Redigerer Sør-Georgia (avsnitt)

== Historie ==
=== Sør-Georgia oppdages ===
[[Fil:Cook-1777.jpg|thumb|300px|[[James Cook]]s kart over Sør-Georgia fra 1777. Øyas nordspiss er nede til høyre.]]

Sør-Georgia antas først å ha blitt sett i 1675 av londonkjøpmannen [[Antoine de la Roché]]. Øya ble på nytt sett av spanjolen Gregorio Jerez på handelsskipet «León» som kom fra [[Saint-Malo]] [[28. juni|28.]] eller [[29. juni]] [[1756]].<ref>{{Kilde www
 |url         = http://www.cema.edu.ar/ceieg/arg-rree/7/7-104.htm
 |tittel      = Historia de las Relaciones Exteriores de la Argentina - Georgias del Sur
 |besøksdato = 18. april 2008
 |utgiver     = Universidad del CEMA
 |arkiv-url   = https://archive.today/20120629203328/http://www.cema.edu.ar/ceieg/arg-rree/7/7-104.htm
 |arkivdato   = 2012-06-29
 |url-status = død
}}</ref> 

[[James Cook]] kom frem til Annenkovøya utenfor Sør-Georgia 14. januar 1775 og tre dager senere ankret han utenfor en bukt som fikk navnet [[Possession Bay]]. Cook og hans mannskap gikk i land og kartla øya og tok den i besittelse på vegne av [[Storbritannia]]. Øya ble navngitt ''Isle of Georgia'' etter Storbritannias daværende konge [[Georg III av Storbritannia|Georg III]].

James Cook trodde først han hadde oppdaget det antarktiske kontinent, men etter å ha rundet sørspissen av øya gjenkjente de Annenkovøya. Det ble klart at de hadde kommet til en øy og øyas sørspiss ble navngitt [[Cape Disappointment (Sør-Georgia)|Cape Disappointment]]. 

{{Sitat
 |Ville klipper hevet seg med sine høye topper til de forsvant i skyene, og dalene lå dekket av evig sne. Ikke et tre eller en busk var å se, nei, ikke engang stor nok til å lage en tannpirker. Jeg landet på tre forskjellige steder, heiste flagget og tok landet i besittelse i Hans Majestets navn under avfyring av en geværsalve.
 |James Cooks dagbok<ref>
{{Kilde www 
 |url=http://www.hvalfangstmuseet.no/Default.asp?cat=76&id=413 
 |tittel=Syd Georgia oppdages 
 |besøksdato=13. mai 2014 
 |utgiver=Hvalfangsmuseet 
 |url-status=død 
 |arkivurl=https://archive.today/20070516080159/http://www.hvalfangstmuseet.no/Default.asp?cat=76&id=413 
 |arkivdato=2007-05-16 
 }}</ref>
}}

=== Sel- og hvalfangst ===
Den første selfangeren som antas å ha kommet til Sør-Georgia var engelskmannen Thomas Delano, som reiste ut fra [[London]] i 1786<ref name="AasheimS58" />. I perioden som fulgte ble selfangsten dominert av amerikanere fra østkysten av [[Nord-Amerika]]. Ut over 1800-tallet var det flere oppgangs- og nedgangstider på øya. Overbeskatning av selbestanden førte til nedgangstider og når bestanden tok seg opp kom selfangerne tilbake. I 1881 ble den første fangstbegrensningen i Antarktis innført av de britiske myndighetene på Falklandsøyene da de la begrensninger på selfangsten på øya<ref name="AasheimS58" />. Selbestanden var sterkt truet og i 1886 rapporterte fangstskuta «Express» at de hadde kun sett én sel på hele øya. En tysk ekspedisjon i 1928 rapporterte om det samme.<ref name="AasheimS58" /> I dag er bestanden av sel på over tre millioner individer.

Den tyske vitenskapsmannen [[Georg Forster]] var med på Cooks jordomseiling og spådde i 1775 at hvis [[Nordishavet]] en gang ble tomt for hval, kunne hvalfangerne fange så mange de ønsket i Sørishavet. Meldingen om særdeles store mengder hval førte i første omgang ikke til særlig interesse for hvalfangst. Først i 1890-årene ble de første hvalfangstekspedisjonene til Antarktis utrustet, finansiert av blant annet [[Robert Kinnes]] fra [[Dundee]] i Skottland («[[Dundee-ekspedisjonen 1892–93|Dundee-ekspedisjonen]]»), [[Christen Christensen (forretningsmann)|Christen Christensen]] fra Sandefjord med to [[«Jason»]]-ekspedisjoner og [[Svend Foyn]] fra Tønsberg med «Antarctic» («[[Svend Foyn-ekspedisjonen]]»). De to «Jason»-ekspedisjonene ble utført i 1892–93 og 1893–94 med Carl Anton Larsen som kaptein.<ref>
{{Kilde www
 |url= http://www.hvalfangstmuseet.no/fangst-og-naeringsvirksomhet/
 |tittel= Fangst og næringsvirksomhet
 |besøksdato= 13. mai 2014
 |forfatter= Jan Erik Ringstad
 |utgiver= Hvalfangsmuseet
 |arkiv-url= https://web.archive.org/web/20150924032015/http://www.hvalfangstmuseet.no/fangst-og-naeringsvirksomhet/
 |arkivdato= 2015-09-24
 |url-status = død
 }}
</ref>

=== Etablering av landstasjoner ===
 

Etter hjemkomsten fra den andre «Jason»-ekspedisjonen kontaktet Carl Anton Larsen engelske myndigheter med tanke på å sette opp en landstasjon på øya. Etter ti år klarte han å realisere planene.<ref name="AasheimS68" /> Med hjelp fra det argentinske hvalfangstselskapet Compañia Argetina de Pesca etablerte Larsen den første landstasjonen i Antarktis i Grytviken i 1904. Med seg hadde han 60 vestfoldinger. I løpet av tre måneder ble 165 tonn hvalolje produsert, og i det første driftsåret fanget selskapets eneste skute 183 hval. I 1908 besto Grytviken av 17 bygninger og 160 arbeidere. Senere ble landstasjonene Strømnes (1906), Husvik (1907), Leith Harbour (1909), Ocean Harbour (1909) og Prince Olav Harbour (1911) etablert, samt oppankringshavnen Godthul (1908). Hvalfangstvirksomheten på Sør-Georgia var hovedsakelig drevet med norsk arbeidskraft og med norsk, britisk, sørafrikansk og argentinsk kapital. 

I 1925–26-sesongen ble det av de fem landstasjonene (Ocean Harbour ble nedlagt i 1920), ett fabrikkskip og 23 hvalfangstskuter fanget og bearbeidet 1855 [[blåhval]], 5709 [[finnhval]], 236 [[knølhval]], 13 [[seihval]] og 12 [[spermhval]]. Den totale fangsten på 7825 hvaler var en rekordsesong i antall hvaler og 404&nbsp;457 fat med olje ble produsert. Året etter tok det samme antall skip 3689 blåhval, 1144 finnhval, ingen knølhval, 365 seihval og 17 spermhval. I antall var fangsten lavere enn foregående sesong, men oljeproduksjonen nådde en ny rekord med 417&nbsp;292 fat med olje.<ref name="LPs275" />

Av den totale hvalfangsten i Antarktis, stod landstasjonene for 10&nbsp;%.<ref name="LPs275" />

Grytviken var lengst i drift, fra 1904 til 1965. Godthul var i drift fra 1908 til 1917 og igjen fra 1922 til 1929. Ocean Harbour var i drift fra 1909 til 1920. Leith Harbour startet opp i 1909, stengte for ett år i 1933 og under andre verdenskrig og avviklet driften i 1964. I Husvik var det drift fra 1907 til 1931 og fra 1945 til 1960, med unntak av 1957–58-sesongen. Strømnes ble etablert uten landfast virksomhet i 1906 og to år senere startet byggingen av landstasjonen. Hvalfangstvirksomheten i Strømnes opphørte i 1931 og stedet fungerte som reparasjonshavn frem til 1961. Prince Olav Harbour var i drift fra 1907 til 1934, hvor landstasjonen først var ferdigbygd i 1919.

=== Ernest Shackleton ===
[[Fil:Endurance Final Sinking.jpg|thumb|left|«Endurance» skrus ned i Weddellhavet.]]
[[Fil:LaunchingTheJamesCaird2.jpg|thumb|Livbåten «James Caird» sjøsettes 24. april 1916 med kurs for Sør-Georgia 1&nbsp;300 km unna.]]
[[Fil:InSightOfOurGoal-NearingSouthGeorgia.jpg|thumb|Livbåten «James Caird» nærmer seg Sør-Georgia. Tegning fra Ernest Shackletons bok ''South'' fra 1919.]]

[[Ernest Shackleton]] ville gjenerobre Englands posisjon som verdens polarnasjon etter at [[Robert Falcon Scott|Robert Scott]] tapte kappløpet til Sydpolen mot [[Roald Amundsen]]. Hans [[Endurance-ekspedisjonen|Endurance-ekspedisjon]] skulle krysse hele det antarktiske kontinent på nesten 3&nbsp;000 km fra [[Weddellhavet]] til [[Rosshavet]]. På vei ned til Weddellhavet ankom Ernest Shackletons «Endurance» Grytviken [[5. november]] [[1914]]. De ble værende i fire uker og fikk supplert materialer, brensel og hunder fra [[Hudson's Bay Company]]. De dro fra Grytviken [[5. desember]].<ref>Aasheim, s. 106-109</ref>

{{Sitat|Når jeg kommer tilbake til England, skal jeg opprette et selskap for hvalfangst på Sør-Georgia. Med en investering på 50&nbsp;000 pund, kan man garantert tjene 50–100&nbsp;000 pund netto pr. år. Dette er en gullgruve som bare få mennesker kjenner til|Ernest Shackleton etter sitt besøk på øya i 1914<ref>Aasheim, s. 71</ref>}}

Fartøyet ble imidlertid skrudd ned av isen. Deler av ekspedisjonen klarte gjennom en seilas på 1&nbsp;300 km, i en liten båt på 22 fot, fra [[Elefantøya]] å nå Sør-Georgia. En stor fjellkjede deler øya og hvalfangststasjonene lå på nordkysten. Høye bølger og undervannsrev gjorde at de ikke kunne gå til land og det var for risikabelt å prøve å runde øya. Om natten blåste det opp til storm og orkan neste morgen med ti meter høye bølger. Nok en natt ble tilbrakt i livbåten. Ut på ettermiddagen neste dag, 10. mai 1916 kl 17.00 gikk de i land i [[King Haakon Bay]] etter å ha vært på en 17-dagers lang seilas fra Elefantøya. Åtte dager etter ilandstigningen startet Ernest Shackleton, [[Tom Crean]] og [[Frank Worsley]] kryssingen av øya, noe ingen hadde gjort før dem. De tre andre ble igjen på stranda.<ref>Aasheim, s. 123</ref> Soveposene ble lagt igjen for å spare vekt og i mangel av ryggsekk ble proviant og utstyr puttet i lommene. Isbrodder ble laget ved å skru skruene fra livbåten inn i støvlene. Etter å gått i et døgn satte de seg ned for å hvile, og de hadde utsikt over [[Fortuna Bay]]. De visste ikke hvor de var, men mente å dra kjensel på noen av fjellene lengre øst etter besøket på øya i november 1914. De hørte en svak revelje i det fjerne og konstaterte at den tilhørte en hvalfangststasjon. Noen timer og et fjellpass senere så de ned på den norske hvalfangststasjonen Strømnes. Fjellturen tok 36 timer i det som i ettertid viste seg å være den eneste finværsperioden på flere uker. I Strømnes kom de i kontakt med stasjonsbestyreren og en båt ble umiddelbart sendt rundt øya for å hente de tre som hadde blitt igjen. Tre dager senere seilte Shackleton av gårde for å hente mannskapet på Elefantøya.

Ernest Shackleton besøkte Sør-Georgia i alt tre ganger og alle besøkene var et resultat av at hans opprinnelige plan hadde feilet. Den første gangen la han om kursen fra Falklandsøyene til Sør-Georgia for å unngå tyske krigsskip. Det andre besøket var i 1916 med livbåten «James Caird» etter forliset av «Endurance». Tredje gang var med skipet «Quest» i 1922 som var i dårlig forfatning med en dødssyk Ernest Shackleton ombord.<ref>Aasheim, s. 108</ref>

=== Økonomiske nedgangstider ===
Hvalskytter [[Petter Sørlle]] fikk i 1922 patent på en [[opphalingsslipp]] i akterenden på flytende hvalkokerierier hvor hvalen kunne trekkes direkte fra sjøen og inn på dekket for videre bearbeidelse. Opphalingsslippen ble først brukt i Antarktis på [[FLK «Lancing»|«Lancing»]] i sesongen 1925–26. Oppfinnelsen økte fangstresultatene til det mangedobbelte og var en viktig forutsetning for ekspansjonen av [[pelagisk hvalfangst]] etter 1927, som da ble uavhengig av britiske konsesjoner, lisenser og eksportavgift.<ref>{{Kilde www
 |url= http://carl.npolar.no/personer/Sorlle%2C%20Petter
 |tittel= Petter Sørlle
 |besøksdato= 2. juni 2008
 |utgiver= Polarhistorie.no
 |arkiv-dato= 2014-09-14
 |arkiv-url= https://web.archive.org/web/20140914000927/http://carl.npolar.no/personer/Sorlle%2C%20Petter
 |url-status=død
 }}</ref> De fleste landstasjonene ble i de påfølgende årene stengt; Godthul i 1929, Prince Olav Harbour, Husvik og Strømnes i 1931. Kun Grytviken og Leith Harbour overlevde.

=== Andre verdenskrig ===
Hvalen ble en ettertraktet vare under [[andre verdenskrig]], både på grunn av oljen og at deler av hvalen kunne brukes til å lage eksplosiver. De fleste av de britiske og norske fabrikkskipene og hvalfangstskutene ble ødelagt av tyske krigsskip som opererte i antarktiske farvann. Mange av de gjenværende hvalfangstfartøyene ble rekvirert til å tjenestegjøre, blant annet som minesveipere, under alliert kommando. Under krigen var det kun virksomhet i Grytviken og Leith Harbour, i Grytviken hele krigstiden, mens i Leith Harbour kun i sesongene 1940–41 og 1942–43.<ref name="SGHTWar" />

De britiske magistratene (W. Barlas og A.I. Fleuret) var til stede for å lede forsvaret av øya under hele krigen. Den britiske marinen utrustet handelsfartøyet «Queen of Bermuda» til å patruljere havområdene rundt Sør-Georgia og Antarktis. To feltbatterier ble anlagt ved innseilingen til Cumberland Bay (Grytviken) og Strømnesfjorden (Leith Harbour). Feltbatteriene ble bemannet av frivillige norske hvalfangere.

[[HMS «Ajax» (1934)|HMS «Ajax»]] og [[HMS «Exeter» (1929)|HMS «Exeter»]], som var involvert i kamphandlinger ved [[Río de la Plata]] mot det tyske lommeslagskipet [[«Admiral Graf Spee» (1934)|«Admiral Graf Spee»]], hadde besøkt Sør-Georgia før utbruddet av andre verdenskrig og hvor de tok de første flyfotoene av øya med [[Westland Walrus]]. Flyfotoene ble tatt for kartlegging av øya og studier av øyas isbreer. Etter kamphandlingene ved Río de la Plata fikk HMS «Exeter» store skader og ble reparert på Sør-Georgia. De skadde soldatene fikk sykehusbehandling.<ref name="SGHTWar" />

=== Etterkrigstiden ===
Etter andre verdenskrig ble hvalfangsten gjenopptatt på grunn av Etterkrigs-Europas behov for oljeprodukter. Fangsten av hval overgikk hva som var bærekraftig og 2. desember 1946 ble [[Den internasjonale hvalfangstkommisjonen]] (IWC) etablert. Men heller ikke IWC klarte å begrense hvalfangsten. 

I 1963 ble de to siste gjenværende landsstasjonene, Grytviken og Leith Harbour overtatt av japanske selskaper. I 1965 opphørte all hvalfangst fra Sør-Georgia. Fra 1904 til 1965 ble 175&nbsp;000 hval slaktet og kokt på Sør-Georgia, mot 1,5 millioner for hele Antarktis (1904–1978).<ref>Aasheim, s. 73</ref>

Hvalfangerne var først og fremst på Sør-Georgia for å arbeide og tjene penger. Flere av landstasjonene hadde bibliotek, kino og fotballbane. Grytviken hadde i tillegg kirke og hoppbakke.<ref name="AasheimS64" />

=== Argentinsk okkupasjon ===
[[Fil:Helicopter_which_crashed_in_bad_weather_during_Falklands_War.jpg|thumb|Rester etter et argentinsk helikopter som ble skutt ned på Sør-Georgia under [[Falklandskrigen]]. {{Byline|Mila Zinkova}}]]

Innledningen til [[Falklandskrigen]] startet i Leith Harbour 19. mars 1982. Christian Salvesen Ltd hadde gitt den argentinske skraphandleren Constantino Davidoff i oppdrag å rydde opp skrapmetaller fra Husvik, Strømnes og Leith Harbour for 115&nbsp;000 pund. Til oppdraget hadde Davidoff med seg 41 arbeidere som ble fraktet til Leith Harbour av det argentinske marineskipet [[ARA «Bahía Buen Suceso»]]. Skipet rapporterte ikke sin ankomst til den britiske garnisonen i Grytviken. Argentinske soldater ble satt i land og det argentinske flagget heist. Deretter startet Davidoff og hans menn oppdraget med oppryddingen.<ref name="SGHTWar" />

2. april invaderte argentinske styrker [[Falklandsøyene]] og dagen etter seilte ARA «Bahía Buen Suceso» og [[ARA «Guerrico» (P-32)|ARA «Guerrico»]] til Grytviken og satte i land 200 soldater. Britenes styrke i Grytviken utgjorde 22 soldater. Det argentinske angrepet varte i to timer og ble avsluttet da britene overga seg. Alle britiske soldater og vitenskapsmenn ble deretter tatt som [[krigsfange]]r.<ref>Rubin, s. 278</ref>

Britene igangsatte [[Operasjon Paraquet]] under ledelse av major Guy Sheridan. En stor britisk marinestyrke ble samlet på [[Ascension]] hvor de seilte sammen til Sør-Georgia. [[HMS «Antrim» (D18)|HMS «Antrim»]], [[RFA «Tidespring» (A75)|RFA «Tidespring»]] og [[HMS «Endurance» (1967)|HMS «Endurance»]] ankom øya 20. april. Marinesoldater fra [[Special Boat Service|Special Boat Squadron]] ble ilandsatt for [[Oppklaring|oppklaringsoppdrag]] dagen etter. Neste dag krasjet to britiske helikoptre på [[Fortunabreen]] under værforhold med dårlig sikt og sterk vind.<ref name="SGHTWar" />

23. april fikk britene inn en ubåt på sonaren og videre operasjoner ble innstilt og RFA «Tidespring» ble sendt lengre til havs for å unngå sammenstøt. 24. april regrupperte de britiske styrkene seg med mål å angripe ubåten. Tidlig om morgenen 25. april ble den argentinske ubåten [[ARA «Santa Fe» (S-21)|ARA «Santa Fe»]] sett av et helikopter fra HMS «Antrim», som angrep ubåten med en [[synkemine]]. Ytterligere angrep ble utført av et helikopter fra [[HMS «Brilliant» (F90)|HMS «Brilliant»]] som avfyrte en torpedo og HMS «Endurance» og HMS «Plymouth» som avfyrte flere [[Sjømålsmissil|sjømålsmissiler]], hvor en sjømålsmissil traff. Ubåten fikk store skader og seilte inn til King Edward Points brygge hvor den ble forlatt.  

En militærstyrke på 75 menn ble samlet sammen på HMS «Antrim» og fløyet inn til Hestesletten utenfor King Edward Point med ildstøtte fra HMS «Antrim» og HMS «Plymouth». Den argentinske garnisonen overga seg uten kamp og 137 soldater ble tatt til fange på ettermiddagen 25. april. Den lille argentinske garnisonen i Leith Harbour overga seg til HMS «Plymouth» og HMS «Endurance» neste dag.<ref name="SGHTWar" />

Etter Falklandskrigen ble bevilgningene til British Antarctic Survey økt med 60&nbsp;%.