Redigerer Pedofili (avsnitt)

==== Situasjonsbetinget og preferansebetingen pedofili ====
Fagmiljøene har siden 1970 brukt ulike måter å klassifisere de ulike barneovergriperne på. Å forstå de ulike prosessene rundt seksuelle overgrep kan bidra til å forbedre behandling- og rehabiliteringsstrategier.<ref>Jung, S., Ennis, L. & Malesky Jr. L. A. (2012). Child Pornography Offending Seen Through Three Theoretical Lenses. Deviant Behavior, 33:8, 655–673.</ref> Groth et al. (1982) foreslo klassifiseringen ''fikserte'' eller ''regresserte'' overgripere. Den fikserte ble betegnet som pedofil, med en kontinuerlig tiltrekning til pre-pubertale barn. Regresserte overgripere derimot, begår vanligvis overgrep mot barn på grunn av eksterne faktorer, som arbeidsløshet, ekteskapsproblemer, alkoholmisbruk eller emosjoner relatert til ensomhet, stress, isolasjon og angst. Disse faktorene leder ofte til dårlig [[selvtillit]] og lavt [[selvbilde]]. Sex med barn blir en maladaptiv måte å håndtere disse problemene på. Men de har en «normal» seksualitet, altså tiltrekning til voksne.<ref>Groth, A. N., Hobson, W. F., & Gary, T. S. (1982). The child molester: Clinical observations. In J. Conte & D. Shore (Eds.), Social work and child sexual abuse (pp. 129–142). New York, NY: Haworth.</ref> En lignende klassifisering ble gjort blant homofile av sexologi-eksperter, hvor ''ekte'' homofile foretrakk seksualpartnere av samme kjønn, mens situasjonshomofile ville hatt sex med en av motsatt kjønn dersom en slik partner var tilgjengelig.<ref>Chenier, E. (2012). The Natural Order of Disorder: Pedophilia, Stranger Danger and the Normalising Family. Sexuality & Culture, 16, 172–186.</ref>

De to ulike klassifiseringene av barneovergripere kalt ''preferansebetingende'' og ''situasjonsbetingende'' overgripere, ble først lansert i 1983 av Park E. Dietz.<ref>Dietz, P. E. (1983). Sex offenses: Behavioral aspects. In S. Kadish (Ed.), Encyclopedia of crime and justice (Vol. 4, pp. 1485–1493). New York, NY: Free Press.</ref> Begrepene tilsvarer henholdsvis «fikserte» og regresserte» overgripere. To andre klassifiseringer som har vært en del brukt i forskningssammenheng er ekstrafamiliære (overgrep utenfor familien) og intrafamiliære (incest) overgripere.<ref>Sullivan, J., Beech, A. R., Craig, L. A. & Gannon, T. A. (2011). Comparing Intra-Familial and Extra-Familial Child Sexual Abusers With Professionals Who Have Sexually Abused Children With Whom They Work. International Journal of Offender Therapy and Comparative Criminology, 55(1) 56– 74</ref> Andre klassifiseringer brukt i forskningssammenheng er ''kontakt overgriper'' (fysiske overgrep) vs. ''ikke-kontakt overgriper'' (for eksempel barneporno), eller klassifisering på bakgrunn av antall overgrep, ''one time'' vs. ''repeat'' overgriper. De mange ulike klassifiseringene viser at barneovergripere er en heterogen gruppe.<ref name="Schmidt, A. 2013">Schmidt, A., Gykiere, K., Vanhoeck, K. Mann, R. E. & Banse, R. (2013). Direct and Indirect Measures of Sexual Maturity Preferences Differentiate Subtypes of Child Sexual Abusers. Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, 2013.</ref>

Som observert av Abel, Mittleman og Becker<ref>Abel, G. G., Mittleman, M. S., & Becker, J. V. (1985). «Sex offenders: Results of assessment and recommendations for treatment.» In M. H. Ben-Aron, S. J. Hucker, & C. D. Webster (Eds.), ''Clinical criminology: The assessment and treatment of criminal behavior'' (pp. 207–220). Toronto, Canada: M & M Graphics.</ref> (1985) og Ward ''et al.'' (1995), er det store ulikheter mellom de ulike typene overgrepspersoners karakteristika. Situasjonsbetingede barneovergripere forgriper seg typisk når de er under stress, begynner å forgripe seg senere, har færre, ofte familiære ofre, og har generell preferanse for voksne partnere. Pedofile overgrepspersoner begynner ofte å forgripe seg i en tidlig alder, har ofte større antall ofre som er ekstrafamiliære og har ofte kognitive forvrengninger og oppfatninger som understøtter en overgrepslivsstil.