Redigerer Samenes historie (avsnitt)

== Moderne tid ==
{{hoved|Samisk historie i moderne tid}}
[[Fil:Peters-DiggingForWorms-detail.jpg|mini|[[Sjøsamer]] som samler agn til fiske. {{byline|Wilhelm Otto Peters|1884|Sanking av Sandorm}}]]

Fornorsking av samene ble iverksatt fra midten av 1850-tallet og gikk ut på at samenes språk og kultur skulle erstattes med tilsvarende norske størrelser. Også andre minoriteter som kvenene ble utsatt for tilsvarende assimileringspolitikk. Fornorskningen hadde nasjonalistiske årsaker, men også evolusjonistiske og rasistiske oppfatninger lå bak. Enda en årsak var «den finske fare», en risiko som myndighetene så for grenseområder i Nord-Troms og Finnmark. Frykten var drevet av ekspansjonistisk tendenser i finsk politikk. Fornorskingspolitikken virke helt til begynnelsen av 1960-årene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=157–158}}{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=242–244}} I mange europeiske land ble det innført språklige og kulturelle tiltak for minoriteter, begrunnet med sikring av nasjonalstatenes grenser, sikkerhetspolitikk, nasjonalistiske årsaker eller rasetenking.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}} Andre drivkrefter for endring av samisk kultur var den økonomiske og tekniske utviklingen generelt, med blant annet utbygging av kommunikasjoner og industri.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}}

Selv om myndighetene i Norge og Sverige førte en politikk for språklig og kulturelt skifte, oppstod det rundt 1900-tallet en samiskspråklig offentlighet. Det var også en utvikling innenfor samisk kunst og kultur.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=216–217}} 

=== Fortrenging av reinsamene i Nord-Sverige ===
I Nord-Sverige hadde samene sin storhetstid på 1700-tallet, der de utgjorde majoriteten av befolkningen og de fleste levde som nomader. Samene var tilknyttet svenske handelsnettverk via kysten av Bottenviken og norske nettverk via Norskekysten. De drev også omfattende lokal handel i Lappland med egne produkter og varer utenfra.<ref name=Kvist>{{Kilde bok  | forfatter=Kvist, Roger  | utgivelsesår=1989 | tittel=Rennomadismens dilema – Det rennomadiska samhällets förändring i Tuorpon och Sirkas 1760—1860 (Filosofisk doktorsexamen) | utgivelsessted=Umeå  | forlag= | språk=Svensk | side= 9 og 50–53| issn=0280-5529 | url=https://www.diva-portal.org/smash/get/diva2:793446/FULLTEXT01.pdf }}</ref> Både i Finland og i Sverige var samener meddommere i tingrettene. I tvistesaker om rettigheter til land og vann, vant som regel samene over svenske nybyggere som begynte å etablere seg. Samenes reinnæring ble ansett som en viktig inntekt.<ref name=ES>{{Kilde bok | forfatter= Enoksson, Marie og Skielta, Anna  | tittel= Engagemang och motståndmotstånd – Samiskt inflytande på svensk samhällsutveckling | artikkel= | utgivelsesår= 2022 | forlag= Sametinget | språk=svensk | isbn=  978-91-984911-8-0 | url=  }}</ref> Imidlertid begynte det samiske samfunnet gradvis å blitt underordnet sentralmakten i Sverige via økende kolonisering i siste halvdel av 1700-tallet.<ref name=Kvist/>

Utover på 1800-tallet skjedde en kraftig økning av den svenske befolkningen i lappmarkene. Fra 1800 til 1890 oppstod en firedobling av befolkningen i Lappland. De nye innbyggerne var nybrottsmenn som anla gårder eller de var var tilknyttet gruver og skogindustri. Samene måtte innfinne seg med at nybyggerne slo seg ned i deres gamle [[lappskatteland]], det vi si område som flere samefamilier betalte kollektiv skatt til Staten for. Spesielt oppstod det konflikter mellom nybyggere og samer over fiskerettigheter, som ble tatt opp i heredsrettene. Nybyggerne på sin side anklaget samene for å la reinsdyr ødelegge avlingene eller rive ned hesjer. I løpet av 1800-tallet endrer myndighetenes syn på samenes markrettigheter, med den konsekvens at samene stadig oftere tapte i tvister med nybyggere.<ref name=ES/>

=== Stengning av riksgrensen mellom de nordiske landene i 1852 og 1889 ===
[[Fil:Johan Tirén-Samepojke leker med sin hund.jpg|mini|Samegutt med hund i Svensk Lappland.{{byline|Johan Tiren|ukjent årstall|Samepojke leker med sin hund}}]]

I 1852 bestemte russiske myndigheter at grensen mellom Norge og Finland skulle stenges for samenes reinflytinger. Stengningen ga store problemer for samene på begge sider av grenen. Norske myndigheter bestemte straks at det måtte gjøres tiltak for å begrense skadevirkningene. I tillegg bestemte norske myndigheter at finske borgere heller ikke lengre skulle få lov til å krysse grensen med sine reinflokker.<ref name=Bull>{{Kilde www | forfatter= Bull, Kirsti Strøm  | url= https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/nou-2001-34/id379485/sec6 | tittel= NOU 2001: 34 Samiske sedvaner og rettsoppfatninger —  bakgrunnsmateriale for Samerettsutvalget | besøksdato= 30. april 2022 | utgiver = regjeringen.no | arkiv_url= | dato = 31. mai 2000 }}</ref> Norske myndigheter var interessert i å få i gang forhandlinger mellom statene. Imidlertid oppstod andre utenrikspolitiske problemer mellom Sverige-Norge og Russland-Finland, dermed frafalt norske myndigheter initiativet for videre forhandlinger om reinflytting.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}} 

En bakenforliggende årsak til grensestengingen var at nasjonene betraktet grenseområdene som en «frontsone.» Det vil si at nasjonalstatene på hver side forsøkte å få befolkningen til å støtte opp om nasjonen og nasjonsbyggingen. Nasjonale symboler som flagg og kongebilder ble delt ut til folkene i grenseområdet for å forsterke nasjonal identitet.<ref>{{Kilde bok | forfatter= Bakstad, Knut  | tittel= Landegrensen mellom Norge og Russland – Masteroppgave Konflikt, Samarbeid og Flerkulturell Forståelse | artikkel= | utgivelsesår= 10. mai 2010 | forlag= Det samfunnsvitenskapelige fakultet, Universitetet i Tromsø | isbn= | url= https://munin.uit.no/bitstream/handle/10037/2705/thesis.pdf?sequence=2 | side = 24–25 }}</ref> 

Grensestengingen ble katastrofal for reindriftsamene som drev med reinflytting over grensen. For mange samer i Norge og Finland innebar sperringen at deres tradisjonelle reindrift stoppet. Etter at Finland ble frigjort fra Russland i 1917 ble grensestengingen endret.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}} Grensen mellom Russland og Finland ble trukket opp i 1920, tre år etter Finlands uavhengighet.{{sfn|Berg|2003|p=90}} I en konvensjon mellom statene i 1922 ble forbudet mot grenseoverflytinger oppretthold.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}} I 1944 måtte Finland avstå deler av Suenjel, Petsamo og den østlige delen av Pasvik til Sovjetunionen. Skoltesamene i disse områdene ble flytte til Finland, og slo seg ned ved Enaresjøen.{{sfn|Berg|2003|p=90}} I 1950-årene ble det satt opp et reingjerde på grensen mellom Norge og Finland for å unngå grensekryssende reinflokker.{{sfn|Berg|2003|p=91–93}}

I 1889 ble også grensen mellom Sverige og Finland stengt. Alle samer med svensk statsborgerskap ble dermed utestengt fra Finland. Bare grensen mellom Norge og Sverge var åpen for reinflytting etter dette.{{sfn|Berg|2003|p=96–99}} 

Alt i alt ga grensesperringene i 1852 og 1889 langvarige og opprivende prosesser for reinsamene. Allikevel hadde omfanget av reindriften i Finnmark økt og kommet inn i nye former innen 1900. Blant annet hadde samene tilpasset seg en ny fordeling av sommer- og vinterbeiteområder.{{sfn|Berg|2003|p=96–99}}

=== Kautokeino-opprøret ===
{{Hoved|Kautokeino-opprøret}}

[[Læstadianerne|læstadianisme]] var en religiøs vekkelse blant samer i første halvdel av 1800-tallet, ledet av den svenske presten [[Lars Levi Læstadius]]. Vekkelsen sprede seg over nordlige deler av Finland, Sverige og i Norge.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=150–151}} Fra 1850 brøt de såkalte ''vakte'' i Kautokeino med Læstadius' lære, og gikk over til en mer fanatisk religionsutøvelse.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=150–151}}

I november 1852 angrep 22 vakte gården til handelsmannen i Kautokeino. Handelsmannen og lensmannen, som også var tilstede, ble slått og pisket da de nektet omvendelse til de vaktes tro. Senere ble de to mennene knivstukket til døde. Opprøret ble slått ned av samer fra nabobygden.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=151–152}} Høyesterett dømte i saken i februar 1854, hvor fem av de siktede ble dømt til døden og andre fikk mildere straffer. Lederskikkelsene [[Aslak Hætta]] og [[Mons Aslaksen Somby]] ble halshugget ved Bossekop i 1854. De øvrige ble benådede noe senere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=151–152}}

=== Fornorsking, forsvensking, forfinsking og russifisering ===
I de nordiske landene ble majoritetsspråket enerådende i alt samfunnsliv utover på 1800-tallet. Dermed ble språkpolitikken i skolen av største viktighet for om en same kunne ta videre utdanning, være med i yrker som ikke var tradisjonelle samisk næringer eller delta i politisk arbeid. I Sverge og Finland ble samer som ikke fikk opplæring i majoritetsspråket annenrangs borgere.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}

==== Samepolitikk i Norge ====
[[Fil:En gruppe med samer tilknyttet skolen i Kautokeino sitter utenfor bygning - Norsk folkemuseum - NF.15006-042 (cropped).jpg|mini|Voksne og barn tilknyttet skolen i [[Kautokeino (tettsted)|Kautokeino]] i 1882 eller 1883. {{byline|Sophus Tromholt}}]]
{{utdypende|Fornorsking av samer}}

For samene fikk det i begynnelsen ikke noen betydning av Norge i 1814 utskilt fra Danmark-Norge og kom i personalunion med Sverige. I starten var innstillingen til samisk språk og kultur positiv, blant annet støttet det offentlige utgivelse av samiske bøker og samisk ble brukt i skoleundervisningen. Oppfatningen av samenes språklige og kulturelle rettigheter ble imidlertid endret i løpet av 1840-årene. I 1851 ble de første fornorskingstiltakene gjennomført.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=117–118}}

Norge var folkeskolen et kommunalt anliggende, men myndighetene mente at skolestellet i Finnmark var uvanlige dårlig, og det ble derfor opprettet statlige skoleinternater for samiske barn. Viktige årsaker til å opprette internatene var store avstander og vanskelig kommunikasjon, norskopplæring og kulturell fornorskning, i tillegg avhjelpe fattigdom.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=170–172}} [[Folkeskoleloven av 1889]] fastsatte en felles skole for alle i Norge, uavhengig av klassetilhørighet eller bosted. Skolen vektla norsk språk og kultur. For minoritetene var målet assimilering. Resultatet av fornorskningspolitikken var allikevel begrenset frem til 1900. En årsak til svake resultater var at mange lærer ikke fulgte opp instruksen om undervisning på norsk. Mange lærere i Vest-Finnmark sa i 1904 at det var nødvendig å bruke samisk i undervisningen om elevene skulle få noe utbytte av undervisningen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=163–167}}

==== Samepolitikk i Sverige ====
[[Fil:Samisk marked. Fra Hogguér, Reise nach Lappland und dem nördlichen Schweden - Norsk folkemuseum - NF.05752-006.jpg|mini|Fra reiseskildringen ''Reise nach Lappland und dem nördlichen Schweden'' av Daniel August von Hogguér. Reisen foregitt i i 1828 og boken ble utgitt i Berlin i 1841. {{byline|Asbjørn Nesheim}}]]

Siden midten av 1800-tallet foregikk en svensk jordbrukskolonisering, der samiske familier i praksis ble presset ut fra reinbeiteområder etter hvert som nye gårder ble etablert. Samer som tapte beiteland fikk heller ikke eie jord under samme betingelser som svenske nybrottsmenn, dermed var det mange samer som opplevde nød. Kun jordeiere hadde stemmerett, dermed hadde ikke samene denne grunnlegende demokratiske rettigheten.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} 

På slutten av 1800-tallet bestemte svenske myndigheter at samer skulle være de eneste som skulle få lov til å drive med reindrift. Mange samer var var glade for denne og andre bestemmelser, men over tid førte politikken til at samene ble ytterligere isolert og utelatt fra andre aktiviteter, både tradisjonelle og nye. En uheldig virkning var at samer som ikke drev med rein, ikke lengre ble sett på som «virkelige samer.»{{sfn|Kent|2018|p=226–228}}

Myndighetene bestemte i 1877 at undervisningsspråket i samiske skoler skulle være svensk, men at samisk kunne brukes som hjelpespråk. Fra før fantes det samiske bygdeskoler, senere ble det også opprettet omgangskoler for samer som hadde sesongbaserte boplasser. Fra midten av 1890-årene ble det vedtatt en felles femårig skole, hvor alle barn skulle ha samme læreplan. Etter 1900 ble skolestellet for barn fra reindriftsfamilier i Sverige lagt om. Det nye opplegget skulle sikre at barna skulle få nødvendig skolegang, samtidig som de skulle være tilknyttet reindriften. Med et slikt utdannelsesløp hadde de begrenset mulighet for videre utdannelse. Ordningen var resultat av en politikk der en mente at «lapp skall vara lapp.» Dette ble i realiteten en form for segregasjon. En vurderte det slik at samene, på grunn av sin karakter og lynne, ikke ville greie seg i moderne sivilisasjon.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}}{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

==== Samepolitikk i Finland ====
Samene i Finland og Russland stod i en særstilling ved at det gjennom 1800-tallet ikke ble iverksatt forsøk på assimilering. I denne tiden var Finland var et autonomt storfyrstedømme innlemmet i Russland (1809–1917). Til tross for dette ble samer både i Russland og Finland påvirket av samfunnsutviklingen. Samer i Finland ble forfinsket på grunn av tilflyting, jordbrukskolonisering og giftemål.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=179–181}} Den første permanente, samiske barneskolen i Finland (under Russisk styre) ble åpnet i Utsjoki i 1878. Senere gikk en over til å kun bruke samisk som hjelpespråk.{{sfn|Kent|2018|p=140–150}}

I 1921 ble det innført obligatorisk seksårig grunnskole i Finland. Samiske barn som bodde mer enn 4 km fra offentlig skole, gikk på skoler drevet av kirken, der hovedmålet var lese og skriveferdigheter, samt bibellære. I 1940 ble det innført en lov som påla kommunene å organisere undervisningen og tilby internatskoler for elver som hadde en viss reisevei. Slike skoler ble vanlige i regioner med begrensede kommunikasjoner, som i Nord-Finland. På disse skolene var det både samiske og finske barn.<ref name=Hansen> {{Kilde bok | forfatter= Hansen, Ketil Lenert   | redaktør= Valkonen, Sanna m. fl.  | utgivelsesår= 2022  | tittel= The Sámi World  | kapittel= The history and current situation of discrimination against the Sami | utgivelsessted=  | forlag=Routledge  | isbn=978-1-003-02551-1  | språk=engelsk  | doi=10.4324/9781003025511-23 | side=330–331}}</ref>

Finland innførte en streng språkpolitikk som varte et stykke inn i etterkrigstiden. Undervisningen ble gitt på finsk, og i noen tilfeller ble bruk av samisk forbudt både på skolen og på internatene. Allikevel var ikke forbudet mot å tale samisk totalt og det var ikke noen lovpålagt assimilering av samene i Finland. Mange samer mistet sitt morsmål i løpet av bare én generasjon.<ref name=Hansen/>

==== Samepolitikk i Russland ====
[[Fil:Archangel reindeer3.jpg|mini|Transport med reinsleder i [[Arkhangelsk]], Russland, mellom 1890 og 1900.]]

I Russland gikk myndighetene inn for å legge til rette for nybyggere i russisk lappland. Ikke bare russere, men også finner og nordmenn ble invitert til områdene. I 1868 ble alle nybyggere garanter fritak fra både skatter og militærtjeneste. Over tid skapte innvandringen store økonomiske problemer for de lokale kolasamene, da det rundt 1880 kom folk fra øst i Russland (syrjenere og samojeder) som drev med reindrift og svært store flokker på oppimot 5000 rein.{{sfn|Kent|2018|p=30–36}}{{sfn|Fjellström|1985|p=41–44}}

For samene på Kolahalvøya fikk en helt annen utvikling ved at deres reindrift ble nasjonalisert etter den russiske revolusjonen i 1917. Etter den tid skulle alle de forskjellige folkegruppene som samer, samojeder, syrjanere og russere arbeide under like forhold.{{sfn|Fjellström|1985|p=91–93}}

=== Organisasjonsarbeid ===
I august 1904 ble [[Lapparnas Centralförbund]] grunnlagt i Stockholm med reineier [[Elsa Laula Renberg]] som leder. Renberg var spesielt kritisk til svensk jordbrukskolonisering. Hun var også kritisk til det svenske skoletilbudet til samiske barn, som hun mente førte til at samer ble stilt utenfor storsamfunnet. Imidlertid gikk Lapparnes Centralförbund i oppløsning sommeren 1905 på grunn av svak økonomi, interne stridigheter og feilet strategi. Reindriftsamer sluttet ikke opp om organisasjonen av frykt for at deres rettigheter skulle tilfalle andre samer. Dessuten var svenske myndigheter motstandere av organisasjonen.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=207–208}} 

Samtidig som organisasjonsarbeidet i Sverige stanset, oppstod det i Norge mobilisering i de sørsamiske områdene. I Norge ble Renberg en lederskikkelse for den samepolitiske bevegelsen. Sammen med henne virket lappeskolelærer [[Daniel Mortenson]]. Utover på 1900-tallet ble det opprettet flere samiske lag og foreninger.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=208–210}}

[[Fil:Samemøtet 1917 i Metodistkirken.jpg|mini|Fra samemøtet den 6. februar 1917 i Trondheim. Bak ved prekestolen sees fra venstre Ellen Lie, Elsa Laula Renberg og pastor Trygve Wahlström. {{byline|Hilfling-Rasmussen}}]]

Renberg og andre stod i 1916 bak planlegging av en landsomfattende organisasjon for samer. Det møtte opp 150 deltager til det første samiske landsmøtet som ble åpnet 6. februar 1917 i Metodistkirken i Trondheim. Blant deltagerne var to tredeler samer, mens resten var nordmenn. Rund {{nowrap|30 %}} av de samiske deltagerne var kvinner og alle samene drev med reindrift. Det var få deltagere fra nordsamiske områder. Arbeiderpartimannen [[Martin Tranmæl]] var invitert for å gi sine råd om organisasjonsform. Han anbefalte en hierarkisk oppbygget landsammenslutning, med underliggende fylkes- og lokallag.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=213–215}}

=== Andre verdenskrig  ===
Samenes opplevelser under andre verdenskrig var svært forskjellig alt etter hva slags nasjonalstat de tilhørte. På Kola var samene involvert på Sovjetunionens side, Finland var involvert i krigen i forskjellige faser, Sverige var nøytralt og Norge ble først overfalt, deretter okkupert. Allikevel er samenes historie under krigen nokså lik sivilsamfunnet ellers.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=261–262}} Krigen medførte vareknapphet i Norge, dermed ble samens hjemmeproduksjon av skinn, klær og sko ettertraktet. Reinkjøtt var også sterkt etterspurt. Slik ble visse samiske næringveier styrket i krigsårene.{{sfn|Andresen, Evjen og Ryymin|2021|p=302–303}}

En konsekvens av [[tvangsevakueringen og nedbrenningen av Finnmark og Nord-Troms]] på slutten av krigen, var at deler av samisk kultur ble ødelagt. Ved gjennombyggingen som fulgte tok en ikke hensyn til samiske byggetradisjoner, men standardiserte norske byggemåter.{{sfn|Kent|2018|p=63}} En annen konsekvens var at samer som ble tvangsevakuert sørover der det bare var norskspråklig befolkning, dermed gikk mange samer over til å snakke norsk i større grad.{{sfn|Lund|2003|p=31–33}}