Redigerer Perikles (avsnitt)

=== Militære bedrifter ===
I mer enn 20 år ledet Perikles tallrike ekspedisjoner, hovedsakelig til sjøs. Han var alltid forsiktig, og satte aldri i gang et slag på egen hånd som involverte særlig usikkerhet og fare, og han gav aldri etter for de «forfengelige impulsene til borgerne». Han baserte sin militære politikk på [[Themistokles]]' prinsipp om at Athens herredømme hvilte på hennes sjømakt og trodde at peloponneserne var omtrent uovervinnelige på land.<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 105</ref> Perikles forsøkte også å minimalisere fordelene til Sparta ved å gjenoppbygge murene til Athen. Ifølge Josiah Ober, professor i klassisk historie ved [[Princeton University]], endret strategien med å gjenoppbygge murene radikalt bruken av makt i greske internasjonale relasjoner.<ref>J. Ober, ''National Ideology and Strategic Defence of the Population'', 254</ref>

{| class="toccolours" style="float: left; margin-left: 1em; margin-right: 2em; font-size: 85%; background:#c6dbf7; width:30em; max-width: 40%;" cellspacing="5"
| style="text-align: left;" | «Denne æren utsetter kanskje stillingen for de langsomme og som er uten ambisjon, men i kraftens bryst vil de vekke etterfølgelse, og i de som må bli igjen uten dem en misunnelig anger. Hat og upopularitet i øyeblikket har rammet alle dem som har hatt til hensikt å herske over andre.»
|-
| style="text-align: left;" | '''''Perikles' tredje tale''' slik den ble nedtegnet av Thukydid (2.64)
|}

Under Peloponneskrigen satte Perikles i verk en defensiv «stor strategi» viss mål var å utmatte fienden og preservere ''status quo''.<ref name="Platias86,98">A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 98–99.</ref> Ifølge Platias og Koliopoulos trengte ikke Athen som den sterkeste part å slå Sparta militært og «valgte å ødelegge den spartanske planen for seier.» De to grunnleggende prinsippene i den «perikleanske store strategien» var å nekte å gi etter som han i henhold til oppfordret athenerne til ikke å gi etter med å forkaste det megariske dekretet, og å unngå å strekke seg for langt ut. Kagan sier at Perikles' voldsomme krav om at ekspedisjonsstyrkene ikke skulle deles, kan godt ha vært et resultat av det bitre minnet fra det egyptiske felttoget som han skal ha støttet.<ref>D. Kagan, ''The Outbreak of the Peloponnesian War'', 83</ref> Hans strategi skal ha vært iboende upopulær, men Perikles klarte å overtale det athenske folket om å følge den.<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 119–120.</ref> Det er på grunn av dette at [[Hans Delbrück]] kalte ham en av de største statsmennene og militære lederne i historien.<ref>H. Delbrück, ''History of the Art of War'', I, 137</ref> Selv om hans landsmenn engasjerte seg i flere aggressive aksjoner kort tid etter hans død<ref>V.L. Ehrenberg, ''From Solon to Socrates, 278</ref>, hevder Platias og Koliopoulos at athenerne holdt fast ved den store perikleanske strategien i å forsøke å ta vare på, ikke ekspandere, imperiet, og de gav ikke avkall på den før den [[den sicilianske ekspedisjon|sicilianske ekspedisjon]]. Ben X. de Wet konkluderer med at hans strategi ville ha lyktes dersom han hadde levd lenger.<ref>B. X. de Wet, ''This So-Called Defensive Policy of Pericles'', 103–19.</ref>

Men kritikere av Perikles' strategi har vært like tallrike som dens tilhengere. En vanlig kritikk er at Perikles var alltid en bedre politiker og taler enn strateg.<ref>K. Paparrigopoulos, Aa, 241–42.</ref> [[Donald Kagan]] kalte den perikleanske strategien «en form for ønsketenkning som slo feil,» og Barry S. Strauss og Josiah Ober har sagt at «som strateg var han mislykket og fortjener en del av skylden for Athens store nederlag».<ref>D. Kagan, ''Athenian Strategy in the Peloponnesial War'', 54</ref><ref>S. Strauss-J. Ober, ''The Anatomy of Error'', 47</ref> Kagan kritiserte den perikleanske strategien i fire punkter<ref>D. Kagan, ''The Archidamian War'', 28, 41.</ref>:
#Ved å avslå mindre innrømmelser satte den i gang krigen.
#Den ble ikke forutsett av fienden og manglet dermed troverdighet.
#Den var for svak til å utnytte eventuelle fordeler.
#Den var avhengig av Perikles i utførelsen og dermed nødt til å bli forlatt etter hans død.

Kagan anslår Perikles' utgifter på sin militærstrategi i Peloponneskrigen til rundt 2000 [[talent (vekt)|talenter]] årlig, og basert på dette tallet konkluderer han med at han ville bare ha nok penger til å holde krigen gående i tre år. Han antar at siden Perikles må ha kjent til denne begrensningen, planla han antagelig en mye kortere krig. Andre som Donald W. Knight, konkluderer med at strategien var for defensiv og ville ikke lyktes.<ref>D. Knight, ''Thucydides and the War Strategy of Pericles'', 150–60.</ref>

På den andre siden forkastet Platias og Koliopoulos denne kritikken og hevdet at «athenerne tapte krigen først da de dramatisk omgjorde den perikleanske store strategien som la vekt på at ytterligere erobringer ikke skulle skje».<ref>A.G. Platias-C. Koliopoulos, ''Thucydides on Strategy'', 138</ref> Det er en populær konklusjon at de som fulgte ham manglet hans evner og karakter.<ref>L.J. Samons, ''What's Wrong with Democracy?'', 131–32.</ref>