Redigerer Romantikken (musikk) (avsnitt)

===Symfonier===
[[Bilde:Anton Bruckner.jpg|miniatyr|[[Anton Bruckner]] komponerte ni symfonier, som oftest programmusikk, som hadde stor popularitet.{{Byline|type=Maleri av|Josef Büche}}]]

Symfonier hadde begynt å bli en abnormalitet rundt 1850-årene, stort sett reservert for musikkstudenter.<ref>side 676, Richard Taruskin: The Oxford History of Western Music - Volume 3: The Nineteenth Century, Oxford University Press, Oxford, 2005</ref> De store konsertsalene i Paris ble for eksempel brukt til å spille de klassiske symfoniene til Haydn, Mozart og Beethoven, og de tidligromantiske til Mendelssohn og Schumann. Pasdeloup, som arrangerte konsertene, ble etter hvert overtalt til å spille de franske musikkstudentene Gounonds og Saint Saëns' symfonier, men han gikk like mye bakover, ettersom Bach ble gjenoppdaget og Händel alltid var populær.<ref>Side 679-680, Taurskin</ref> Samtidig dukket det opp en ny form for musikk i Frans Lizsts symfoniske dikt fra 1848 til 1857. Disse var ensatsverk for orkestre preget av filosofi, litteratur eller malerkunst. Dette var programmusikk i tråd med Berlioz, men mer skildrende enn fortellende. Lizst lyktes med en banebrytende harmonikk og med orkestereffekter som preget resten av 1800-tallet. Det symfoniske i verkene er representert blant annet i konturene av sonatesatsformen.<ref>Side 365-66, Herresthal</ref>
{{Listen|
|filnavn= Brahms, Symphony No. 1 in C Minor, Op. 68 - I. Un poco sostenuto - Allegro.ogg
|tittel= Johannes Brahms: Symfoni nr. 1 - første sats (15:09)
|pos=left}}
Symfoni som sjanger kom kraftig tilbake da Johannes Brahms brøt løs fra den fastlåste situasjonen mellom moderne musikk og en smak som gikk mot gamle symfonier. Han valgte å kombinere de to ved å skrive tilbakeskuende symfonier som samtidig var moderne.<ref>Side 683, Taurskin</ref> Brahms var inspirert av Schumann, og på den måten tilhørte han den klassisistiske grenen i motsetning til Liszt og Berlioz. Imidlertid var Brahms da han skrev musikken også sannsynligvis påvirket av Wagners ''Tristan og Isolde'', til tross for at han hadde lite til overs for Wagners musikk. Dette betyr at hans symfoni var verken fullstendig absolutt eller fullstendig programmatisk, men nærmere den absolutte i stil. Dette understrekes også ved at Brahms også i stor del var påvirket av [[Symfoni nr. 5 (Beethoven)|Beethovens 5. symfoni]].<ref>Side 694-95, Taurskin</ref> Den var også inspirert av [[Symfoni nr. 9 (Beethoven)|Beethovens 9. symfoni]] i sluttsatsen. Den var for det meste diatonisk og melodiøs, men han hadde kromatiske linjer i understemmene.<ref>Side 164, Nesheim</ref> Symfonien ble skrevet i 1860-årene, men ikke utgitt før i 1876.

Det som kjennetegnet alle Brahms' symfonier var at de var strengt absolutt musikk i form uten noen form for programmusikk. Som Beethoven, valgte Brahms å være romantisk i tonegangen, men likevel vise respekt for oppbygningen med sonatesatsform i første del, largo i andre del og så en scherzo i tredje del. Likevel var Brahms også opptatt av og påvirket av samtidens musikk, og dermed forente han på noen måter disse.<ref>Side 165, Nesheim</ref>

Da Brahms komponerte sine symfonier tidlig i 1860-årene var han ikke alene om dette, [[Anton Bruckner]] skrev også ni symfonier, den første i 1865.<ref>Side 166, Nesheim</ref> Imidlertid omskrev han dem ofte, og han slo ikke helt an før omtrent samtidig som Brahms. Bruckner var, i motsetning til Brahms, langt mer Wagner-vennlig, og han komponerte langt mer i retning av programmusikk, enn det Brahms gjorde. Imidlertid var også Bruckner opptatt av Beethoven, og særlig den 9. symfonien.<ref>Side 730-31, Burkholder, Grout, Palisca</ref>

Også Tsjajkovskij skrev symfonier, og hans første kom i 1867. I motsetning til «de mektige fem» som ville gjenoppdage russisk nasjonalmusikk (omtalt lenger ned), var Tsjajkovskij vestlig orientert.<ref>Side 413, Herresthal</ref> Det var først ved sin fjerde symfoni at Tsjajkovskij slo gjennom på symfonifronten. Da hadde han allerede hatt suksess med ballettstykker og klaverkonserter. Tsjajkovskijs symfoni nummer 4 fra 1878 ble et gjennombrudd, delvis fordi han fikk formalia på plass, og delvis fordi han lyktes i å bruke sterke harmoniske virkemidler.<ref>side 415, Herresthal</ref> Imidlertid er den unummererte ''Manfred-symfonien'' hans mest kjente.

Også i Frankrike ble det skrevet symfonier. I 1871 bestemte [[César Franck]], [[Camille Saint-Saëns]] og flere andre komponister seg for å fremme fransk musikk. Under mottoet «Ars Gallia» begynte Franck, som før dette stort sett hadde vært en imponerende orgelspiller, å komponere. Først var det symfoniske dikt, men mot slutten av høyromantikken begynte han å skrive symfonier. Symfoniene hans skilte seg ut delvis på grunn av sin dysterhet, men også fordi han tok med seg temaet fra en sats over i en annen i stedet for å behandle de fire satsene som separate. I tillegg var Franck, som ble sammenliknet med [[Johann Sebastian Bach]], også flink til å bruke kontrapunkt i verkene sine.<ref>Side 437, Herresthal</ref>