbent|2010|p=24–25}}

Seljakten varte fra Kristi fødsel frem til slutten av 1200-tallet. Det var tre perioder med ekspansjon: rundt år 100–400, 400–600 og 800–1100. I 1279 ble alle stedene langs Bottenviken hvor det ble drevet selfangst forlatt. Tidspunktet sammenfaller med andre store hendelser i Nord-Europa, som begynnelsen på Den lille istid, at den svenske staten ble styrket og at kristendommen ekspanderte mot nord. I tillegg var det stadig flere svenske nybyggere som koloniserte områdene, noe som førte til at jegere og samlere langs kysten ble assimilert. Utover på 1300-tallet fikk fiske etter sild i tillegg stor utbredelse. Menneskene som tok over ved kysten benyttet seg av samenes kunnskap og metoder for fiske, jakt og fangst.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}}

Arkeologier argumenterer for at det ikke var noen norrøn befolkning i nordlige deler av Bottenviken. Mest på grunnlag av at en ikke har funnet typiske tegn etter dem. Det er for eksempel ikke funnet [[Langhus (bygning)|langhus]], [[gravhaug]]er, [[runestein]]er, [[Festning|fortifikasjoner]], jernbarer eller sølvkapslinger. Det er heller ikke noen navn med stavelsen «vin», «sta» eller «hem». Det arkeologiske materialet tyder heller ikke å på noe hierarki som en finner i jernalderens graver og hus i midlere deler av [[Norrland]]. Noen historikere har forsøkt å knytte selfangerne nord i Bottenviken, til sesongvis jakt drevet av norrøn befolkning fra [[Österbotten]] eller midlere deler av Norrland.<ref name=Broad2004 />

Broadbent argumenterer for at fangsfolkene nord i Bottenviken var samer,{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}} og at de drev kystnæringen sesongvis.{{sfn|Broadbent|2010|p=220–222}} Blant annet peker han på at funn av bjørnegraver og hytter med beinrester fra bjørn, knytter fangstfolkene til samisk religiøs praksis. Andre beviser er muntlige overleveringer, skriftlige kilder, stedsnavn, arkeologiske funn av forskjellige gjenstander, utforming av hyttene, tegn etter ritualer og kjemiske analyser av jord. Etter 1300 forsvinner de samiske sporene, sannsynligvis på grunn av svenske nybyggere som tar over, kirkens ekspansjon og statlig kontroll med handel og skattelegging, samt at sildefiske ekspanderer nordover. [[Den lille istid]]en kan også ha ført til at isforholdene ble vanskeligere, slik at selfangst ble vanskelig. Enda en faktor var [[Svartedauden|svartedauen]] som kom til Sverige i 1342.<ref name=Broad2004 /> Det finnes få nedskrevne kilder til samisk tilstedeværelse ved Bottenviken. En nedtegnelse fra tidlig 1600-tall forteller at den første konge av Sverige, [[Magnus Ladulås]] (1240–1290), gjorde en avtale med birkarlene om retten til å håndtere skatten fra samene som bodde på kysten: «at the skulle hafva Lapparna som än tå bodde ut medh Botnen medh allan skatten och Laxfisken».{{sfn|Bergman|2018|p=36–39}}