Redigerer Parsifal (opera) (avsnitt)

== Reaksjoner ==
Siden ''Parsifal'' i utgangspunktet bare kunne sees i [[Festspillene i Bayreuth|Bayreuth]], var mange tilstede under den første fremføringen i 1882. Reaksjonene var ulike. Noen mente at ''Parsifal'' markerte en svekkelse av Wagners evner. Kritikeren [[Eduard Hanslick]] hevdet at «den tredje akten kan regnes som den mest enhetlige og mest stemningsfulle. Den er ikke den rikeste musikalsk», og fortsetter med å merke seg «og Wagners kreative krefter? For en mann på hans alder og hans metode de er forbløffende... [men] Det ville være tåpelig å erklære at Wagners fantasi, og spesielt hans musikalske oppfinnelse, har beholdt nyvinningen og fasiliteten fra tidligere. Man kan ikke unngå å skjelne sterilitet og prosaiskhet, sammen med økende langtekkelighet.»<ref name=early>{{Kilde bok | forfatter = Robert Hartford |url=https://www.worldcat.org/oclc/7287233|tittel=Bayreuth: the early years : an account of the early decades of the Wagner Festival as seen by the celebrated visitors & participants|dato=1980|utgiver=V. Gollancz|isbn=0-575-02865-3|utgivelsessted=London|side=126-127|oclc=7287233}}</ref>

Dirigenten [[Felix Weingartner]] fant at: «blomsterpikenes kostymer viste ekstraordinær mangel på smak, men syngingen var uten sidestykke... Da sceneteppet hadde blitt senket ned på den siste scenen og vi gikk ned bakken, syntes jeg å høre ord fra [[Johann Wolfgang von Goethe|Goethe]] 'og du kan si at du var til stede.' ''Parsifal''-forestillingene i 1882 var kunstneriske begivenheter av høyeste interesse, og det er min stolthet og glede at jeg deltok i dem.»<ref name=early/>

[[Hugo Wolf]] var student under 1882-festivalen, men likevel klarte han å finne penger til billetter for å se ''Parsifal'' to ganger. Han kom overveldet ut: «Kolossalt – Wagners mest inspirerte, sublimeste skapelse.» Han gjentok denne oppfatningen i et postkort fra Bayreuth i 1883: «Parsifal er uten tvil det vakreste og mest sublime verket i hele kunsten.»<ref name=early/> [[Gustav Mahler]] var også til stede i 1883 og han skrev til en venn: «Jeg kan knapt beskrive min nåværende tilstand for deg. Da jeg kom ut av festspillhuset, helt trollbundet, forsto jeg at den største og mest smertefulle åpenbaringen nettopp hadde blitt vist for meg, og at jeg ville bære den uberørt resten av mitt liv.»<ref name=early/> [[Max Reger]] bemerket ganske enkelt at «Da jeg først hørte ''Parsifal'' i Bayreuth, var jeg femten. Jeg gråt i to uker og ble deretter musiker.» [[Alban Berg]] beskrev ''Parsifal'' i 1909 som «storslått, overveldende».<ref name=early/> [[Jean Sibelius]] som besøkte festivalen i 1894, sa: «Ingenting i verden har gjort et så overveldende inntrykk på meg. Alle mine innerste hjertestrenger banket (...) Jeg kan ikke begynne å fortelle deg hvordan ''Parsifal'' har forført meg. Alt jeg gjør virker så kaldt og svakt ved siden av det. Det er virkelig noe.»<ref name=early/> [[Claude Debussy]] hevdet at karakterene og handlingen var latterlig, men likevel skrev han i 1903 at den musikalsk var: «uforlignelig og forvirrende, fantastisk og sterkt. ''Parsifal'' er et av de vakreste monumentene av lyd som noensinne er hevet til musikkens rolige herlighet.»<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/6762603|tittel=Richard Wagner, Parsifal|etternavn=Beckett|fornavn=Lucy|dato=1981|utgiver=Cambridge University Press|isbn=0-521-22825-5|utgivelsessted=Cambridge [England]|side=108|oclc=6762603}}</ref> Han skulle senere skrive til [[Ernest Chausson]] at han hadde slettet en scene han hadde nettopp skrevet for sin egen opera ''[[Pelléas et Melisande (Debussy)|Pelléas et Melisande]]'' fordi han i musikken hadde oppdaget «spøkelset til den gamle Klingsor, alias R. Wagner».<ref>{{Kilde bok|url=https://www.worldcat.org/oclc/213400657|tittel=The Cambridge companion to Wagner|dato=2008|isbn=978-0-521-64299-6|utgivelsessted=Cambridge, UK|side=225|oclc=213400657}}</ref>

[[Mark Twain]] besøkte festivalen i [[1891]], og ga en syrlig rapport: «Jeg var ikke i stand til å oppdage noe i ''Parsifals'' vokale deler som med sikkerhet kunne kalles rytme eller melodi eller... Sang! I ''Parsifal'' er det en eremitt ved navn Gurnemanz som står på scenen på ett sted og øver time for time, mens først en og deretter en til av rollebesetning tåler det han kan av det og trekker seg deretter tilbake for å dø.»<ref name=early/>

Fremføringsstandarder kan ha bidratt til slike reaksjoner; [[George Bernard Shaw]] kommenterte i 1894 at: «Åpningsforestillingen av ''Parsifal'' denne sesongen var, fra det rent musikalske synspunktet, så langt som de viktigste sangerne gjaldt, ganske enkelt en avskyelighet. Bassen ropte, tenoren skrålte, barytonen sang flatt og sopranen, da hun i det hele tatt nedlot seg til å synge og ikke bare ropte ordene sine, skrek...»<ref name=early/>

Mens han arbeidet med ''[[Vårofferet]]'' reiste [[Igor Stravinskij]] til [[Festspillene i Bayreuth|Bayreuth-festivalen]] (på invitasjon av [[Sergej Djagilev]]) for å se verket. Stravinskij ble frastøtt av festivalens «kvasireligiøse atmosfære». Stravinskijs motvilje kan ha sammenheng med hans [[agnostisisme]].<ref>{{Kilde bok|url=http://worldcat.org/oclc/259251737|tittel=Igor Stravinsky|etternavn=1937-2002.|fornavn=Oliver, Michael,|dato=2008|utgiver=Phaidon|isbn=978-0-7148-4777-1|sider=57-58|oclc=259251737}}</ref>