Redigerer Parker i Oslo (avsnitt)

== Turveiene kommer fra 1940-årene ==

{{Utdypende|Turveier i Oslo}}

Parkene og parkmessige [[Turveier i Oslo|turveier]] skal danne parkårer gjennom byen, het det i [[Harald Hals]]' bok ''Fra Christiania til Stor-Oslo'' fra 1929. Parkene og de grønne korridorene ble satt inn i byplansammenheng, og planlagt ved utbygging av de store områdene utenfor murbyen som kommunen hadde kjøpt rundt århundreskiftet. Parkårene, inspirert av storbyer i USA, skulle binde parkene sammen og slik øke verdien av hver enkelt park, dessuten skulle de binde byen til marka. De planlagte parkårene var
* Akerselvas bredder, opparbeidet fra Nybrua cirka 1917 og senere nordover
* fra Akerselva gjennom Birkelunden, Dælenenga sportsplass, Torshovdalen, Nordre Åsen til Grefsenkollen – denne ble realisert stort sett ubrutt opp til Muselunden nord for Sinsenkrysset, men ikke derfra nord til Grefsenkollen
* fra Botanisk hage på Tøyen over Tøyenparken, Kampen park, Ensjø og Valle Hovin, og derfra i flere forgreninger til Etterstad, Østmarka, Østensjø, Linderud, Alnabru, Grorud og Ekeberg
* Rådhusplassen – Bygdøy – Frognerparken – Gaustad – Sognsvann
* Alexander Kiellands plass – Geitmyra – Gråbeinsletta – Voldsløkka – Bjølsenparken – Korsvoll – Maridalen
* Frognerparken – Smestad – Huseby – Holmenkollen.

Turveinettet ble en del av kommunens planverk gjennom en turveiplan i 1949 som ble vedtatt som egen sak i bystyret i 1953, dessuten gjennom Generalplan for Oslo 1950. På denne tiden var det planlagte nettet ca. 140 kilometer, i 2013 er det nærmere 300&nbsp;km.

Nye turveier ble stadig bygget, fra 1953 etter en egen turveiplan. Oslos turveisystem ble lagt merke til utenlands, og bymyndighetene i Paris brukte «le turvei» om sine egne grønne forbindelseslinjer, etter inspirasjon fra Oslo.